Hjem til jul

Ironisk nok skjedde ulykken i Trondheimsveien i Oslo, øst for Akerselva, ikke langt fra leiligheten med livstidskontrakt. Selv vokste han opp i gode kår vest for Nidelven og husker godt hva det sto i karakterboka fra grunnskolen: «Egil kan, men han vil ikke».

– Nei, jeg var ikke så veldig interessert i skolen. Jeg syntes det var kjedelig og så klarte jeg ikke å sitte i ro.

På 50- og 60-tallet var det ingen som snakket om å ha noen ekstra bokstaver. Men tenåringsgutten med det rødflammede håret fant snart et middel og to som gjorde det stille oppi hodet.

– Var det fester på Byåsen, så gikk folk i vinkjellere og slike ting, men jeg gikk rett i medisinskapet. Der var det veldig mye bra, altså. Morfin og amfetamin i svære bokser. Legene var jo slepphendte når det gjaldt disse velstående folkene. Og jeg stjal det. Moren min fant det. Så ble jeg leid etter ørene og måtte gå og levere det tilbake.

– Hvorfor gjorde du det?

– Det var spennende, rett og lett. Jeg synes i alle fall det. Og så var det en god del LSD og sånne ting. Det var jo den tiden: «Sex & Drugs & Rock & Roll». Jeg tror at jeg var nokså hyperaktiv. På amfetamin ble jeg rolig, eller konsentrert. Ellers var jeg jo ikke det. Det sliter jeg med i dag også. Jeg klarer kun å konsentrere meg om det som interesserer meg.

Teologi er en av de tingene. Egil har lest Det nye testamentet flere ganger.

– Jesus er den store helten min, faktisk. Han har blitt det.

Og han tror på alt som står i Bibelen.

– Det er fullt mulig, det er ikke noe problem. For Gud er ikke noe et problem.

Forfalsket foreldrenes underskrifter

Egil har ikke noe vondt å si verken om foreldrene eller nabolaget der han vokste opp.

– Det var OK der, nokså borgerlig. Men jeg har veldig dårlig samvittighet overfor foreldrene mine, sier han.

Som de fleste andre i hans generasjon ble han både døpt og konfirmert. Moren var kristen, men ingen fast kirkegjenger.

– På overhøringen var det jeg som svarte på alle spørsmålene. Da fikk jeg kjeft av moren min etterpå. «Du må la de andre få snakke», sa hun. Da svarte jeg: «Ja, men de kan jo ikke svarene». På skolen og sånt så har jeg i grunnen vært veldig flink hvis jeg orket.

Han synes det er fælt å si det, men han klarer bare ikke å konsentrere seg hvis det er noe han synes er kjedelig eller misliker. I engelsk kunne han ikke fordra læreren, og peilet seg derfor inn på en Lg (lite godt).

– Jeg gjorde alt jeg kunne for å få den dårligste karakteren, men læreren hevnet seg på meg ved å gi meg den nest dårligste.

Egil knegger nesten av sin «Nuggen», eller Ng (nokså godt).

Da var det nyttig å være såpass kunstnerisk anlagt at han kunne kopiere underskriften til både mor og far.

For den mellomste sønnen deres signerte alt selv.

– Vi har slutta med karakterbøker og sånn, sa jeg. Og etter hvert så ble det meldebok, og der også skrev jeg under selv.

Den blide ungkaren, med det fortsatt fyldige håret, har ingen gamle bilder av det som en gang var en kjernefamilie på fem. Ei heller av tre brødre født mellom 1942 og 1952. Utrolig nok er Egil den eneste gjenlevende, han som definitivt levde hardest av dem alle.

– Hvis du skal komme gjennom livet, tror jeg du skal ha litt flaks, sier han.

Til Trondheim kom det kjørende svenske raggare i svære amerikanere. De hadde med seg amfetamintabletter, som de ga til de norske flickorna.

– Men jentene ville ikke ha dette, så de ga de bare videre til oss gutta. Og da jeg fikk i meg det, så tenkte jeg at da ble jeg nok slik jeg egentlig skulle ha vært. På den tiden visste ikke Egil hva dette var for noe, bare at han begynte å jakte på disse pillene.

– Jeg har ADHD-diagnose, så det var jo selvmedisinering så det holdt, sier han.

