Frimodig Og Frivillig kopi

Frimodig og frivillig

I hjemlandet Hviterussland var Evgenia en kjent tv-personlighet. Nå vil hun være mest kjent for å hjelpe andre.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Randi Bjelland / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 38, 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Positiviteten er til å ta og føle på allerede før hun har gått av sykkelen. Evgenia Semeraro smiler og nynner, selv om det er mandag formiddag og andre går småtrøtte og stivøyde forbi Frelsesarmeens Migrasjonssenter på Majorstua i Oslo.

Nå har hun vært ute et ærend, men har allerede vært med på matserving til rundt 30 besøkende her. Migranter som ikke har noe annet sted å gå, får mat, dusj og annen hjelp på senteret. Det som for Evgenia startet som en frivillig innsats, har nå blitt til arbeidstrening via Nav. Hun bidrar med det som trengs.

– Jeg elsker dette arbeidet, smiler hun, parkerer sykkelen og viser vei inn på senteret.

Evgenia, som har teaterutdanning og jobber deltid som dramalærer på en skole, bruker også denne kompetansen i arbeidet med migrantene. Hun kan få folk til å være med og synge, danse, eller delta i en dramatisering. Hun ser det fører til at mange blir mer avslappet.

– De første gangene folk kommer hit, sitter de gjerne og tviholder på verdisakene sine i redsel for at de skal bli stjålet. De forsyner seg kanskje med dobbel porsjon med mat, fordi de ikke vet når de får mat neste gang. Hele tiden er de på vakt. De trenger å skru av den indre alarmen, og det skjer sakte, men sikkert.

Les mer om Krigsropet her

Målet hennes er at folk skal få en pause fra det som tynger dem. Og de som kommer hit, har mer å bære på enn de fleste. Mange har ikke tak over hodet. Flere har traumer fra flukt og hjemløshet og er bekymret for familien i hjemlandet.

Schermata 2022 02 22 alle 15 42 24
I en periode var Evgenia Semeraro en kjent tv-personlighet i hjemlandet Hviterussland. I dag er hun mest opptatt av å kunne bety noe for andre. Hun begynte som frivillig på Frelsesarmeens Migrasjonssenter, og er nå i arbeidstrening der via Nav. (Foto: Privat)

«Man skal gi folk det de mangler om man har mulighet til det», sa moren hennes ofte. Både moren og bestefaren hjalp de som trengte det. Deres innstilling preget Evgenia, og siden hun var 18 år har hun drevet med frivillig arbeid for både barn og voksne, friske og syke.

– Da jeg i vinter møtte en dame som trillet en svært lettkledt baby som gråt, ga jeg henne alt utstyret jeg hadde med meg til mitt eget barn. Det er slikt min mor ville gjort.

Er ikke lenger usynlig

Det var i Hviterussland, nå Belarus, hun vokste opp, i en raus, kjærlig familie der noen tilhørte den jødiske tro. Søsteren var den skoleflinke. Evgenia var «rock and roll-jenta» som var mest interessert i musikk.

På barne- og ungdomsskolen var hun ikke blant de populære i klassen. Ennå husker hun hvor vondt det gjorde når ingen ville sitte ved siden av henne. Ofte fikk hun stygge kommentarer slengt etter seg. Mobbingen førte til at selvfølelsen ble lav. Hun følte seg usynlig. Men det endret seg da hun som tolvåring begynte å ta dramakurs. Hun ble sterkere og tryggere. Endelig fikk hun være i en setting der hun følte seg komfortabel og kunne drive med noe hun syntes var morsomt og interessant.

– I dag ser jeg jo at det slett ikke er viktigst å være den flinkeste eller mest populære på skolen. Flere av dem som var mest sett opp til i min klasse, sliter i dag med livene sine. Det som betyr noe, er hvem du er som person, hvordan du takler utfordringer, og at du er vennlig mot andre. Mange tror det er så mye de må ha eller gjøre for å bli lykkelige. Men det er det positive inni oss som avgjør om vi er lykkelige. Innstillingen man har til livet, er viktig. Er man oppgitt, preger man omgivelsene med den energien. Da blir det tyngre for en selv også. Er man positiv, endrer mye seg. Man ser alt med nye øyne.

