Når livet møter lerretet

Hun ankommer Saga kino i limousin. For første gang får gatas folk gå sin seiersgang inn på Saga kino i Oslo. Ti personer fra Frelsesarmeens omsorgsinstitusjoner kryper ut av den sju meter lange limo’n. De er sikret festpremierebillett og marsjerer stolte på den røde løperen mot skuespillerne Marie Blokhus, Nader Khademi og Anders Baasmo.  

– Jeg håper filmen vekker empati hos folk, at publikum ser menneskene. De er ikke nødvendigvis farlige. Det er grunner til at folk er narkomane, understreker Kim Jørand, en av statistene.

Det var også noe av intensjonen til filmskaperne.  

– Filmen ble laget med et sterkt ønske om å gi stemme til mennesker som lever helt på kanten av samfunnet. Dette er en verden vi ikke har sett så mye i fiksjon, og universet er interessant, mener regissør David B. Berget, som har regissert sin første helaftens spillefilm.  

På rollelisten har han både proffe skuespillere og folk som kjenner ruslivet på kroppen.  

Regissøren bor i nærheten av Den åpne dør i Gamlebyen i Oslo, Frelsesarmeens omsorgs- og botilbud for voksne med rusavhengighet. I fjor sommer kom han ofte i prat med beboere som satt utenfor og koste seg i sola. Det var da han fikk ideen til et manus litt utenom det vanlige.  

– Jeg må innrømme at jeg hadde mine fordommer, men så tenkte jeg at det hadde vært fint å snu fordommene rundt. Vi må se forbi rusen og se mennesket. Jeg har selv hatt nære venner som har slitt med rus og hatt sine utfordringer.  

David banket derfor på bokstavelig talt på Døra. Der luftet han tanken på å lage film på institusjonen. Frelsesarmeens ledelse ga klarsignal. Deretter ble beboerne spurt om de ville delta.  

– Responsen var overraskende bra, beboerne var kjempetolerante. Vi hadde veldig god dialog med filmselskapet. De tråkket ikke for hardt. Merket de at det ikke gikk helt greit, roet de ned, forteller Beate Haaberg Fernandez, daglig leder.  

Men Kim Jørand som har hjemmet sitt på Den åpne dør, var ikke interessert.  

«Nei, det skal jeg ikke være med på!» sa han tvert.  

Litt etter ombestemte han seg.  

– Jeg hadde lyst til å prøve. Kanskje jeg kan bli en stor filmstjerne en dag og flytte til Hollywood? Jeg og Arnold Schwarzenegger? knegger han.  

Se folk i øynene!  

Handlingen i filmen Agnes mot verden er lagt til autentiske steder i Oslo, godt kjent av rusavhengige. Her kjemper Agnes en hard kamp mot byråkratiet – men også mot seg selv. Hun hevder at barnevernet har tatt datteren fra henne. Skal hun klare å oppnå samvær, må hun bli rusfri. 

Men kanskje er det bedre å bo ute i det fri med byens beste utsikt, farte rundt med kompisen Hansi og selge egenprodusert sprit? Livet er morsomt og beintøft, men kan det gå i lengden? Hva skjer med helsen og psyken etter flere års rusmisbruk?  

Hovedrolleinnehaverne Marie Blokhus og Nader Khademi fikk kjenne på hvordan folk så på rusavhengige. Eller ikke så dem.  

– Når vi var i kostyme, fullt sminket og gikk ute på gata med =Oslo, merket vi hvordan folk ikke ser på deg, hvilken holdning de har. Jeg tenker at alle mennesker er verdt det samme. Man skal kunne se alle i øynene, sier Marie Blokhus.  

Det er første gang hun spiller rusavhengig på film.  

– Det var en ny erfaring. Vi forsøkte å la karakterene være tett opp mot oss selv. Når du skal spille psykisk syk eller et menneske med rusproblemer, er det alltid en fare for å gå i parodien, men det er jeg ikke interessert i. Vi vil heller skape hele mennesker med et fullt sjelsliv. Vi tar dem veldig på alvor.  

Filmen har en underliggende tematikk, og byr på overraskende vendinger. Agnes får etter hvert en diagnose, og viser tydelig tegn til forvirring og hukommelsessvikt. Men hva er virkelig og hva er en konstruksjon i hennes hode? 

Skuespillerne gjorde grundig research. De ble med Maritastiftelsen på matutdeling, var med Sykepleie på hjul og dro rundt til Frelsesarmeens institusjoner. På Fyrlyset kontaktsenter snakket Marie lenge med en kvinne som hadde lagt rusen bak seg.  

– Det var et fint møte. Hun hadde en ekstremt sterk historie, men hun satt der og delte åpenhjertig med meg. Jeg opplevde henne som veldig sterk.  

Respekt for alle  

En hel dag var Marie Blokhus på Den åpne dør. Hun ville ta inn miljøet og se hverdagen på nært hold. Å møte mennesker som sliter tungt, satte i gang mange følelser.  

– Man kan bli fortvilet, men også bli takknemlig for det man har selv. Men vi møtte mange flotte mennesker som jobber med å tilerettelege for folk i rus. Det var veldig håpefullt. De har denne respekten for mennesker som vi alle burde tilkjempe oss å ha.

– Hva lærte du av dem som har utfordringer med rus?  

– Alle mennesker prøver så godt de kan med de kortene som er blitt gitt ut. Å havne i rus kan skje hvem som helst. Ofte er det generasjonstraumer som gjør at folk havner utenfor systemet. De kan være født inn i omstendigheter som gjør det ekstra krevende. Alle vi møtte er sterke mennesker. De gir seg ikke, de kjemper for seg selv. De har alle til felles en livskraft og en ydmykhet. Når du lever i en hverdag med mye motstand, tåler du også veldig mye.  

– Man kan si mye fint om velferdssamfunnet, men det er også lett å se at det er designet for folk flest. Hvis du først havner litt utenfor, er det som en labyrint å komme seg til toppen igjen.  

Marie ble glad i Agnes-karakteren.  

– Hun er en hardhaus, veldig leken og solid, men også dypt fortvilet. Det var emosjonelt tungt å forestille meg hvordan det må være å ikke få lov til å være sammen med barnet sitt. Jeg har selv to barn, så det var intenst å skulle gå inn i det. Det var også tungt å komme tett på folk som lever på en måte som er så ekstrem, og bli minnet på hvor store forskjellene er i et rikt land som Norge. Det er trist, jeg fikk lyst til å ta med alle hjem.  

Et møte på Døra  

Noen uker før premieren møtes de på Den åpne dør, beboer Kim Jørand, regissør David B. Berget og daglig leder Beate Haaberg Fernandez. Det er lenge siden filmfolkene fartet i gangene. Nå er det roligere. Statisten kan planlegge premieren.  

– Da skal jeg ha på meg pels. Eller jeg skal ha oransje tversover, lyseblå skjorte og vernesko. Er ikke det kult, a? Jeg må rekke å ta situps først, for da får jeg retta meg opp i ryggen, sier 44-åringen, halvt liggende i lenestolen.  

– Vi får en halvtime i glam-en, sier Beate, og Kim Jørand blir ettertenksom:    

– Jeg kan få plutselig sosial angst, jeg får nok ta en valium.  

– Vi er flere sammen med deg, så det blir trygt, forsikrer Beate.  

Hun er glad for at det kommer en film som belyser hvordan livet kan være for mennesker i aktiv rus.  

– Det er fint at hvermansen får vite litt om realitetene i Oslo. For det er veldig mange som sliter og har det vanskelig. Selv om folk bor her, betyr det ikke at de ikke har verdighet og ressurser, men at det har blitt veldig trøblete på veien.  

De ansatte får ofte kjeft av beboerne, men forstår at de blir sett på som omsorgspersoner det er trygt å rette sinnet mot.  

– Vi prøver å se bak rusavhengigheten. For problemene kommer før det, understreker Beate.  

Hun er vant til å stå på for menneskene som bor på Døra. Det var også noe regissør David merket seg.  

– Folk i rusomsorgen bryr seg virkelig om jobben sin og menneskene. De er helter som prøver å få kabalen til å gå opp med det de har, sier han.  

Kim Jørand kunne ikke vært mer enig: – De står i stampe og kommer ikke videre på grunn av byråkratiet. Vi vet hvorfor dere ikke får hjulpet oss der og da.  

Noe ligger bakom  

Manus ble til underveis etter som David og teamet fikk del i folks livshistorier.  

– Det som overrasket meg mest, var at det også var mye glede og håp, selv i et hus der det var mye tungt.  

Det manglet ikke på ville fortellinger om hvordan folk har overlevd. Som da en rullestolbruker kjørte over hodet til Kim Jørand.  

– Jeg klarte meg bra, jeg har hardt hue, forsikrer han.  

David ville ha også få fram de lyse sidene.  

– Det er mye humor og fleiping, lys og mørke i filmen. Men det er sånn livet er.  

Med trangt budsjett måtte de finne kreative løsninger. Flere scener ble improvisert. Allerede første dagen fikk de med seg en gjeng fra Døra ned i sentrum. De skulle spille inn scenen der de demonstrerer mot barnevernet. Det var ikke noe å si på innlevelsesevnen.  

–  Lill, en av deltakerne ropte så høyt, så jeg måtte be henne ta det litt roligere, ler David.  