Fikk narkotikapoliti til byen

Faren var krigsseiler. Norsk skipsfart var fortsatt inne i sin storhetstid da Egil fikk hyre i utenriksfarten, bare 16 år gammel.

– Jeg dro til sjøs, og da fikk jeg ikke lov av moren min til å tatovere meg. Så jeg har ingen tatoveringer.

– Og du hørte på moren din der?

– Ja, ja, ja. Men jeg tok ikke tatovering fordi jeg var litt kriminell, og da er jo det spesielle kjennetegn for politiet.

Han seilte på tankbåt mellom den persiske gulf og Nord-Europa. Under seksdagerskrigen i 1967, mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre, måtte de rundt Afrika fordi Suezkanalen var stengt. Egil trivdes i maskinrommet og med å praktisere engelsken sin. Han drakk kun da de var i land.

Senere var han på bulkbåt, som reiste gjennom Panamakanalen og videre ut i Stillehavet. Stort sett var han ute ett år i slengen. Før fylte 20 hadde den eventyrlystne karen vært verden over. Han mønstret av for godt i Trondheim, som han kaller for en bitteliten by.

– Vi var jo ikke veldig mange i narkotikamiljøet, men vi var en liten gjeng. De døde av overdose alle sammen. Men jeg har overlevd. Etter hvert så synes jeg de ble yngre og yngre de jeg gikk sammen med for å ordne stoff. Jeg må jo ha hatt flaks, og så er det sikkert Noen oppe i himmelen som passer på meg. Det må det være, tror jeg.

Han tror både Gud og Jesus er med ham. Moren fulgte også med på gutten sin, helt fram til hun døde 93 år gammel.

– Det var moren min som fikk ordna narkotikapoliti i Trondheim. Hun var en tøff liten dame som gikk og slo i bordet på stasjonen. Da orket hun ikke mer, nå fikk de begynne å gjøre noe. Da kom det to stykker.

Han var 27 år da han kom til Oslo sommeren 1977. Disse to tallene er han ganske sikker på, ellers er mye uklart, som i en tåke.

Mistet 30 venner

– Jeg var nok morfinist da jeg kom hit, sier han om det som har vært hjembyen i snart et halvt århundre.

Egil forteller at han var i ferd med å utdanne seg til maskiningeniør og skulle bare jobbe i hovedstaden før han gikk i gang med diplomåret ved NTH (Norges tekniske høgskole, i dag NTNU). Men i Oslo var det mye lettere å få fatt i stoffer som morfin og amfetamin. Dessuten forelska han seg.

– Så jeg ga blaffen i hele utdannelsen. Men med de kunnskapene, og jeg hadde jo vært på sjøen også, så har jeg fått fine jobber hele veien. Det er bare flaks.

– Hva arbeidet du som?

– Litt forskjellig. Jeg har faktisk vært vedlikeholdssjef. Nei, det gikk veldig fint. Jeg jobbet som bare juling, jeg gikk jo på amfetamin. Det var ingen som klaget på meg. Jeg vet når jeg må stå på.

Senere, da blodårene ikke tålte flere stikk, ble det heroin, for det kunne han ta muskulært.

– Det var en jente som jeg var mye sammen med da. Veldig flott og tøff. Hun gikk jo på strøket. Jeg har så stor respekt for de jentene. Hun var snill, delte heroin med meg. Så husker jeg en gang jeg sa at jeg syntes det var så rart, for nå er det tredje gangen på kort tid at jeg har influensa. «Influensa», sa hun. «Du er jo heroinsyk».

Stemmen blir sorgfull når han meddeler at hun dessverre er gått bort.

– Hun gikk og solgte seg for at katta og jeg skulle få mat. Men jeg visste jo ikke om det før etterpå.

Egil er litt usikker på antallet, men han tror han har mistet minst 30 gode venner gjennom årene. Og flere kjærester.

– Jeg husker jo ikke så mye fra da jeg var rusa, så jeg husker jo stort sett livet etter at jeg kuttet ut alt.

Nærmeste nabo til Fyrlyset

Kanskje holdt Egil det gående med jobbing til han bikket 50, der er han usikker.

