– Har aldri hatt en plan B

– Jeg kaller det for hypnosen, og tenker at en filmfortelling er mest beslektet med en muntlig fortelling, der noen sitter og forteller en kjempegod historie. Og så mister de ikke oppmerksomheten din ett sekund.

Nøkkelen er å holde folk der inne, få dem til å leve seg helt inn i en ny verden fram til filmen plutselig er over.

– Det synes jeg er filmmediets sterkeste kraft. Hvis du kan oppnå det inne i en kinosal, og det er kjempevanskelig å få til, så må du grabbe folks oppmerksomhet. Du må ha dem.

I klippeprosessen merker de fort når en scene ikke sitter, for den suger deg ikke inn i historien. Så når en detter av lasset, er det bare å gå hardt til verks, forklarer mannen som vokste opp i Dale, sør for Førde.

– Da må du ta bort replikker, du må komme fortere i gang, du må rett ut av scenen. Du kan for eksempel bare ha ett fokus. Har du for mange ting du følger med på, så er ikke du i hypnosen. Så det er veldig mye sånt da, som er kjempevanskelig å få til.

Mikal skarrer ivrig i vei. Fra åtte-ni årsalderen lekte han regissør, kledde ut kompisene og iscenesatte dem.

– Det å skape en egen verden inne i dette videokameraet, det var liksom noe jeg alltid hadde lyst til å gjøre. Men det var veldig uklart for meg hvordan en blir akkurat regissør.

En klassisk julehit

Så langt i sin karrière har Mikal laget kortfilmer og TV-serier. Men aldri spillefilm.

– De kaller det fortsatt for debuterende, for det er jo et eget format, en egen øvelse dette her.

Som spillefilm-regissør gikk han like godt i gang med å dissekere selveste nasjonalskatten «Jul i Skomakergata».

Selv var han ikke engang i sin mors mage da julekalenderen hadde première 1. desember 1979, men storebrødrene på ni og sju fulgte ivrig med. Ikke før neste jul var familien komplett, da med en nyfødt attpåklatt iblant dem.

Alle har et unikt forhold til julekalenderen, mener han. For Henki Kolstad, i rollen som Jens Petrus Andersen, har pludret inn i kamera til tre generasjoner med norske barn.

Og husets minstemann fikk flere anledninger til å se "Jul i Skomakergata" fordi NRK sendte den i reprise følgende år: 1981, 1984, 1988, 1993, 1998 og til sist i 2003. De to siste gangene bodde Mikal i utlandet. Allerede som tenåring flyttet han alene til Afrika.

Svaret ble uansett ja da filmprodusent Sigurd Mikal Karoliussen, som nå satt med rettighetene til julekalenderen, spurte om Mikal ville lage en ny film fra dette koselige universet.

– Skomakergata er jo nesten som en nasjonalarv, men alle har likevel et individuelt forhold til juleserien. Noe som er knyttet opp til det du opplevde som barn. Det er ikke en kollektiv identitet, men mer som en stor hit som du kanskje bygger rundt din første sommerleir eller noe sånt. Så jeg har jo også mitt eget, individuelle forhold til Skomakergata.

Men da han for seks år siden satte seg ned for å se hele julekalenderen på én helg, oppdaget Mikal at i løpet av 24 episoder er det ikke så veldig mye dramatikk som skjer i skomaker Andersens verden.

– Det er mest kos og ikke så handlingsdrevet. Med så mye harmoni, var det ikke så mye å ta tak i for å kunne skape den dramaturgien vi var ute etter.

Men det lå likevel noe spennende der som de kunne dra essensen ut av.

Mennesker trenger mennesker

– Det er mye melankoli i «Jul i Skomakergata», men det er også mye humor. Dette var to ting jeg hadde lyst til å beholde. Jeg opplevde også at det handlet veldig mye om ensomhet og fellesskap – at alle disse butikkene nedover gata var som sånne små øyer i havet.

Tematisk tenkte han at dette hadde mye med julen å gjøre.

– Julen handler om fellesskap og ensomhet, fordi det er en høytid for familien der vi liksom går inn i vår egen boble. Jeg tror vi glemmer alle de som ikke har det slik, og så tror jeg også at folk som ikke har det slik, kjenner ekstra på hvordan de har det, for de ser på alle andre som samles rundt i disse boblene sine.

Så var det noen man skulle lage en julefilm om, så var det nettopp dette, ifølge Mikal.

– Vi begynte deretter å kretse rundt det, og setningen vi hadde, er at mennesker trenger mennesker. Ingen burde leve livet alene, og vi burde alle strekke ut en hånd.