Eugenia Migrasjonssenteret 8481
På Frelsesarmeens årlige markering «Rusfri dag» var det i år ekstra stort fokus på de frivillige. Evgenia Semaro er en av dem som ble kjent med Frelsesarmeen gjennom frivillig arbeid.

Hun ser at mange blir deprimerte fordi de konstant savner fortiden, samtidig som de drømmer om framtiden.

– De lever i et svart hull der «i dag» ikke eksisterer. Når det de har drømt om kanskje skjer, så passerer det så fort, og så ender de kanskje opp med å aldri skikkelig glede seg over noe.

Utfordringer i kø

Etter grunnskolen studerte Evgenia drama i fem år. Da følte hun for alvor at hun stod på egne bein og kunne se andre i øynene uten å være redd. Hun fikk en jobb i tv-bransjen i hovedstaden Minsk, og ble etter hvert et kjent ansikt. I et år var hun også med i en Broadway-musikal. Deretter reiste hun på egenhånd og jobbet som skuespiller i mange ulike land. Det har ført til at hun i tillegg til morsmålet også snakker både russisk, polsk, italiensk, engelsk og litt kinesisk. I tillegg forstår hun noe fransk og er i full gang med å lære norsk.

Uansett hvor hun er, finner hun folk hun kan hjelpe, som syke barn i Taiwan, eller foreldreløse i Kina.

– Det var også veldig fint å ha dans og drama for dem, smiler hun.

Etter noen år, der hun hadde bodd i ulike land, møtte hun den store kjærligheten, Paolo – en italiensk frisør. Paret giftet seg, fikk en baby og bosatte seg i en liten by i Nord-Italia. Der disponerte de det store huset til mannens familie og hadde alt de trengte. Likevel var det noe som manglet. Det var få jobbmuligheter, og paret ønsket å utrette mer i livene sine. De ønsket å flytte til et annet land. Valget falt på Norge, fordi mannen hennes fikk jobb hos en stor frisørkjede her. Familien flyttet helt i begynnelsen av korona-pandemien.

– Dagen etter at vi kom til landet, ble alt stengt ned. Paolo fikk beskjed om at jobbkontrakten ikke kunne signeres likevel, fordi salongen var stengt på ubestemt tid.

I løpet av to uker byttet de leiligheter tre ganger. Svært få ville leie ut til folk fra Nord-Italia, der så mange var smittet av korona. Derfor kunne de ikke benytte seg av det ordinære leiemarkedet, men måtte lete på sosiale medier og andre steder.

IMG 0402
Evgenia Semeraro har drevet med frivillig arbeid siden hun var 16 år. – Hvis jeg er i dårlig humør, vil det på en eller annen måte smitte over på de rundt meg. Min energi bør være positiv, for det påvirker også andre, sier hun. Foto: Privat

Ekstra utfordrende var det da sønnen ble syk, samtidig som de fikk beskjed om å flytte ut av leiligheten.

– Men vi klarte oss, og etter de to første ukene sa mannen min: «Vi forlater ikke dette landet. Nå har vi greid oss gjennom så mange utfordringer. Vi vil klare å finne løsninger framover, også». Mannen min er en utrolig sterk og hjelpsom person, og vi klarte alle utfordringene sammen, sier hun.

Paret hadde lite penger. Ingen av dem ville spørre familiene sine om hjelp, siden det hadde vært parets egen beslutning å reise til Norge. Det var en krevende tid. I løpet av tre måneder bodde de i 13 ulike leiligheter. Offentlig transport hadde de ikke råd til. Ofte gikk de gatelangs med barnevogn mens de bar på alt de eide, på jakt etter et sted å overnatte.

