Frelsesarmeen går til filmen

Regissør Mikal Hovland var med på å plukke skuespillerne til årets store julefilm. Den som forteller om alt det som skjedde i 1945 – i opptrappingen til vår alles kjære Jul i Skomakergata.

– Kåre var på en måte et veldig opplagt valg for oss. Han har en litt sånn gammel sjel og han har en fantastisk sårbarhet, men også en varme. Så den var liksom en «no-brainer», men vi var veldig nervøse for om han ville takke ja.

I forkant hadde Mikal fått høre at Kåre velger sine roller med stor omhu, og det stemte. Skuespilleren, kanskje særlig kjent fra Nationaltheatret i Oslo, brukte litt lang tid på å komme med et klart svar.

– Men han er jo en person som tviler seg frem til ting i arbeidet sitt også. Han dobbeltsjekker alt. Men når han først lander, så er det så knallhardt. Kåre gikk inn i rollen med hud og hår. Det har vært helt fantastisk å jobbe med ham, sier vestlendingen fra Dale, litt sør for Førde.

Han som intet mindre enn debuterer med Den første julen i Skomakergata.

– Denne filmen har vært helt fantastisk å debutere med fordi man kunne gå inn i dette universet. Du vet ikke helt hvor det er hen, det er liksom ikke stadfestet. Det er et litt sånn fantasiunivers selv om det er første julen etter krigen.

Mye tid ble brukt på å finne looken, stiler fra 40-tallet som var litt outrerte, for det er en del ting fra andre verdenskrig som fort blir traust.

– Men de hadde farger, og de hadde litt sånne rare utsnitt på ting. Så vi var opptatt av å finne de tingene der som kunne gi filmen et litt teatralsk univers.

Jente på rømmen

I «Den første julen i Skomakergata» møter vi 9-årige Stine (Kaya Ekerholt McCurley). Krigen er endelig over og hun kommer alene med toget til Skomakergata. Hun er på rømmen og søker ly hos skomakeren, som viser seg å være en gretten og ensom mann som trives best alene.

Møtet mellom de to skal forandre begges liv for alltid. For dette er historien om hvordan en ukjent får skomaker Andersen til å innse at livet er best når man kan dele det med de man er glad i.

I det store julenummeret til Frelsesarmeen, som vil være i salg ved en julegryte nær deg hele adventstiden, forteller Kåre at da han skulle gjenfortelle filmmanuset til sin mor, fikk han gåsehud. Til Krigsropet sier skuespilleren:

– Jeg blir rørt det øyeblikket Stine skjønner at Andersen er en fin fyr. Plutselig skjønner hun at skomakeren har en godhet i seg, en godhet som dukker opp på grunn av henne.

To år i kø

Mikal kan fortelle at selve innspillingen av filmen ble gjort i 2021, på Maihaugen på Lillehammer, både på et museum og et togmuseum på Hamar, samt i et studio på Jar i Bærum. Siden har de hatt en lang etterarbeidsperiode, for de visste at den skulle på kino julen 2023.

– Det er jo litt kø på sånne store julefilmer, for en vil ikke slippe mer enn én i året, sier han.

Da disse karakterene skulle utformes med sminke og kostyme, stilte de seg mange spørsmål.

– Kåre har jo skjegg... skulle vi gjøre dem prikk like, eller litt annerledes? Jeg har jo vært veldig opptatt av at dette er en film som smaker av det gamle universet, men som også står på sine egne bein.

De fikk lov til å tenke fritt, utforske litt i bakgrunnen til de ulike karakterene. Han ramser opp antagonisten Tilla Hjul (Lene Kongsvik Johansen), politimester Klinke (Mathias Luppichini), blomsterhandler Rosengren (Kristoffer Olsen) og Fru Franzen (Lisa Tønne).

Alle på hver sin måte litt ensomme sjeler.

– Jeg hadde lyst til at folk skulle kunne få føle at det var noe friskt og nyskapende, og dette her er en tolkning av Skomakergata snarere enn å lage tro kopi av akkurat sånn som det var da. Det var et ønske at du også skal kunne se filmen i Tyskland uten å vite at den er basert på en norsk juleserie.

I den sorte julegryte

Frelsesarmeen kom til Norge i januar 1888. Allerede i mai samme år kom Krigsropet ut med sitt første nummer. I 1901 ble den første julegryta satt ut i Oslos gater for å samle inn penger til byens trengende.

Snart ble julegryta et vanlig syn i byer over hele landet. Dermed ble også Frelsesarmeen spurt om å spille en helt egen rolle i den nye storfilmen.

