Plukker opp pasienter gatelangs

Sammen med sykepleier-kollega Tonje Fedje drar Lillian tunge bagger med førstehjelpsutstyr over skuldrene og finner veien til bilen.   

– Velkommen til kontoret vårt på hjul! smiler Tonje, og åpner den ene store skyvedøren og legger fra seg sekkene. 

Gatesykepleien består av kun de to, og den lille avdelingen har kontor i Bakkegaten i Bergen, Frelsesarmeens bo- og omsorgssenter for rusavhengige kvinner og menn over 18 år.

Bak forsetene på varebilen er «pleierommet», med komfortabel sitteplass for de som trenger hjelp.

Det er montert inn skap fylt med utstyr som bandasjer og CRP-maskin, et uttagbart bord for stell, og i taket er det satt inn ekstra god belysning.

Klokken er elleve og sykepleierne har en avtale de skal rekke. De setter seg inn i bilen og er målbevisst på vei til de som trenger dem. 

Høye overdosetall   

Ifølge KORUS (Kompetansesenter for rusfeltet), var det i perioden oktober 2025–mars 2026 registrert 200 overdoseutrykninger ved Akuttmedisinsk seksjon (AMK), Helse Bergen. 

77 av disse var grunnet inntak av opiater, mens 32 var grunnet GHB/ GBL. For 91 av utrykningene var det inntatt et ukjent rusmiddel. 

– Når vi jobber på gateplan slik vi gjør, da kommer vi daglig ansikt-til-ansikt med alvoret, sier Lillian.   

Det er mye rusrelatert, men Gatesykepleien er et helsetilbud for mennesker som har utfordringer i ulike stadier. De kan være ensomme, rusavhengige, ofre for menneskehandel, psykisk syke eller papirløse. 

– Vår jobb er å være ute og oppsøke de som ikke bruker ordinær helsehjelp. Vi skal prøve å nå dem, sier Tonje. 

Duoen jobber helsefremmende, forebyggende og skadereduserende. De deler blant annet ut rent brukerutstyr og nalokson, som er en livreddende motgift som brukes for å oppheve virkningen av en overdose på opioider. 

– Mange har møtt mye stigma, og lar være å oppsøke helsehjelp av ulike grunner. Da kan vi tilby dem noe som er gratis, og vi kan komme dit de er. For noen kan avtaler være vanskelig å holde, og andre har kanskje ikke telefon eller et sted å bo. Vi ønsker å gjøre terskelen lavere for å ta imot hjelp.   

De forholder seg mye til avtaler, fordi mange trenger ukentlig sårstell. Men de kjører også dit de vet folk er, for å sjekke hvordan det går og se om noen trenger hjelp med noe fysisk, eller om de trenger en prat. 

Den viktigste delen av jobben, forteller de er kontakten de får med mennesker, og at brukerne føler seg trygge nok på dem til å ta imot hjelp.   

Skaper tillit og bygger broer  

Begge sykepleierne har jobbet mange år i rusomsorgen, før de kom til Frelsesarmeen. Tonje har jobbet innenfor rus i 16 år, mens Lillian, som har vært sykepleier i 23 år, har erfaring fra andre steder tidligere.

De begynte på samme post i 2010, i det de før kalte rusakutten.   

– Jeg er veldig glad i jobben min og menneskene vi møter. Jeg ønsker veldig at de skal få god helsehjelp og at de blir møtt på en god måte, sier Tonje. 

Når de får spørsmål om hva det mest utfordrende med jobben er, svarer de i kor: 

– Å få tak i folk!  

Noen har ikke telefon, noen vanker forskjellige steder, eller holder seg plutselig hjemme. Gatesykepleien har åpningstider mandag til fredag, fra klokken ni til tre. 

– Vi jobber med å markedsføre oss selv slik at de i målgruppen skal kjenne til oss, men også de som jobber med målgruppen. Sånn at de kan få tak i oss på vegne av dem, sier Lillian

Deler av rollen deres blir på mange måter å bygge bro mellom pasienten og det offentlige helsevesenet.   

