Trines tøffeste kamp og beste seier
Blant de flere hundre deltakerne under årets norgesmesterskap i gatefotball, var lysluggen Trine. Larvik-spillerens fortelling er en beretning om vonde kamper, men også om seire og fellesskap.
På en benk ved idylliske Tollerodden i kystbyen Larvik, hvor kirken fra 1677 rager høyt i luften og badegjester trer inn i fjordens fristende vann, sitter Trine sammen med Krigsropets utsendte. Hunden Pøppy rister litt på de mørke krøllene og titter nysgjerrig rundt seg.
En gang levde matmor et liv som var dominert av rus. I dag føles det nesten som om det skjedde med en annen person. Hun klør sin firbente venn bak øret, og forteller hva som gir henne glede i livet; datteren, familie, venner, hunden, yoga, naturen – og gatefotballen, som har blitt en hverdagsglede og et ettervern, med gode opplevelser av mestringsfølelse.
Trine tenker tilbake til årets norgesmesterskap på Kadettangen i Sandvika. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum kom med en hilsen til alle deltakerne. Trine – som satt i mesterskapets komité – leste spillernes ed under åpningsseremonien. Tønsberg vant kvinneklassen, mens herrene fra Kristiansand 1 kunne heve pokalen i sin klasse.
Hennes eget lag, Larvik, hvor hun er en målfarlig figur samt spillende trener ved behov, havnet et stykke ned på resultatlista. Det tar hun ikke så tungt.
– Vi gjorde vårt absolutt beste, og jeg var veldig fornøyd med målene jeg scoret, ikke minst den scoringen som ble klint opp i krysset, smiler Trine som spiller med både flyktninger, tidligere rusmiddelbrukere og andre som har opplevd utenforskap.
– Samholdet styrkes gjennom treningene, kampene, julebord, sommeravslutninger og reiser, som da vi dro til Prekestolen i Stavanger. Jeg har blitt en bedre menneskekjenner, og jeg får gåsehud når alle spillerne under NM går i parade til stadion, med heiagjeng på sidene.
Rusen tok av
Trine smiler mye, og beskriver seg selv som «både litt rar og tidvis litt morsom». Hun har en deltidsjobb som personlig assistent, og hver uke gjennomfører hun 2–3 treninger med gatefotballaget, i et fellesskap hvor alle har sin historie.
39-åringens egen fortelling startet på tettstedet Kløfta, hvor hun vokste opp i en trygg familie, dog med en del erting på skolen. Likevel peker hun ikke på mobbing som årsak til at hun i veldig ung alder startet å ruse seg.
Jeg var 18 år, og sorgen kom til å prege hele mitt kommende voksne liv.– Trine, gatefotballspiller
– Jeg hadde litt eldre venner, og var på fylla hver helg fra fjortenårsalderen. Jeg gledet meg alltid til helgene, til å drikke. Alle rundt meg begynte så med hasj, noe jeg var veldig imot i starten, men så endte jeg med å røyke stoffet hver dag i ti år.
Tragisk trafikkulykke
Festingen ble altoppslukende for tenåringen, et behov for en virkelighetsflukt som hun ikke vet hvor kom fra. Stoffer som amfetamin og ecstasy entret bildet, og tingene forverret seg da tre venner døde i en tragisk bilulykke.
– Sjåføren hadde drukket, og kjørte i 160 kilometerer i timen før bilen krasjet med en buss i svingen. De var på vei for å hente mer hasj, før de skulle tilbake til meg på hybelen min, men de kom aldri tilbake. Jeg var 18 år, og sorgen kom til å prege hele mitt kommende voksne liv.
Da datteren min ble født, fyrte jeg igjen opp en joint.– Trine, gatefotballspiller
Rusen gjorde at hun svevde på en sky, hvor man ikke trengte å konfrontere vonde følelser. Hadde vennene dødd, kunne hun også like gjerne dø, tenkte Trine. Livet var ikke lenger viktig.