– Jeg forstår hvordan det er når folk ikke har et hus å bo i. Noen som kommer til Migrasjonssenteret har jo ikke det. En av dem bærer rundt på alt han har. Det er «huset hans». Vi var slike mennesker, og jeg vet det er forferdelig vanskelig når man ikke har familie i nærheten som kan hjelpe.

Lykkelig ved å hjelpe

Da landet åpnet opp igjen etter pandemien, fikk mannen hennes fast jobb, og sakte ble livene deres mer stabile. Gjennom felles interesse for drama og skuespill ble hun kjent med Eugene som jobber på Frelsesarmeens migrasjonssenter.

– Han inviterte meg til senteret og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg sa jeg kunne bidra som frivillig. «Er du sikker på at du vil det? Du trenger jo en betalt jobb, noe vi dessverre ikke kan tilby nå», sa han. Men jeg ville være frivillig, for jeg tenker at før man får noe, må man gi noe.

– De frivillige i Frelsesarmeen er fra ulike nasjonaliteter og har ulike historier, men de er lykkelige – fordi andre trenger dem og deres innsats.
– Evgenia Semeraro, i arbeidstrening på Frelsesarmeens Migrasjonssenter

Som frivillig ble hun kjent med arbeidet og folk som kommer hit. Da hun etter en stund fikk arbeidstrening på Migrasjonssenteret via Nav, var det velkjente oppgaver hun gikk til:

– Gjennom dette arbeidet lærte jeg også mye om Frelsesarmeen. Jeg som ikke hadde hørt om dem før jeg traff Eugene, vet nå at denne organisasjonen endrer mange liv i mange land. Det er et fantastisk arbeid. Det er ikke bare de som har et problem som får hjelp, men også de som jobber der. Jeg vil aldri slutte å bidra på Migrasjonssenteret. Selv om jeg ikke skulle få fast jobb her, vil jeg være frivillig. Dette arbeidet har blitt en del av meg. Jeg har også fått med meg andre frivillige her, og de er også veldig fornøyde.

På Frelsesarmeens årlige markering «Rusfri dag» var det i år ekstra stort fokus på de frivillige.

– Mange engasjerte frivillige holdt innlegg under et arrangement i Oslo. «Alle disse menneskene er lykkelige», tenkte jeg. De tilhører ulike nasjonaliteter, har ulike historier, men de er lykkelige fordi folk trenger dem og deres innsats.

Eugenia Migrasjonssenteret 2043
– Selv om jeg ikke skulle få fast jobb her, vil jeg være frivillig. Dette arbeidet har blitt en del av meg, sier Evgenia Semaro.

Hva betyr det for deg at Frelsesarmeen er en kristen organisasjon?

– For meg er religion positivt når det brukes til noe positivt. Bibelen sier at: «Det dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem». Og det er nettopp dette inderlige ønsket om å hjelpe andre som er drivkraften for alle som bidrar på senteret, også de som tilhører andre religioner. Uansett om det er religion eller andre motiver som er motivasjonen for å bidra, så tror vi alle på en felles idé om at vi skal hjelpe folk.

Evgenia vil fortsatt gjøre en innsats for Frelsesarmeen.

– Hvordan er det å gå fra å være en kjent person i hjemlandet til en som ingen kjenner igjen på gata?

– Det er ikke viktig for meg å være kjent. Selvfølgelig syntes jeg det var litt stas da noen spurte om autograf og slikt, men i dag er jeg på et annet stadium i livet. Nå vil jeg være kjent som et menneske som hjelper andre. Alle mennesker er like for meg, om de er kjendiser, eller ikke, om de har et hus å bo i, eller ikke.

– Ennå er jeg bare i begynnelsen av denne reisen. Det er spennende, for jeg ønsker at framtiden min skal være i Frelsesarmeen. Det er viktig for meg at alt arbeid bygges med kjærlighet, og ikke med negativitet og krig. Vi må huske at alt vi skaper, vil vokse inn i framtiden.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER