– Det viktigste er å være synlig og til stede

Hun fryder seg når store og små i Frelsesarmeen samles til kongress, slik de gjorde i sommer. For leder i Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, kommandør Lisbeth Welander, tror at folket i Armeen trenger å møtes. For å hygge seg. For å ta vare på gamle vennskap.

For å oppmuntre og å lære av hverandre. Hun er opptatt av at Frelsesarmeen skal klare å lage gode fellesskap der alle føler seg sett og kan bidra.

– Gud har skapt oss til fellesskap og til å være ett i Jesus. Samtidig har den samme Gud skapt oss som et mangfoldig mylder av interesser, gaver og anlegg, sier hun.

Hvor forskjellige vi mennesker er, mener hun at vi tydelig kan se allerede blant små barn. Noen er opptatt av det visuelle og liker å se på noe som skjer, mens andre er taktile og vil gjøre noe. Andre igjen er mer observerende og lyttende. Og alle disse forskjellene bærer vi med oss inn i voksenlivet og inn i fellesskapene.

– Det er så mange ulike måter å være Frelsesarmé på, og derfor ser vi forskjellige ut fra sted til sted, sier kommandøren.

Hellige hverdagsøyeblikk

– Hvordan skal Frelsesarmeen klare å lage nettverk som passer for alle?

– Det viktigste er å være synlig og til stede på en slik måte at mennesket skal oppleve at det er grunn til å tro på framtida. At det finnes styrke for dagen og håp for i morgen, sier kommandøren.

Og da tror hun at den gode, personlige kontakten med noen man stoler på i Frelsesarmeen er avgjørende.

– Kan noen anta at Frelsesarmeens møter og aktiviteter kun er for de som allerede er med i organisasjonen?

– Det er mulig, og derfor er det er viktig at vi som er med husker at det en gang var noen som åpnet døren for oss slik at vi kunne bli en del av fellesskapet. Vi skal vise andre den åpne døra vi selv gikk gjennom.

Hun tror trosformidlingen i hverdagen handler om å skape en nær og ekte relasjon til de som kommer på tilbudene. At det er noen som kjenner hverandres liv. At noen møtes så regelmessig at de kan ha en god samtale.

– Men det aller viktigste, er å være var for at mennesker alltid bærer en gudslengsel med seg. Guds nærvær er jo alltid der, men det er ofte en mellommenneskelig relasjon som gjør det tydelig. Noen ganger gjennom det vi gjør og sier. Andre ganger gjennom det vi ikke gjør og ikke sier. Varheten for hverandres liv og situasjon, er viktig.

Suppe, såpe og frelse

Frelsesarmeen er kjent for slagordet «suppe, såpe og frelse». Det var organisasjonens grunnlegger William Booth som lanserte dette begrepet som har mye til felles med Maslows behovspyramide.

For Booth mente at det var grunnleggende behov hos mennesket som måtte være dekket før man kunne begynne å snakke om Gud. For ham var det meningsløst å forkynne om Guds kjærlighet og veien til frelse, hvis de som hørte på var sultne eller ikke hadde et hjem. Booths filosofi var å først hjelpe mennesker og møte dem der de var i livet, og deretter fortelle om Guds kjærlighet.

– Har du noen gode eksempler på at dette skjer i dag?

– Vi har jo veldig mange steder hvor folk kan komme og få praktisk hjelp som mat og veiledning. Krigsropet har ganske nylig skrevet om Hønefoss korps som har åpent hus hvor det er kafé og fellesskap. Her kan man få akutthjelp, men også rådgivning for å trå inn i et litt bedre spor. For eksempel å komme seg inn på eiendomsmarkedet, sier kommandøren.

Alle kirkesamfunn har sitt særpreg, og en del av Frelsesarmeens DNA er å hjelpe andre.

– Hvordan finne den gode balansen mellom å gi og å få påfyll?

– Alle arbeidsgivere og fellesskap har en plikt og et ansvar for å ha gode rutiner for påfyll og muligheter til å kunne trekke seg tilbake. Man bør ikke tenke at de som bidrar er en utømmelig ressurs, sier kommandøren.

Når det er sagt, tror hun likevel at mange kristne vil kunne fortelle om at de gjennom bibellesning og bønn har erfart at Guds ånd bor i dem med sin fred og energi.

– Å jobbe i en åndelig sfære, er et hellig arbeid. Derfor kan vi erfare krefter utenfor oss selv når vi tror vi er helt tomme. Mange ganger kan vi stoppe opp og kjenne at det handler ikke om oss og det vi gir. Det er Gud som hjelper oss. For hans bekk blir aldri tom for vann.

Her kan du lese intervjuet med general Lyndon Buckingham. Sammen med kona, kommandør Bronwyn Buckingham, var de to verdenslederne i Frelsesarmeen hovedtalere på Kongress 2025.

(saken fortsetter under).

Utfordringer

Mens enkelte lokalsamfunn har store Armé-fellesskap, sliter andre med lavt medlemstall, og noen steder må arbeidet avsluttes etter mange års innsats. Kommandøren tror noe av utfordringen er tiden vi lever i. En tid som preges av at «vi har alt, men det er også alt vi har», slik Ole Paus beskrev det.