Samtidig som hun utviklet en sterk rusavhengighet, var hun i arbeidslivet og jobbet på alt fra Nille til Shell, og i kiosker og spisesteder på Gardermoen. Hun var som regel påvirket i arbeidstiden, og kjørte også bil i påvirket tilstand. Som 25-åring ble Trine gravid.
– Jeg forstod at jeg ikke kunne fortsette som før, og brukte ingenting under graviditeten. Men da datteren min ble født, fyrte jeg igjen opp en joint. Jeg forstod ikke min egen avhengighet, og ble mer og mer narkoman.
Gatelivet
Trine mistet forsørgeransvaret for datteren, og fikk en ny kjæreste som gikk på heroin. En dag tok han overdose, og da ambulansen og politiet kom inn døra, oppdaget de både amfetamin og heroin på stuebordet.
– De forlangte at jeg skulle gå i rusbehandling, mens jeg fortalte meg selv – med sprøyte i armen – at jeg ikke var rusavhengig. Selvfornektelsen var stor.
– Forstod du ikke at det var løgn?
– Nei, jeg trodde helt ærlig at jeg ikke trengte behandling.
Overdoser
Et avvenningsopphold ventet på Tyrili Frankmotunet i Folldal, og hun flyttet ut av leiligheten paret hadde bodd i. Trine forteller at det imidlertid hadde skjedd en systemfeil, som gjorde at det tok halvannet år før plassen hennes på Tyrili var ledig. Hun hadde ikke lenger fast bopel, og ble hjemløs på gata i hovedstaden.
– Det ble en evig kamp for å holde seg konstant rusa, så jeg kunne holde ut gatelivet og unngå de klare øyeblikkene. Det skjedde flere ganger at jeg tok overdose, våknet opp på sykehus og forstod at legene bare så vidt hadde klart å vekke meg, forteller Trine.
– Hver morgen våknet jeg med sterke abstinenser og dårlig form, og alt i livet handlet om å få i seg neste dose.
Jeg ønsket likevel å prøve for datteren min sin skyld.– Trine, gatefotballspiller
Da hun endelig kom til Folldal og kunne starte avvenningen, klarte ikke Trine se for seg et liv hvor rus ikke skulle være viktig lenger.
– Men jeg ønsket likevel å prøve for datteren min sin skyld.
Når rustrangen ble for stor, prøvde hun noen ganger å stikke av ved å bestille taxi. Under et av tilfellene forstod sjåføren hva som var i gjære, og ringte de ansatte på tunet, som tok en alvorsprat med pasienten på togstasjonen.
Femundløpet
På veien hjem ble bilen påkjørt, og Trine fikk skader i rygg og nakke som gjør at hun er delvis ufør i dag. Dog var oppholdet også fylt med oppturer og utfordringer som Trine våget seg utpå. Senteret brukte hunder og hundekjøring som en del av rehabiliteringen, og Trine deltok på det tøffe og flere mil lange Femundløpet gjennom snø og is.
– 20 mil klarte jeg med hundene. Bremsen min knakk allerede på startstreken, og alle måtte kjøre en alternativ rute med mange mil i nedoverbakke, hvor løypa ble som en bobbane. Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, og mistet og samlet hundene flere ganger underveis.
Utkjørt etter løpet, dro hun til Oslo for å ruse seg, etter å ha vært stort sett rusfri i syv–åtte måneder. I fem dager satt Trine jevnlig med en sprøyte i armen. Da tok hun et endelig oppgjør med misbruket.
– Livet jeg levde, var ikke lenger et liv.
Seierne
Trine fortsatte behandlingen, og forteller at det å bli fri fra narkotikaen, er det vanskeligste hun har gjort. Det var et kaos på innsiden. Hun forteller at det var som om det satt en djevel og en engel på hver sin skulder. Trine visste ikke hvem hun skulle lytte til. Rusen hadde alltid vært en flukt.