– Er du spesielt opptatt av ensomhet?

– Jeg tror nok det er noe alle må kjenne seg igjen i uten at alle kanskje vil si det like høyt. Ensomhet, det der å kjenne seg litt som en outsider, er noe jeg er opptatt av. Sikkert fordi at jeg kjenner mye på det selv. Jeg tror det handler mye om personlighet også og hvordan en ser på verden, eller velger å angripe den. At en i veldig mange situasjoner kjenner at en står på utsiden og ser inn vinduet på de andre – om det er å ankomme en fest eller sammenligne seg med andre.

I flere år ble manuset forsøkt tatt i flere ulike retninger. Men de slet, og vraket idé etter idé. Det var først da de sammen med manusforfatter Maren Skolem fant ut at de skulle lage det som skjedde før den klassiske julekalenderen starter, at det løsnet.

– For da kunne vi ta disse karakterene og gjøre dem stikk motsatt. De får da en bue, og plutselig kan man lage dramatikk, sier Mikal.

Så kom tanken om at skomakeren, han som har så mange venner, men også er mye alene – hva om han ikke har vært utenfor verkstedet sitt på veldig mange år? De var inne på noe, og gikk videre i den retningen.

Ønsket seg en gammel sjel

Ganske tidlig i prosessen ble det opplagt for dem hvem som bare måtte spille hovedrollen som en litt yngre skomaker Andersen. Han måtte være en litt gammel sjel som hadde både en sårbarhet og en varme i seg – akkurat som Kåre Conradi, les mer om det via lenken under.

(Saken fortsetter under)

Men hva skjer når skomakeren møter de andre karakterene i serien? De tenkte kanskje særlig på Stine, den søte, blonde nabojenta med musefletter i julekalenderen.

Filmskaperne ønsket henne i en upolert versjon i denne forhistorien om «Den første julen i Skomakergata», mer som en litt freidig og frekk jente som bobler over, prater, manipulerer og snurrer alle rundt lillefingeren sin.

For hva om hun på sin side er et mysterium og han bærer på en hemmelighet?

– Jeg likte tanken om at skomakeren og Stine var to sårbare tvillingsjeler. Der hun på mange måter er en optimist utad, men egentlig en pessimist inni seg, mens skomakeren er en pessimist utad, men egentlig en optimist inni seg. Det var to motpoler her.

Spent på mottakelsen

De hadde veldig mange utkast, og skrev nesten helt fram til de skulle i gang med filmingen.

– Skomakergata var en velsignelse og en forbannelse å skrive et manus på. For det er så mye å ta av.

Ja, for de måtte jo ha med Fru Franzen og blomsterhandler Rosengren og alle de andre, selv om det hadde vært lettest å bare skrive om Stine og skomakeren – siden det oppstår så mange situasjoner der.

– Men Stine må ut og møte folk, og vi må sette alle de andre karakterene i spill. Og da vi knakk den koden, så bugnet det over, sier regissøren som er spent på hvordan årets store julefilm vil bli mottatt der ute.

I anti-apartheid-land

Like før årtusenskiftet dro Mikal ut i verden for å gå på videregående i Swaziland, som senere ble omdøpt til Kongedømmet Eswatini. Alt av skolepenger ble dekket.

De var 200 elever fra 90 ulike nasjoner på Waterford Kamhlaba, som skolen het.

– United World Colleges (UWC) ble stiftet på 60-tallet, hvor grunntanken er å samle elever fra mange forskjellige land sammen. Det ligger en fredstanke bak det.

Da han forlot hjemlandet, fantes det elleve slike skoler i hele verden. I dag ligger antallet på nærmere 20.

Skolen han gikk på hadde siden 60-tallet vært en veldig anerkjent anti-apartheid-skole, og ble med i organisasjonen på 80-tallet.

– Den var jo den eneste skolen på det nivået i hele det sørlig Afrika som tok opp elever uavhengig av bakgrunn eller hudfarge. Og både Nelson Mandela og Desmond Tutu hadde sendt sine barn og barnebarn hit, men det var noe jeg først lærte i ettertid.

Ifølge Mikal finnes det en svært sterk alumnibevegelse. Avdøde skuespiller og filmregissør Richard Attenborough var en av skolens beskyttere. Årlig kom han ned på besøk.

Vestlendingen anbefaler United World Colleges til alle, men sier det er svært få som har hørt om det.

– Jeg tror det er en veldig god erfaring å bli sendt ut alene, selv om man er ganske ung. Spesielt når det er et så godt apparat som tar imot deg, slik som skolen gjør.

Da verden kom til Fjaler

– Men hvordan kom du på å dra til Afrika?

– Pappa var distriktsarkitekt, og da det kom en slik skole til Norge på 90-tallet, ble det bestemt at den skulle legges til Fjaler kommune. Så da fikk han arbeidet med å tegne den.

I 1995 sto UWC Red Cross Nordic ferdig og ble offisielt åpnet av Dronning Sonja, som også er skolens beskytter sammen med dronningen av Jordan.

– Pappa var veldig sånn «har ikke du tenkt å søke?», og så skrev jeg Swaziland på førsteplass for jeg tenkte det hørtes spennende ut. Og Afrika er kanskje det kontinentet med mest klisjébilder i nyhetene, også i hvordan man her oppe i nord ser på det.

17-åringen ville vite hva som egentlig lå bak. Derfor satte han seg på tre fly ned til landet som er et «frimerke» på 17.200 kvadratkilometer i det østre «hjørnet» av Sør-Afrika. Økonomien er tett forbundet med det gigantiske nabolandet. Klimaet varierer fra tropisk til temperert.

– Så da dro jeg dit, og det var de to beste årene av mitt liv.

På trinnet under seg traff Mikal sin fremtidige kone. Det har resultert i mye avstandsforhold.

– Da vi begynte å være kjærester så var det jo ikke mobiltelefon eller Skype. Det var brev og mixtape. Nei, det er en egen historie i seg selv!

En ørkenvandring

Etter å ha tatt en international baccalaureate dro Sunnfjordingen først hjem, og så til Lillehammer for å studere filmvitenskap i ett år.

– Jeg hadde jo alltid hatt lyst til å bli regissør og hadde søkt på regi flere steder, men kom ikke inn. I England sa de at det var en åpning på fotolinjen og spurte om jeg heller ville det. Siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre, tenkte jeg at det var OK.

Så da «Jul i Skomakergata» ble sendt for alle siste gang på TV, bodde Mikal i kystbyen Bournemouth, to og en halv times kjøring sørvest fra London. Der tok han en bachelor i filmfoto og tenker for så vidt at det er fint å kunne litt forskjellige ting, men...

– Det ble samtidig en liten ørkenvandring også.

Fra England flyttet han til Cape Town i Sør-Afrika for å jobbe som lysmann. Der ble han i fem år mens kvinnen i hans liv studerte jus for å bli menneskerettighetsadvokat.

Men Mikal bar stadig på denne store drømmen sin, og flyttet tilbake til Lillehammer for å studere regi ved Den norske filmskolen. Han var ferdig i 2012 og gikk ut som et medlem av kull nummer 7.

– Det var noen skrinne år etter filmskolen. Det er ikke sånn at du kommer ut på noen rød løper. Heller ikke etter filmskolen er det noen oppskrift på hvordan en blir regissør.

Hemmelig superstyrke

Når Mikal kommer inn i et rom, så ser han alt i sakte film og er ekstremt var på alle følelser, og på hva han sier til folk.

Han tror det handler om personlighetstype. Som et resultat er han, ifølge seg selv, superkonfliktsky. Han er veldig redd for å forulempe eller såre. Og veldig forsiktig med å gjøre folk selvbevisste.

– Når jeg sier sakte film, så er det fordi jeg har valgt å se det som en superstyrke. Jeg blir veldig oppmerksom på alle småspenninger i et rom, og i arbeidet som regissør har jeg valgt å bruke det som min måte å jobbe på.

Så jeg er veldig var på det jeg sier til skuespillere, spesielt hvis det er amatørskuespillere.

– En lærer på filmskolen sa at hvis du har godt manus, god fotograf og gode skuespillere så skal du jammen meg være en dårlig regissør hvis du kan rote det til. Ofte så skal man også vite når man skal holde kjeft, og når man bare skal la toget gå. Så det å vite når man skal si noe, og når man ikke skal si noe, er veldig viktig.

– Hvorfor har du alltid hatt lyst til å bli regissør?

– Jeg hadde en barndom som var preget av veldig mye lek, og veldig mye lek alene. Hvis jeg skulle leke noe, så var mamma den første til å sy kostyme som passet. Det var også hun som drev barneteateret i Ungdomslaget, og fikk meg raskt involvert der. Mamma fikk meg virkelig inn i fantasiens verden.

– Og så hadde pappa et videokamera på 80-tallet, det var ikke så mange som hadde det på den tiden.

Allerede i småskolealder oppdaget Mikal at han kunne filme mens han lekte. Stoppe kamera, endre vinkel. Det var akkurat sånn som på film!