En gammel, velbrukt julegryte dukker opp i flere av utescenene i Skomakergata, sammen med tre ansatte fra Frelsesarmeen ikledd uniformer og klær fra 40-tallet.

I sommer stilte de ivrig på settet med blå innspillingsduk bak seg, slik at de kunne plasseres inn i årets store julefilm.

Vil snakke om utenforskap

Gjennom et samarbeid med Nordisk Film vil Frelsesarmeen sette søkelyset på tematikken ensomhet, utenforskap og fattigdom i samfunnet vårt.

For julen blir bedre dersom vi ser hverandre:

Assisterende sosialsjef i Frelsesarmeen, Elin Herikstad, ser en økende trend i utenforskap i en dyrtid som gjør at flere og flere må velge bort sosiale aktiviteter.

– Foreldre tar barna ut av fritidsaktivitet, og vi vet at fattigdom fører til mer isolasjon og psykisk uhelse. Derfor er vi glade for å være med i denne filmen som setter fokus på et utenforskap som er like relevant i dag. Dette viser også undersøkelser vi har fått Opinion til å utføre for oss. Hver fjerde nordmann har denne høsten følt på ensomhet og utenforskap på grunn av sin økonomiske situasjon, sier hun.

Mikal er svært glad for at Frelsesarmeen sa ja til å være med som partner på dette prosjektet.

– Jeg kan ikke tenke meg noe annet der en film med sitt budskap går så hånd i hånd med det Frelsesarmeen gjør. For meg var det en veldig fin sammensmelting. Jeg tenker det er kjempeviktig å få folk til å se de grytene der.

Om å rekke ut en hånd

– Er ensomhet et tema du har tenkt mye på?

– Det er veldig mange situasjoner i livet der jeg selv kjenner at en står gjerne ute og ser inn vinduet – inn i det varme lyset på alle som ler og har det kjempegodt. Uten at jeg har det vondt i det. Jeg tror det handler litt om verdenssyn.

Han kan fort kjenne empati med andre som kjenner seg ensomme.

– Fordi jeg tror det er en veldig vanskelig ting å håndtere og snakke om. Det er mange ting som kommer med det. En fliser kanskje av en del følelser for å takle det. Og så kan en bare bli mer innadvendt som et resultat.

Men da kan det være enda vanskeligere for folk å rekke ut en hånd når det skjer, ifølge Mikal. Det kan fort kan bli en snøballeffekt ved at de kapsler seg inn.

– Det tror jeg vi alle kjenner på, i større eller mindre grad. Og jo mer en stenger seg inne, dess større blir den terskelen for å gå ut – om det er et brudd eller andre vonde ting som skjer i livet.

Han tenker at det da er så mye vanskeligere å komme seg ut og søke kontakt med andre.

– Jeg tror vi alle trenger hverandre. Det er ikke det at alle skal gå rundt og ha det kjempegøy hele tiden, men jeg tror det er viktig å ha øynene litt våkne på sånne ting.

Tenke over eget liv

– Er det noe spesielt du ønsker å oppnå med denne filmen?

– Når du skal lage film, så må man ville noe. Jeg har jobbet så mye med denne filmen og med denne beskjeden om at mennesker trenger mennesker.

Om den «vil forandre verden» vet han ikke, men som regissør mener han at med hver eneste film man lager, så må en få folk til å gå i seg selv for å tenke over sitt eget liv og sitt eget forhold til resten av verden.

– For hvis ikke en gjør det, så lager en ikke film, da lager en bare innhold. Men det betyr ikke at en skal lage tunge dramaer. En kan lage lette, fine filmer. Jeg er veldig opptatt av at dramaer alltid skal ha noe lett – de to tingene må alltid gå i ledtog.

Så nei, han forklarer at han ikke vil ikke forandre verden med filmene sine. Det ligger ikke noe politisk budskap bak.

En fin setning Mikal har hørt er at «Det å lese er å vite at man ikke er alene.» Han tenker det er godt sagt.

– Jeg håper det er en film som kan bevege folk. Som kan få folk til å le, men også kjenne det i magen og tenke på seg selv og andre. Er det noen der som jeg ikke har plukket opp telefonen og ringt til? Noen som jeg ikke har banket på døra til eller spurt hvordan egentlig har det? Er det noen som kanskje har gått litt i glemmeboka?

– Hva med tilgivelse?

– Ja, ikke minst: Er det noen jeg ikke har tilgitt? Det tror jeg hadde vært veldig fint om folk kunne ha tenkt litt mer over.