– Min styrke kommer fra Gud

Det er torsdag, og flere har kommet til Åpen Dør på Frelsesarmeens korps (kirke og nærmiljøsenter) i Tønsberg.

Tove legger fra seg strikketøyet og spretter opp av stolen med et stort smil om munnen:

– Velkommen! Har du lyst på en kopp kaffe?

Flere damer sitter rundt et langbord. De frivillige har tatt frem en bunke med brettspill om noen skulle ønske å spille, men damene virker å være godt fornøyde med skravlingen. Det er satt opp et bord dekket med kake, kaffe og te. Lunsjen lager de sammen litt senere.

Åpen Dør på torsdager, startet de med i oktober i fjor, som en forlengelse av Åpen Dør på onsdager, hvor de har matutdeling og kafé. Men på torsdagene er fokuset det sosiale. Dette er et sted for alle, og alle er hjertelig velkomne.

Får nettverk

– Det er mange som ikke har så mye nettverk og som trenger noe å gjøre, noe å se frem til. Vi så at kafeen var veldig viktig for mange på onsdagene, så vi ville ha et tilbud hvor folk kunne komme med senkede skuldre, og få litt sosialt påfyll med hyggelige folk. Jeg er her for å skape et miljø, og være med å lage en god atmosfære sammen med de andre som er her, forteller hun.

Hva de finner på, varierer fra gang til gang. Tove er utdannet lærer, og leder også språkkurs for de som skulle ønske det.

– Det var en gruppe som kom fra flyktningmottaket i Færder, men som ikke har dukket opp de siste gangene. Jeg kommer alltid forberedt uansett, det er et fint tilbud å ha, om noen skulle komme.

Naboer og venninner

Tove strikker og prater med damene rundt seg. Blant dem er Eilen Kvalø og Ilona Andersen.

Eilen forteller at måten hun kom over Frelsesarmeen på, var ganske tilfeldig:

– Jeg gikk egentlig bare forbi her en dag, og bestemte meg for å g å inn. Jeg ble så godt tatt imot, og kjenner meg så hjemme her, at jeg nå går her regelmessig – både på Åpen Dør, og på søndagsgudstjeneste.

Hun snur seg mot Ilona:

– Vi er både naboer og venninner, vi. Ilona er fra Tyrkia og er muslim. Vi er ikke så ulike vi to, vi tror jo begge på Gud! sier Eilen, og stryker Ilona på armen.

Det er andre gang venninnen er med henne på Åpen Dør.

– Det er veldig fint å være her. Jeg hører mye om Skaperverket kafé også, så Eilen skal ta meg med dit neste gang, sier Ilona.

– Frelsesarmeen er noe helt spesielt, de er så inkluderende og varme. Det er godhjerta mennesker som jobber her, sier Eilen, og peker mot både Tove og Gerd Britt, som jobber sammen på Åpen Dør i dag.

Tove og Gerd Britt ser på hverandre:

– Det er jo så hyggelig. Faktisk er det så hyggelig at vi må omtrent jage dem ut når det stenger!

Damene ler.

– Frelsesarmeen er hjemmet mitt

Tove er vokst opp i Frelsesarmeen, og bodde faktisk i leiligheten i dette korpset da hun var baby. Foreldrene hennes var soldater, og faren ledet musikken i korpset. Alle fem søsken lærte å spille instrumenter da de var små, Tove spiller eufonium.

– Det var kanskje ikke så gøy da jeg var ti år og vi alltid på søndagene skulle sitte og spille sammen. Jeg var den dårligste, liksom, humrer hun.

Spiller i familiebursdager

– Men, det er veldig gøy nå! Jeg koser meg med å spille hjemme, og så spiller vi søsknene sammen når noen har bursdag, for eksempel.

Tove var aktivt med i Frelsesarmeen i oppveksten. Hun ble juniorsoldat da hun var elleve år og soldat da hun var 14, da var hun også dirigent i ungdomskoret. Da hun ble eldre og flyttet en del rundt på grunn av lærerstudiene, oppsøkte hun alltid Frelsesarmeen.

– Frelsesarmeen er hjemmet mitt, jeg hører til her. Om jeg har bodd på Skjervøy i Nord Troms, Halden, Tromsø eller i Tønsberg, har jeg alltid kjent det. Jeg er stolt når jeg kan si at jeg er soldat i Frelsesarmeen.

Hun jobbet en tid som musikklærer, før hun fikk sin første jobb i Frelsesarmeen, på Solgløtt barnehjem. Tove fikk en fulltidsstilling som sosialsersjant (offiser uten offisersutdanning).

Leste ikke papirene

– Da jeg begynte der, fikk jeg ikke lov til å lese papirene på barna før jeg hadde blitt kjent med dem. Dette var fordi jeg skulle bli kjent med barnet, ikke saken deres.

Det satte jeg så stor pris på, for da ble jeg kjent med den lille jenta og fikk henne inn i hjertet, på hennes egne premisser, ikke bare fordi hun var utsatt for noe vondt.

Så fikk jeg jo etter hvert vite hva disse barna hadde væt gjennom. Noen ganger var det ordentlig grusomme ting.

Tove jobbet ett år i den stillingen, før hun gikk tilbake til jobben som lærer. Hun fortsatte allikevel å jobbe en stund på barnehjemmet i helgene.

Hjerte for de sårbare

Hjertet for de som har hatt vonde utgangspunkter i livet, forteller hun nok kom fra barndommen. Hun vokste opp i et hjem hvor foreldrene hennes gjerne hjalp andre barn i perioder. Døren var åpen, og det var alltid en seng til barnet som trengte det.

Tove og mannen ble fosterforeldre, samtidig som de fikk to egne barn. Til sammen har Tove vært mamma til åtte barn, opp gjennom.

Barnehjem hjemme

– Noen fosterbarn hadde vi i helgene, og noen bodde hos oss i alt mellom to til syv år. Ei kom da hun var seks måneder gammel, og er 30 år nå. Hun er min, da, smiler hun.

– Jeg skulle jo gjerne hatt mitt eget barnehjem hjemme hos meg, jeg da.

– Har du ikke egentlig hatt det, på en måte?

Tove smiler:

– Jo, jeg har kanskje det!

Ved siden av å være frivillig i Frelsesarmeen, har hun en 82 prosent stilling på Senter mot incest og seksuelle overgrep i Vestfold (SMISO), som holder til i Tønsberg.

SMISO er et lavterskeltilbud som hjelper seksuelt misbrukte personer, incestutsatte og deres pårørende, på veien til et bedre liv.

De tilbyr døgnåpen telefon, midlertidig bo-opphold, enesamtaler, familiesamtaler og ulike gruppetilbud. Mange i samme livssituasjon bruker også huset som en sosial møteplass.

Føler seg til nytte hver dag

– Det er en utrolig jobb, det er sånn at jeg føler jeg er til nytte hver eneste dag. Det er mye smerte som får en til å komme inn gjennom den døra, eller å ta den telefonen. Da er det viktig at de som står der og tar imot er riktige personer til jobben, sier hun.

– Du må være litt tøff på en måte, du må tåle en støyt, men også ha den varmen. For det er noen skikkelig, skikkelig, tøffe historier – det er helt uforståelig at det kan være sant. At mennesker kan gjøre noe sånt mot noen andre sårbare, det føles noen ganger uvirkelig.

Tove forteller at for å kunne jobbe med mennesker på denne måten, må man ha en evne til å «legge det fra seg» på slutten av arbeidsdagen.

– Man må klare å «koble det ut», men samtidig være den typen som virkelig har disse menneskene i hjertet. Å jobbe med og for mennesker, og vise omsorg, har alltid vært en viktig del av hvem jeg er.

Jeg tror det er en gave, og tenker at det er en styrke jeg har fått, sier hun.

Takker for gaven

Den gaven takker Tove Gud for. Hun forteller hun har flere bibelvers som hun har tatt med seg gjennom livet. Ett av de er Filipperne, 4:13: «For alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk».

– Troen min er så enkel at jeg velger å stole på det Gud sier. Jeg ser ingen nytte i å diskutere med ham om det. Sier han at han elsker meg, så gjør han vel det da! Sier han at han beskytter meg og skal gi meg styrke, så stoler jeg på at han gjør det.

Tove forteller at hun ikke snakker så høyt om troen sin, men at hun kanskje deler troen gjennom livet hun lever.

– Jeg er ikke så flink med ord, men jeg kan vise kjærlighet i det jeg gjør. Jeg tror det er mitt kall. Jeg hørte en mann si en gang: «The right kind of heart is a kind heart», og det tenker jeg er så viktig.

Hun forteller at livet så klart ikke bare har vært lett. Verken som fostermamma, eller i jobbene hun har hatt. Når man lever og jobber tett med mennesker som har det tøft, så er det mange utfordringer.

– Føler meg veldig heldig

Men Tove forteller at når man gjør det man er kalt til, så får man styrke til å klare det. Den styrken kjenner hun på hver dag, og er takknemlig for at hun får leve av, og i, gaven sin.

– Jeg har folk rundt meg som sier: «Tove, nå må du slappe av litt!». Men jeg skjønner ikke hva de snakker om, faktisk! For jeg blir ikke sliten av det. Jeg føler meg veldig heldig!

Tove deler et godt bibelvers til:

Jeremia 29,11: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp». Det er fine ord å ta med seg, smiler hun.