Nylig ble Gatesykepleien kontaktet av booppfølgingen i kommunen. De hadde en bruker de prøvde å motivere til å gå til legevakten, da de mistenkte han hadde en 
infeksjon i foten. 

– Han ville ikke dit, men de hadde fått lov til å ringe til oss. Vi kom og tok målinger som viste at han hadde 170 i CRP. 

CRP viser infeksjonsnivåene i kroppen, hvor tallet helst bør være rundt 5.

– Å ha 170 i CRP vurderes som akutt, og man må raskt få antibiotika. Vi medisinerer ikke, og han ville ikke bli lagt inn. Da er jobben vår å motivere, og forklare hvorfor det er viktig å få behandling, og hva som eventuelt kan skje hvis han ikke gjør det.

Til slutt takket han «ja», og de fikk raskt en time på legevakten. Mannen ble innlagt og fikk hjelpen han trengte.

Jobber med hele mennesket

– Det er viktig at vi har tid, og der er vi veldig privilegerte, fordi vi kan ta oss tiden som trengs. Det blir mye samtaler, og vi blir godt kjent med mange, sier Lillian.

– Vi får også hjelpe til med ting som er litt utenfor vårt område, som boligsituasjoner, kontakt med Nav, og vi har tatt med sko til folk, hentet mat, og vært på kafé, sier Tonje.

– Vi gjør det vi kan. Vi har også passet katten til noen! smiler Lillian. 

Det var en som hadde fått plass på Gatehospitalet, som hadde en katt vedkommende ikke ville reise fra. Hvis ingen kunne passe katten, da ble det ikke noe opphold på Gatehospitalet.

– Vi prøvde jo å komme med andre for slag, men tenkte: «Ok, da får vi passe katten, da!». Så vi gjorde det. 

Gatesykepleien var innom en gang om dagen for å mate katten. 

– Vi ringte eieren og satte telefonen på høyttaler så de kunne snakke med hverandre og katten fikk høre stemmen. 

– Det var veldig fint, sier Lillian.

– Dere jobber virkelig med hele mennesket?

– Ja.

Går kledd i sivil

Tonje og Lillian sier det er mye ved jobben i Gatesykepleien som gjør hverdagen god og spennende. Men de er begge enige om at det beste ved jobben er menneskene de møter.

– Det er fint å få relasjoner med folk som ikke klarer eller ønsker å gå andre steder, og det føles meningsfylt å få hjelpe, og få tillit av de som kanskje ikke har det til så mange andre, sier Tonje.

– Vi møter dem på deres hjemmebane. Det er annerledes når du står i uniform, det kan kjennes ubehagelig for dem, sier Lillian.

– Vi går sivilt kledd. Målet er at de skal føle seg sett og inkludert, sier Tonje.

Det er mange som sliter med utenforskap og ensomhet. Det er ingen lette liv bak utfordringene hos menneskene som Gatesykepleien møter. Derfor er samtaler en stor del av jobben. 

De fleste ganger får de lov til å hjelpe. Men Lillian forteller at det tok tid for henne å godta at folk noen ganger velger å ikke ta imot hjelp. 

– Som sykepleier går det imot alt inni meg. Det har vært ganske tøft til tider.

Et liv med rus

Bilen parkerer foran en kommunal bolig. De venter på Stian (45), som de har avtalt skal få sitt ukentlige sårstell. Problemet er at han ikke har telefon, og det har gått en liten stund siden de hadde kontakt med ham sist. 

De venter. Når klokken går en stund over avtalt tid, går sykepleierne inn for å høre om han er hjemme.

Han har bare forsovet seg, og noen minutter senere kommer en trøtt, men smilende Stian mot bilen, ikledd hettegenser, joggebukse og slippers.

Hetten har han dratt godt over hodet. Han hilser, og informererraskt at han ble skamklippet for litt siden, og er flau over sveisen. Ellers er han i godt humør og er klar for sårstell.

– Det betyr veldig mye å få denne hjelpen, virkelig, sier han.

Stian setter seg inn i bilen, tar av slippersene, drar opp buksebeina og legger begge føttene på bordet. Han lener seg frem og ser på store, dype sår, noe han har slitt med i ti år. 

– Jeg forstår ikke hvorfor det blir sånn, jeg har ikke injisert der, forteller han.

Personer med rusavhengighet er utsatt for kroniske sår, hudinfeksjoner og blodforgiftning på grunn av svekket immunforsvar, ernæring, hygiene, og for mange, gjentatte injeksjoner.

Stian forteller han har mange år med heroinavhengighet bak seg. Dessverre tok livet en mørk vending da han kun var 12 år, og for Stian ble et liv med rus en del av hans 
historie. 

Tonje er forsiktig når hun undersøker sårene, og spør jevnlig om det går bra med ham. Mens hun gjør det, går praten lett. Stian sitter med armene i kryss og forteller ufiltrert om hvordan livet har  vært siden sist. De tuller og ler.

– Det er mye humor, man blir godt kjent når man har hatt jevnlig kontakt i over tid, smiler Tonje.

Med få minutters mellomrom spør han hva klokken er. Stian venter på å få metadon, en langtidsvirkende morfin som er en substitusjonsbehandling for folk med 
opiatavhengighet. Dette får han gjennom LAR (legemiddelassistert rehabilitering).

De skal komme klokken halv ett, og klokken er bare halv tolv. For Stian er det lenge til

13 år bak murene 

Stian vokste opp i Åsane i Bergen, hvor det på den tiden var få tilbud for unge. 

– Jeg kom inn som minstemann i en gjeng som introduserte meg for rus. Det begynte med øldrikking, og så hasj. Etter hvert kom pillene, og så sprøyter. Utviklingen skjedde fort. Jeg har vært mye inn og ut av fengsel gjennom årene, innrømmer han.

Han forteller at han har 27 dommer, og til sammen 13 år bak murene. Den første dommen fikk han da han var 15 år gammel. Stian forteller at han nylig kom ut av fengsel igjen, og at denne gangen var den siste. 

– Livet i fengsel er ikke noe for meg, det er noe skikkelig dritt. 

Han forteller en historie om noen strømper,som får alle til å le. I de årene Gatesykepleien har kjent Stian, har han alltid hatt humor, og er engasjert og åpen. 

– Det er bra å være i godt humør, det er sånn man skjuler trøttheten, humrer han.

– Nei da, jeg har godt humør. Spesielt nå, fordi jeg har begynt å male leiligheten. 

– Hvilken farge har du gått for?

– Bondegrønn. Også har jeg tenkt å lakke skapene i bondeblå.

Han smiler lurt:

– Jeg har ikke spurt om lov, men det er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse! 

Tonje er ferdig med stellet og dekker føttene med bandasjer. 

– Takket være disse damene er sårene mine så «fine». Jeg klarer ikke ta vare på dette selv, og utstyr er så dyrt, jeg har ikke sjans. Hjelpen deres betyr alt, det er en deilig følelse å bli tatt vare på, jeg merker at sårene får stellet de trenger, sier Stian.

Han hopper ut av bilen og takker for hjelpen før han spør en siste gang hvor mye klokken er. Fortsatt må han vente litt til.

Kunne ikke jobbet med noe annet

Noen dager har Gatesykepleien full kalender, andre dager er det litt mer stille. Det hender også at folk avlyser eller ikke dukker opp til avtalt tid. 

– Jeg kunne ikke sett for meg å være i en jobb der alt er forutsigbart. Det hadde vært utrolig kjedelig for hodet mitt, ler Tonje.

Tonje og Lillian jobber alltid sammen, både for sikkerhet, men også for at de sammen kan gjøre vurderinger. Det er fint å ha flere øyne. Noen ganger er situasjonen akutt og de må handle raskt.

– Vi er et godt team! Vi har kjent hverandre lenge og jobber godt sammen, sier 
Lillian. 

De er begge enige i at arbeidshverdagen gir dem mye. 

– Vi blir jo glad i mange av de vi møter. Man blir fortalt at man ikke skal «ta med jobben hjem», men en stor del av jobben er relasjonsbygging. Hvordan skal man bygge kjempegode relasjoner, men ikke ta med noe hjem? Det går ikke helt opp, sier Tonje. 

emmaline.hekneby@frelsesarmeen.no