– Jeg fikk dårlig samvittighet, rett og slett, av å være rusa på jobb. Selvfølgelig burde jeg ha sykemeldt meg, og ikke sagt opp, men det gjorde jeg ikke.

I fire tiår har den tidligere sjømannen bodd på Grønland, i et privat borettslag i Heimdalsgata som går parallelt med Urtegata. Her ligger Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for mennesker med rusproblemer.

Fra mandag til fredag er Egil innom her, prater med de andre gjestene og tar seg en kaffekopp.

Appetitten er det verre med. Men Aftenposten leses fra perm til perm, Vårt Land likeså og Frelsesarmeens magasin.

– Det står mye bra og interessant i Krigsropet. Moren min pleide å kjøpe det.

Vi sitter i et møterom i andre etasje. På den ene veggen henger et svart-hvitt bilde av en gammel bygård fra 1800-tallet:

– Jeg var med og demonstrerte da de rev huset på slutten av 70-tallet, for det syntes jeg ikke noe om. Da var jeg med i noe som het Gamlebyen og Grønland beboerforening. Men da visste jeg ikke at det var Frelsesarmeen en gang, sier han.

Armeens røtter i denne gata strekker seg helt tilbake til 1894. Fire år tidligere hadde William Booths sosiale kampskrift «In Darkest England and the Way Out» slått ned som en bombe.

Boken la grunnlaget for Frelsesarmeens sosiale arbeidet verden over, for det var ikke bare de på Londons østkant som kjente seg igjen i fattigdom, prostitusjon og alkoholmisbruk.

– Jesus sto på de svakes side. Tenk alt han gjorde. Men det er jo ikke så lett å skjønne alt han sier, det må vi tenkte litt over – tenker jeg.

Da Egil flyttet inn i kvartalet, drev de hjem for gamle krigsseilere i lokalene som snart ble erstattet med et nytt bygg og et nytt tilbud.

– Når fant du veien inn til Fyrlyset?

– Jeg tror det var nokså tidlig på 80-tallet, men jeg var der ikke så veldig mye i begynnelsen. For da tenkte jeg at Frelsesarmeen, det er for sånne som ikke klarer seg selv. Og jeg klarte meg jo selv. Stort sett. Hvis jeg hadde rusa opp pengene, da måtte jeg sulte litt. Men etter hvert begynte jeg å gå her. Litt sporadisk i starten, men det tok ikke lang tid før jeg skiftet innstilling.

Hos Frelsesarmeen fikk de matpakker med tre brødskiver oppi. «Men Gud kan» sto det trykket på plastposen.

– Og så var det suppebussen tre ganger i uka. Den har jeg jo overlevd på.

Han tror det finnes mye mellom himmel og jord som vi ikke ser med øynene våre, men en må kanskje ha opplevd det for å tro på det? Det har han tenkt mye på.

– Jeg tenker at jeg har hatt flaks. Det har jeg hatt. Og så har jeg manøvrert meg gjennom livet på en måte. Men alt er ikke flaks. Jeg har fått hjelp også. Det har vært Noen der som jeg ikke har sett, men jeg har merket det, for å si det sånn. At det har vært noen der. Det er litt snodig.

Hodet i kattedoen

Virksomhetsleder i Frelsesarmeens rusomsorg, Frode Woldsund, ble ansatt ved Fyrlyset i 1982, bare 18 år gammel. Det som bare skulle være ett års avbrekk fra skolen, ble til en over 40 år lang karriere innenfor Frelsesarmeens rusomsorg.

Frode trekker fram en historie om Egil som han husker godt.

Nav var nyetablert, og de var sammen invitert på en konferanse. Egil var med som skuespiller etter å ha debutert i hovedrollen i filmen «Gatas Gynt» i 2008.

I salen satt 300 mennesker.

– Det var jo mye diskusjon om Nav, de hadde hatt en trøblete start. Det sto om dem over alt i negative ordelag. Egil fortalte om filmen, og etterpå fikk han spørsmål fra en av de ansatte i Nav om han ikke følte seg stigmatisert ved å spille en sånn rolle med hans bakgrunn.

Frode slår over på reint trøndersk når han gjengir Egils kommentar: «Æ veit itj kæm som bør føl sæ mæst stigmatisert. Æ som har vært med i ein spillefilm, eller dokker som jobbe på Nav».

– Hele salen brølte jo ut i latter, så han er kjapp i replikken! En fin mann, sier Frode, som også opplever naboen som klok.

– Egil er en kar som er flink til å ordlegge seg og som ofte blir hørt. For Frelsesarmeen har han vært en tydelig talsperson i forbindelse med Urtegata og alt det som har skjedd rundt det.

Frode snakker om konflikten som har vært med naboene. Der er Egil med i ressursgruppa.

– Han står opp og går i møter – forsvarer Fyrlyset for det det er verdt, og det gjør han på en fin måte. Det er stort engasjement i ham.

I fjor, da Frode mottok Kongens fortjenstmedalje, holdt Egil tale: «Jeg er uendelig stolt av Frelsesarmeen. Og dere som er Frelsesarmeen kan i hvert fall være stolte i dag, på vegne av og sammen med Frode. Jeg skal fatte meg i korthet, men vil bare minne om det viktige arbeidet som rusomsorgen gjør. Det er ikke bare viktig, det er faktisk livsviktig. Og jeg er en av dem som takket være det arbeidet kan stå her i dag.»

Egil er tydelig på at han aldri hadde klart å bli rusfri uten Fyrlyset og sosionom Eva Thømt, koordinator for Frelsesarmeens oppsøkende tjeneste.

– Jeg hadde jo prøvd på egen hånd, dumme meg. Tenkte at jeg skulle kutte ut heroin, og at det var lett match. Så jeg låste meg inne hjemme. En kamerat fikk nøklene til leiligheten, slik at jeg fikk mat og sånn inn. Egil lå hjemme og var syk i tre uker før han følte seg fin igjen. Men så fikk han noen penger mellom hendene, og det var straka vegen for å kjøpe seg det han kaller en «friskmelding».

– Så våknet jeg med hodet oppi kattedoen etter å ha vært og ordnet meg heroin igjen.

Tre ganger prøvde han å bli kvitt heroinavhengighet, men sprakk hver gang.

– Jeg klarte det ikke, og så er jeg er ikke noe flink til å be om eller ta imot hjelp. Det sitter langt inne hos meg, men da måtte jeg krype til korset og be om hjelp, sier Egil.

Han var 60 da han endelig fikk bukt med avhengigheten og hadde rusen helt oppi halsen. Egil holder hånden flat, rett nedenfor haka.

– Jeg ville ikke støtte mafiaen mer, sier han bestemt.

Dessuten hadde han opplevd noe uforklarlig. Flere ganger på rad.

– Jeg hadde en del penger og dro ned til byen. Der kjøpte jeg såpass at jeg hadde nok til å ta livet av meg. Og jeg satt hjemme, og veldig ofte så har jeg vært så dum at jeg har vært alene. Det er ikke så lurt når du driver med heroin.

Men Egil lærte seg til å sitte ytterst på sofaen, sånn at hvis han sovnet så falt han forover og ikke bakover.

Slik unngikk han å bli kvalt i eget oppkast.

– Jeg hadde en sånn isskje, som jeg kokte heroin i. Og da hadde jeg sikkert fått, eller jeg vet jeg hadde fått, for mye. Jeg skulle jo ikke ha noe mer. Og da jeg satt der, så kjente jeg noen tok tak i hånden min, og gjorde sånn ...

For å demonstrere griper pensjonisten sin venstre hånd med høyre og vrir om.

– Så alt av heroin gikk på gulvet. «Jøsses, hva var det for noe», tenkte jeg. Når en er ruset, så kan en jo innbille seg mye. Men da var det den siste heroinen jeg hadde. Da hadde jeg tatt alt det andre.

Egil stimet ned igjen til byen for å kjøpe mer. Og det samme gjentok seg.

– Jeg fikk ikke i meg den siste heroinen. Jeg hadde sikkert ikke levd hvis jeg hadde tatt den. Men det synes jeg var litt merkelig og rart – at jeg kjente at noen tok i hånden og bikket den. Jeg var jo så konsentrert på at jeg ikke skulle skjelve eller søle ut det der. Når du er heroinavhengig og skal ha det, så er det nokså dyrebart det stoffet.

Han tror det også skjedde tre ganger. Etter det økte troen enda mer.

Fikk Dronningen på sengekanten

Eva sitter ved siden av Egil på møterommet. De har kjent hverandre like lenge som hun har jobbet på Fyrlyset. Hun begynte der i september 1999, bare tre måneder etter at feltpleien på samme adresse ansatte en egen sykepleier.

– Jeg husker jo godt at han var på kjøret. Han har jo alltid vært en sånn fin fyr da, som det går an å prate med. Og han har alltid hatt innsikt i livet sitt, men det gikk over stokk og stein i noen perioder, sier hun.

Det er særlig én episode hun ikke glemmer. Egil kom og fortalte at han hadde gjort rent hele kåken. Han hadde satt radioen på full guffe i vinduet og det var så deilig.

– Men han visste ikke at klokka var tre på natta, så naboene var ikke like blide. Det var liksom Egil i et nøtteskall. Neida, men han har jo hatt en vilje av stål selv da, som har fått til dette her. Og vi har tatt det litt gradvis.

– Eva er en viktig person i mitt liv. Det er helt sikkert, sier Egil.

Siden 2010 har han vært LAR-pasient, (legemiddelassistert rehabilitering). Og det Egil kanskje trodde skulle bli et par år, er blitt til 15. Det er han glad for.

– En kan ikke forvente så mye mer. Men hvem vet, kanskje jeg blir 90? Moren min ble over det.

Eva forteller at etter alle disse årene så kjenner hun Egil – og hans stahet – godt.

– Ja, Eva nytter det ikke å lure, parerer Egil.

– Jeg kjenner ham på godt og vondt, for å si det sånn. Og han kjenner vel også meg på godt og vondt. Jeg kan bli irritert og streng.

– Men det er sjelden du har vært irritert på meg.

Egil setter opp sitt gutteaktige smil før han legger til: – Nei, jeg gjør stort sett det du sier, Eva.

– Ja, du gjør det, altså. Du har liksom vært veldig lettvint å ha med å må gjøre, det må jeg si. Du prøvde bare å lure meg litte grann, husker jeg, da du skulle begynne med LAR-medisin.

Eva forklarer at Egil måtte være uten heroin et døgn eller to, men dette klarte han ikke.

– Han skulle møte opp clean, og vi dura av gårde. Jeg skjønte jo fort at det var han ikke. Så sa han til meg en god stund etterpå at han «hadde tatt litt ... » «Å ja, hadde du det», sa jeg.

Egil flirer godt når Eva legger ut om bruddstykker av deres reise sammen.

– Men vi satte jo i gang allikevel, og dette gikk jo som smurt. Så det har vært veldig greit, altså.

– Ja, jeg er stolt av det, sier Egil.

– Ja, det må du være, svarer Eva.

– Og så skjer det jo så mye rundt Egil! Han har spilt Peer Gynt, og han har vært med både her og der. Han har hatt Dronningen på sengekanten ... ja, hva er det som ikke skjer med han der, liksom?

– Det er noe hele tida, det har vært mye moro. Og så har han jo vært igjennom en ganske tøff tid nå med sykdom, sier Eva.

Gull i rennesteinen

Da femte og siste akt av Ibsens klassiker «Peer Gynt» skulle spilles inn med folk fra gata, var det offiser Njål Djurhuus som rekrutterte Egil til å spille hovedrollen som Peer. Resultatet ble «Gatas Gynt» med utendørs filmpremiere på Youngstorget 13. mars 2008.

Dit kom kong Harald, og Egil satt ved siden av H. M. Kongen under hele fremvisningen.

– Kongen er en fin fyr. Han liker jeg. Dronningen også, sier Egil.

Egil snakker varmt om det avdøde ekteparet Njål og Erna Djurhuus, som i 1985 ble ledere for Fyrlyset. Sammen mottok de Kongens fortjenstmedalje i gull i 2009. Njål er kjent for å ha sagt at «det finnes mye gull i rennesteinen».

Det er en ting Egil har tenkt mye på.

– Hvis det bare hadde vært elendighet, død og fankenskap, så ... men det har det ikke vært. Det har vært veldig mye moro, gull og fine folk. De jeg har omgått med har vært så fine folk som bare det. Men dem er døde.

Det skal sies at Egil har brukt eller vært engasjert i en rekke av Frelsesarmeens tiltak, ikke bare Fyrlyset.

Han har plukket søppel via Jobben og holdt seg i form gjennom Gatefotballen. En stund var han med i en samtalegruppe om tro og tilhørighet i Grünerløkka korps (kirke og nærmiljøsenter).

– Jeg tror ikke vi skjønner omfanget av det Jesus prøver å fortelle oss. Han sier jo at for å komme opp til himmelen, og alle vil jo det, så må du miste deg selv. Og den som mister seg selv finner livet, eller får livet. Det betyr at vi må oppgi all egoisme.

Slik Egil har skjønt det, er det Gud som styrer. Han ligger bak alt.

– Vi ser ham, men han er jo ikke noen gammel gubbe eller noe sånt. Ikke noe vesen heller. Men han er årsak til alle ting, og alt som er liv har vi jo fra ... det er jo Gud som er. Men så har vi egen vilje, og vi vil masse. Men det vi vil, det er stort sett imot Gud. Det blir feil. Det blir synd.

Han er blitt «helt avhengig av nattverd» og er ofte i Tøyenkirken, som drives av Kirkens bymisjon.

– Da får jeg syndenes forlatelse. Det har jeg blitt avhengig av. Egentlig burde jeg vært katolikk, for da går du til skrifte.

Det hender han setter seg i Oslo domkirke, under krusifikset, og bekjenner sine synder til Jesus.

– Jeg vet ikke om noen annen måte å gjøre det på. Men stort sett så blir det jo sånn at det er fort gjort å glemme syndene sine. Da tenker jeg at de jeg har glemt, får jeg en tilgivelse for. En kan jo ikke for at en har glemt dem. Jeg tror det går greit.

Framme på endestasjonen

Han beklager den dårlige husken. Den har ikke blitt bedre etter runder med cellegift. Et annet av Frelsesarmeens tilbud Egil har benyttet, er Gatehospitalet i Oslo. Sist desember ble han innlagt før høytiden satte inn.

Der lå han i tre måneder mens bruddet i ryggen fikk gro og kroppen kjempet mot svulsten. Han er kreftfri og ser igjen framover.

Nå holder Egil på å flytte inn i lokaler eid av Frelsesarmeen – til Ensjøtunet Omsorg+. Der fikk han plass i etterkant av sykehusoppholdet.

– Jeg vet ikke om jeg hadde fått den dersom jeg ikke hadde vært kreftsyk. Jeg tror ikke det, sier han.

Avdelingsleder Eva Soløy ønsker ham hjertelig velkommen. Flere kommer bort for å hilse på "han nye", som er i ferd med å flytte inn i andre etasje.

Egil sitter i dagligstuen på bo- og aktivitetssenteret, på gateplan der oppe på haugen. Her er det bare å rulle rett inn.

– Det blir bra dette her!

Han er oppe for å sette fra seg første flyttelass fra den gamle leiligheten og inspisere sin nye leilighet på Ensjøtunet. To rom og bad. Det nye hjemmet hans er lyst og luftig, med utsikt over hagen.

Alle de nye møblene fra IKEA er skrudd sammen, inkludert senga.

– Du kan enten velge Gud, eller ikke velge Gud. Du kan avvise Gud. Det er jo opp til hver enkelt. Men å avvise Gud er synd, så det er ikke enkelt, det der. Men sånn som jeg ser det, da, så kan du hvile i det som skjer hvis en har tro og stoler på Gud. Du blir ikke stressa, fordi ting blir lagt foran deg. Du går inn i noe som er OK. Det er ikke noe anstrengende. Du kan hvile deg i gjøremålene, men da er det ikke din vilje. Det er ikke du som har bestemt det. Det er Gud som har ordnet det. Det der driver jeg og jobber litt med ... å få tatt livet av egoismen min, reflekterer han.

Egil har mye han er glad for, og tenker han har hatt flaks med de foreldrene han fikk og der han ble født.

– Faren min var på vei til en dødsleir i 1944. Han hadde banka opp noen i Statspolitiet. Men de berget ham på Ullevål sykehus, sa han hadde difteri. Og så kapitulerte tyskerne før de fikk sendt ham ut av landet. Ellers hadde nok ikke jeg blitt til ...

– Så du tenker at flaksen begynte før du ble født?

– Ja, den gjorde nok det!