Teamet var tydelig på at rusavhengigheten ikke skulle definere menneskene, men være et bakteppe.  

– Hovedpersonene har ekte problemer, mål og drømmer som vi alle har. Hele budskapet i filmen er å se hele mennesket, se individet.  

Regissøren ville vise nyansene. Agnes og Hansi er ennå ikke så preget av det harde livet ute, men det har begynt å tære på tannhelsen.  

– Det er bra dere fikk med. Jeg skal love deg at det er ikke noe gøy å gå uten tenner. Det går på selvtilliten løs så det holder. Nå har vi fått gratis tannlege, smiler Kim Jørand, stolt over de nye tennene sine.  

– Vi som er narkomane, blir ofte møtt med at vi er slemme og kriminelle, men vi er ikke det. Jeg skjønner at noen ødelegger for andre, dessverre.  

Øyelokkene glir ofte igjen, men han følger med på samtalen. Når David nevner amerikansk film, våkner Kim Jørand. Er det noe han kan, er det film. Oppe på rommet har han en svær prosjektor. Lista er lang over alle skuespillerne han setter høyt. Det var definitivt gøy å være statist. På sparket fikk han inn et par replikker da han satt sammen med beboere på et røykfylt rom og Agnes kom på besøk.  

– Jeg ønsker at folk skal forstå at det ikke er så lett å være narkoman. Kanskje ligger det ting bakom for 90 prosent av oss. En gang valgte vi å ruse oss, og da hjalp det veldig å rømme unna oss selv. Fortsatt er det sånn for min del. Jeg prøver å rømme unna mine egne tanker, men det hjelper ikke på samme måte lenger. Det er sannheten. Fellesnevneren her er at vi alle sliter med ting og at vi har en bakgrunn, en «unnskyldning» for at vi er narkomane.  

David nikker: – Når jeg har hørt historiene deres, tenker jeg at jeg kunne gått samme vei. Vi har alle ting vi dealer med.  

Glimt av lys  

Filmen retter noen spark til byråkrati og helsevesen. Kanskje treffer Agnes samfunnsdebatten på kornet når hun sier: «Sånn er verden rigga. Noen folk kan gjøre hva de vil, så går det utover de som er nede på bunnen». Marie Blokhus ser hvordan mange sliter med å få rett til helt elementære tjenester.  

– Når du er såkalt vanskeligstilt, må du kjempe for å få grunnleggende respekt. Det synes jeg er problematisk. Ei jeg snakket med på Den åpne dør, hadde vært utsatt for et ran. Da jeg spurte om hun ikke kunne gå til politiet, svarte hun: «Nei, politiet gjør jo ingen ting når det er jeg som har blitt ranet.»  

Agnes vet mye om å stå alene. Hun nekter å vente på en avrusningsplass og tar kampen selv. Når de verste abstinensene er ute av systemet, drar hun til Fyrlyset på Grønland, Frelsesarmeens kontaktsenter. Her får hun en etterlengtet dusj, vasket klærne og en god frokost. Neste steg er å legge seg inn på Den åpne dør der hun blir møtt av en sosialarbeider som bryr seg. Marie Blokhus har fått se både omsorgen og utenforskapet.  

– Jeg håper vi har klart å ta på alvor et miljø som ikke skildres så ofte. Selv om det er mye smerte i historien, håper jeg vi også har klart å fylle den med øyeblikk av varme, håp og ømhet. Jeg liker komedien, men er også veldig glad i de mørke historiene. Best er det når de fungerer sammen. Er det mørkt, må du også ha glimt av lys, noe som kan gi oss trøst og håp, i hvert fall sånn verden ser ut akkurat nå.  

– Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med?  

– Neste gang de går forbi en selger av =Oslo, håper jeg de kjøper et magasin og kanskje tar en prat. At de behandler alle med likeverd og respekt, for man vet aldri hvilke omstendigheter de lever under. Det er et hårete og stort mål, men det synes jeg vi skal tørre å ha når vi holder på med kunst og kultur.  

Regissør David håper folk vil diskutere tematikken når de forlater kinomørket. Han ønsker at publikum skal få den samme erfaringen som ham selv: 

– Større empati og forståelse.  

Kim Jørand er fornøyd med egen innsats som statist. Men penger har det ikke blitt så mye av. Beskjeden til David er klinkende klar:  

– Neste rolle du ber meg om, da blir det cash!  

Han gjør seg klar til nok en dag ute i Oslos gater. Utenfor inngangen til Døra står en sykebil parkert, på fortauet står båren klar. Kim Jørand tar tak i doningen og ruller den forsiktig en meter bortover. Han blunker lurt:  

– Tenk om jeg stikker av me’n?