Det har vært en lang prosess, med mye meditasjon.– Trine, gatefotballspiller
– Jeg hadde sviktet så mange, og kjente på stor skam overfor familie og datter. Under behandlingen måtte jeg holde meg fast i sofaen, og ikke falle for fristelsen til å skaffe dop i Oslo. Jeg skrek og hylte, men kjente også en stor mestringsfølelse over å ikke sprekke.
– Har du klart å ta imot tilgivelse fra de du har såret?
Meditasjon
– Det har vært en lang prosess, med mye meditasjon. Jeg har vært fri for narkotika siden 2017 etter 16 måneders behandling, og har vokst på livserfaringene.
Trine flyttet etter hvert til sitt nåværende hjemsted i Larvik, og ble en del av arbeids- og inkluderingsbedriften iFokus, hvor det også var mulig å spille fotball. Der fikk hun nyss om Frelsesarmeens gatefotball, og fikk lyst til å teste det ut.
– Selv om jeg ikke hadde spilt siden tenårene, og knapt hadde rukket å bli kjent med konseptet, ble jeg umiddelbart spurt om å bli med landslaget i gatefotball for å spille VM i Cardiff. Først tenkte jeg at det var en rar forespørsel, før jeg forstod at det ikke handlet om hvor flink man var, forteller Trine.
– Timingen kunne ikke vært bedre, for akkurat da kjente jeg sterkt på trangen til å ruse meg igjen. Det var ensomt å komme til en ny by uten noe nettverk, i et forsøk på å starte et nytt liv. Men for å bli med landslaget, måtte man vise at man hadde vært ren i flere måneder, og det ble en motivasjon.
– Et av mitt livs fineste opplevelser
Mesterskapet ble et av mitt livs fineste opplevelser, med 500 mennesker fra 50 land som alle bodde på camp, med to ukers sammenhengende fotballspilling. Jeg er veldig takknemlig for at Frelsesarmeen ga meg muligheten.
Også på klubbtreningene må spillerne møte opp nyktre. Lysluggen har kommet til å elske gatefotballen, hun har fått gode venner gjennom fellesskapet, og forteller at også yoga har vært viktig for å holde seg unna stoff og kjenne indre ro.
Jeg kvier meg for å forlate gatefotballen. Så jeg må nok starte lag på Granca.– Trine, gatefotballspiller
Den siste tiden har spilleren fått være spillerrepresentant i NAU (Nasjonalt arbeidsutvalg), hvor hun kan komme med innspill om temaer som ligaoppsett og mesterskap. Hun har også gått trenerlinja på gatefotballens akademi – en god mulighet for vekst og ansvarstagende – og har ledet laget sitt både i gateligaen og under mesterskap.
Starte lag på Granca
Neste år starter et nytt eventyr på livsreisen. Sammen med datteren skal Trine til Arguineguin i Spania, hvor førstnevnte skal gå på videregående.
– Jeg kvier meg for å forlate gatefotballen. Så jeg må nok starte lag på Granca og fly over ballbingen fra Larvik, ler Trine.
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
– Gud ga meg aldri opp
Livet bestod av rus, vold, kriminalitet, fengselsstraffer og et rykte som en av landets mest nådeløse torpedoer. Så snudde alt. – Jeg fant ikke Jesus, det var Jesus som fant meg, sier Stig Morten Seierstad (44).
-
REMA 1000 dobler gaven din
Frelsesarmeen trenger all den hjelpen de kan få for å samle inn penger til mennesker som trenger en ekstra håndsrekning. Derfor er vi glade for å ha fått med REMA 1000 som en god støttespiller.
-
Kjærlighet på strikkepinne
Irene Amble Aafløy (81) har strikket flere tusen par sokker i løpet av de ti årene aksjonen «Sokker som varmer» har vart. – Det er fint at det går til en god sak, sier hun.