Kommandøren tror mange kjenner på en åndelig lengsel uten at de helt vet hva de skal møte den med.

– Det kan være en utfordring for Frelsesarmeen. Vi vet at det er viktig å hjelpe folk med mat og praktisk hjelp, og det skjer. Men det er ikke alltid at vi skjønner at de menneskene vi møter også kan ha et åndelig behov, sier kommandøren.

Hun mener at Armeens folk alltid må være forberedt på øyeblikket der noen setter ord på det behovet. Kanskje søkes det mot en fred man ikke finner. Hun tror urolighetene i verden gjør at mange lengter etter trygghet i mye større grad enn før.

– Vi kan bli så flinke til det vi holder på med at vi synes det er vi som snurrer hjulet. Men i alt vi gjør, trenger vi Guds hjelp. Bare det å huske å be at han skal være med og styre planene våre, er viktig, og ikke bare be ham velsigne det vi har tenkt oss å gjøre, sier kommandøren.

Alle kirkesamfunn har en lovbestemt rett til å ha sin troslære basert på bibeltolkning. I Frelsesarmeen innebærer det visse krav til livsførsel hvis noen vil bli soldat eller offiser. Som en internasjonal bevegelse må Armeen forholde seg til det samme regelverket i alle de 134 landene de jobber i. Å endre enkelte regler i et land, kan få store uheldige konsekvenser for arbeidet i andre steder i verden.

– Hvordan skal man ivareta både retten til å ha en troslære, og samtidig skape et miljø der alle føler seg velkomne?

– Det er utfordrende, det tror jeg mange kirkesamfunn kjenner på. Likevel vil jeg si at Frelsesarmeen er veldig opptatt av å si «velkommen hit». Vi vil gjerne presentere Jesus og den kristne troen. Alle er velkomne. Selv om man ikke er enig i alt som står i troslæren vår, er døra alltid åpen inn til våre fellesskap.

Åndelig lengsel

Undersøkelser som «Gud er tilbake» i regi av Bibelselskapet, viser at flere unge er nysgjerrige på kristen tro.

– Hvordan skal Frelsesarmeen møte denne lengselen på en god måte?

– Vi må sørge for at vi ikke bare har aktiviteter uten å også gi folk muligheten til å bli kjent med Han som har planer for livet vår. Han som er all trøstens Gud. Han som er håpets Gud. Er det noe som trengs i verden i dag, så er det håp, sier kommandøren.

Helt konkret tror hun det handler om å gi opplæring i bruk av Bibelen, formidle hva bønn er og hvordan vi kan be – i et alderstilpasset format.

Selv har Lisbeth mange gode historier om hva det har betydd for henne å være en del av Frelsesarmeen – helt fra bestemoren tok henne og søsteren med på Frelsesarmeens søndagsskole. Etter hvert ble det flere aktiviteter som barnegrupper og speider.

– Jeg ble så innmari glad i Jesus, og det var fordi at noen på Frelsesarmeen klarte å gjøre ham levende for meg. De var sikkert en kombinasjon av ord, det de gjorde, og de personene de var. Derfor ble trosliv og organisasjonsliv i Frelsesarmeen den veien som begynte å stake seg ut i mitt hode og hjerte når det gjaldt utdannelse. Vi kaller det for et kall til tjeneste. Jeg kjente at jeg fikk et kall.

Hver og en er viktig

Hva et støttende fellesskap rent konkret kan bety, erfarte hun og mannen Knud David på en spesiell måte da de fikk ordre til Manila på Filippinene. Lisbeth skulle jobbe med fadderordning og skolestipend, mens Knud David ble forvaltningssjef. Tilsynelatende var dette kjent arbeid, men mye var annerledes.

– Vi landet som Bambi på isen. Selvfølgelig var vi voksne, erfarne mennesker som gjorde jobben vi skulle, men det var en stor overgang, og da betydde det enormt mye å bli tatt imot i fellesskapet. Folk inkluderte og inviterte. De lot oss få se hvordan de arbeidet. Vi lærte av andre, og de lot oss føle at vi var viktige.

– Hva drømmer du om at det går an å få til i Frelsesarmeen?

– Først og fremst at vi skal klare å fortsette med det vi allerede gjør, for det skjer så mye godt. Men jeg drømmer om enda mer. Det er like mye en personlig utfordring; Jeg drømmer om at vi skal leve så nær Jesus at vi umiddelbart sanser, observerer og klarer å forstå at «nå har Jesus satt ei lita dør på gløtt». Det er ikke sikkert at det er ordene våre han ber oss om. Det kan være det også, men noen ganger er det kanskje en helt

konkret ting vi skal gjøre. En Frelsesarmé med en slik varhet – det drømmer jeg om.

Og når det gjelder Frelsesarmeens varierte tilbud i territoriet, har kommandøren en liten påminnelse til den enkelte:

– Husk at du er viktig for fellesskapet. Noe vil mangle om du ikke er der!