Storebrødrene ville ikke være foran kamera, så radiusen ble snart utvidet til nye lokasjoner og nye venner.

– Omtrent alt jeg gjorde, var å få kompisene mine til å kle seg ut og lage filmer. Og jo eldre en ble, jo bedre var det å ha det videokameraet da vi var 16 år og sprang rundt i lendeklede.

Det lyser i stille grender

Bygda Dale er kjent som et levende sted med bl.a. den årlige Teaterfestivalen i Fjaler. Det var også her dikter Jakob Sande vokste opp – mannen kanskje mest kjent for julesangen «Det lyser i stille grender».

– Valgte noen av kompisene dine også et kreativt yrke?

– Nei, det var ikke noen av mine venner som var med i de filmene mine som gjorde det. De fikk kanskje nok av meg, som kledde dem ut og fikk dem til å gjøre ditten og datten.

Mikal flirer. For ham var det aldri tvil om hvor han ønsket å ende opp.

– Det har aldri vært noen plan B. Mamma har jo vært veldig opptatt av det. Men nei, det har ikke vært det. Og nå debuterer jeg i en alder av 42. For meg så hadde det nesten vært et eksistensielt spørsmål. Hvis jeg ikke kan bli regissør og drive med dette, så får det bare være.

Mikal forklarer at han ikke vet hva det er, bare at det ligger så dypt i ham.

– Dette gjør at du klorer deg fast til det, uansett om du har 5000 kroner en måned og bor på Hausmania. Det er dette jeg vil jeg gjøre.

Søt slutt

I 2015 kom Siphiwe hit, Mikals store kjærlighet. Ektemannen knipser med fingrene:

– Hun lærte seg språket sånn. Det var veldig rart når du har kjent noen på engelsk hele livet og så plutselig kan de norsk.

Og nesten et kvart århundre etter at de møtte hverandre, på en videregående skole langt sør for ekvator, fikk de en liten datter.

Nå jobber kona i Redd Barna, men da hun først kom tok hun vakter i migrasjonssenteret i Frelsesarmeen et halvt årstid. Delte ut suppe og såpe.

– Frelsesarmeen gjør så utrolig mye fint. Jeg tenker nesten ikke på dem som en religiøs organisasjon av en eller annen grunn, selv om de har uniformer og slikt. Men du legger sånn merke til det arbeidet de gjør på bakken.

Mikal forteller at det var filmregissør Hallvard Bræin som satte Siphiwe i kontakt med senteret. Gutta er gode kollegaer fordi Mikal jobbet som assistenten hans på filmen «Børning 2», og ble også undervist av ham på Lillehammer.

Hallvard er en mann som har samarbeid mye med Frelsesarmeen, og som bl.a. står bak "Gatas Gynt" fra 2008. Filmens aktører er amatører funnet gjennom Frelsesarmeens rusomsorg.

Sist måned flyttet familien Hovland i ny leilighet i Gamlebyen. Like om hjørnet for dem har Frelsesarmeen et sted hvor de som sliter med rus kan få hjelp, noe de har på flere adresser i Oslo.

– De gjør bare så mye godt for de som trenger det.

Navnet Mikal betyr intet mindre enn «Hvem er som Gud?».

– Har du vokst opp med en gudstro?

– Jeg har vokst opp med gudstro, ja. Min kone er dypt kristen. Akkurat nå er jeg mer agnostiker.

– Men jeg er veldig glad for å være gift med ei som har en sterk tro. Fordi at det gir meg et annet syn på ting og er noe som gjør at jeg hele tiden må stille meg selv viktige spørsmål som ellers kanskje ville ha gått i glemmeboka.

Han gikk i speideren i sju år og sang i Ten Sing-kor i seks år. Vokste opp med søndagsskole og «full pakke», som han sier.

– Men jeg finner det selv vanskelig å ta stilling til ting eller å være skråsikker på noe.

Det er likevel én ting han er sikker på:

– Jeg føler at «Den første julen i Skomakergata» er en film som jeg virkelig står for og er veldig stolt av. Og tenker at man også skal kunne utfordre barna litt.

Som regissør har han vært opptatt av at denne julefilmen ikke skulle være en slags «Gilde-reklame» som bare selger julekos og kun har som mål å få folk i julestemning.

– Dette er fortalt med hjerte. Kåre har gjort det så mye med hjertet. Alle har gjort det så mye med hjertet. Og når alle liksom gjør det så mye med hjertet, så har jeg jo lyst til at så mange som mulig skal se den. Og hvis ikke, så har vi laget en film som vi har trodd på.

Regissøren mener det er det viktigste. Kutt!