Såpa-soldaten

I 12 år gikk Poul Midjord inn og ut av norske fengsler som kapellan i Frelsesarmeens fengselsarbeid. Han trøstet, lyttet og oppmuntret. Nå er han driftsleder på Frelsesarmeens arbeidstreningstilbud Såpa Bilpleie i Oslo. Mens kundenes biler blir skinnende rene, bygges slitte liv opp igjen. Poul stortrives både i arbeidsantrekket «såpa-uniformen», og den nye sorte soldatuniformen som han fikk i fjor høst, og som forteller at han er et aktivt medlem av Frelsesarmeen.

– Jeg har lenge følt meg som en soldat i hjertet, smiler han og tar oss med til barndommen på Våg på Færøyene på 80-tallet. Det hadde kommet en ny søndagsskolelærer til byen, og det gikk rykter om at han viste film på Frelsesarmeen. Oppmuntret av moren, tok han med seg lillebroren og gikk på søndagsskolen.

– Det var der både troen og engasjementet for Frelsesarmeen begynte. Jeg lærte mye om Jesus, sier han.

Mens broren stolt kunne iføre seg frelsessoldatuniform allerede som 14-åring, og moren også ble soldat, skulle det gå lang tid før Poul valgte å gjøre det samme.

– Jeg gjorde som mange andre ungdommer. Jeg festet og kom bort i problemer av ulike slag. Plutselig var jeg på dypt vann i livet. Jeg slet med mye.

Grunnfestet

Når han ser tilbake, tror han Gud startet en prosess i ham da Poul var i 20-årene. I rundt to år tror han Gud kalte på ham, blant annet gjennom noe av musikken som ble spilt på en bar i Torshavn. Poul begynte å snike seg ned til sentrum. Mens han gjemte seg slik at ingen skulle se ham, stod han og lyttet til sang og taler fra friluftsmøter.

– Men det var vanskelig for meg å gå inn i Guds hus.

Vendepunktet kom dagen da han satt utenfor Frelsesarmeen i Torshavn. Mens han så opp på skjoldet på veggen, kom barndomsminnene tilbake. Han begynte å tenke på at Jesus hadde sagt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».

– Der og da tok jeg Jesus på ordet og gikk inn på Frelsesarmeen. Der møtte jeg ham gjennom de menneskene som var der. Det møtet ga mersmak til å komme tilbake.

De neste fem årene beskriver han som de tøffeste i livet.

– Jeg måtte slåss både med den «gamle» og «den nye» Poul. Jeg hadde levd på en måte i mange år, og det var krevende å bli den jeg ønsket å bli.

Hver gang han var på møte i Frelsesarmeen var det som om taleren snakket direkte til ham.

– Jeg trodde først det var planlagt, men det var det nok ikke. Gud jobbet med meg i fem år før jeg valgte å bli tilhørig. Mens søndagsskolen la grunnlaget for troen, ble jeg først skikkelig rotfestet i den da jeg var i slutten av tjueårene.

Han trivdes som lastebilsjåfør, men de årlige besøkene fra en frelsesoffiser som jobbet i rusomsorgen i Oslo, skapte en ny interesse. Kunne en slik jobb være noe for ham? Han slo det først fra seg, men så møtte han henne som i dag er kona hans. Den norske offiseren Wenche Walderhaug kom på besøk til Færøyene. Det førte med seg at Poul etter kort tid søkte jobb i Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo. Jobb fikk han, først som arbeidsveileder i det da nystartede arbeidstilbudet Jobben, og deretter som fengselskapellan.

Herdet

Allerede da følte han at han gikk med en slags soldatuniform.

– Når jeg gikk inn i fengselet, var Frelsesarmé-skjoldet alltid på meg. Alle visste hvem jeg var. Men det aller viktigste er å være seg selv. Man må ikke komme med pekefingeren eller begynne å snakke om Gud med en eneste gang. Da lukker folk døra for deg. Man må være et medmenneske og møte folk der de er i livet.

Han måtte gå noen runder for å bli kjent med de innsatte. Noen ganger gikk det flere måneder eller et år før noen ba om private samtaler på cella. Kanskje har han en ekstra forståelse for folk som sliter med livet, han som selv har slitt. Han kjente seg igjen i noen av dem han møtte i fengselet. Arbeidet ga ham stor glede, selv om det også var mange tøffe dager med sterke utbrudd fra enkelte innsatte. Folk kunne også reise seg og gå når han kom inn, eller buse inn midt i gudstjenesten for å holde en tordentale.

– Men så lenge jeg bevarte roen, holdt fast i Gud og det gode, så ordnet ting seg.

Han tror ikke sinneutbruddene var rettet mot ham direkte, men mot skjoldet og kristendommen. Kanskje ble vonde opplevelser trigget, eller kanskje trengte de bare noen som tålte at de var frustrerte og sinte.

– Hadde jeg ikke hatt Gud med meg i enkelte situasjoner i fengselet, hadde jeg sikkert gitt opp og sluttet. Men med Guds hjelp gjorde de krevende episodene meg sterkere. Jeg ble herdet, og takler nok utfordringer bedre i dag.

Soldat

Etter mange år som tilhørig-medlem valgte han å bli soldat i fjor høst.

– Folk har jo ofte spurt meg om det, og rett før pandemien var det en kollega som spurte igjen. Da fikk jeg en følelse av at Gud sa til meg: «Hvorfor ikke, Poul? Nå har du kommet så langt. Nå kan du bli soldat». Det var derfor jeg valgte å gjøre det.

– Hvilken forskjell utgjør troen din i hverdagen?

– Jeg er akkurat som alle andre. Jeg er ikke perfekt selv om jeg tror på Gud. Jeg kan også tvile, men samtidig har jeg hatt så mange sterke opplevelser med Gud. Når jeg i dag er i situasjoner der jeg tviler, men trosser tvilen og gir Gud plass likevel, så ser jeg etterpå at Gud var med, sier Poul.

Gjennom hele hans kristne liv har han kjent at Gud både har åpnet og lukket dører.

– Han har løftet meg opp når jeg har trengt det og vært med hele tiden. Da blir troen veldig sterk, selv om tvilen til tider kommer inn. Jeg tror folk må erfare Gud selv for å forstå hvordan en personlig tro er. Men gjennom andre kan de se at troen er der. Uten Gud hadde det vært veldig tungt for meg. Jeg tror han vil noe godt for oss mennesker og at han vil bruke oss til å gjøre noe godt for verden.

I enkelte situasjoner ber han Gud om å gi ham et hint. Er måten han jobber på riktig? Han får alltid svar på en eller annen måte.

– Noen ganger opplever jeg at ting løser seg umiddelbart, andre ganger kan det ta tid, men så plutselig er Gud der når jeg trenger det som mest.

De sterkeste åndelige opplevelsene har han fra fengselsarbeidet.

– Jeg kunne sitte på cella og lytte til folk som hadde det veldig tungt. Jeg var bare helt stille. Plutselig kjente jeg at Gud tok over stemmen min. Det jeg sa kom fra ham. Det var en veldig mektig følelse som jeg aldri kommer til å glemme. Noen ganger er det viktig å bare være stille og høre på Gud. Og så er det ikke alltid man får svar å gi til folk, men også da kan Gud bruke oss i kraft av at vi bare er der for den andre.

Nyvaskede liv

På Såpa møter han folk som har hatt utfordringer, men som ønsker å komme seg videre i livet. Det er en arbeidstreningsbedrift, med mulighet for fast ansettelse.

– Hva er viktig for å motivere folk til å holde seg på det sporet de har begynt på?

– Jeg går rundt og snakker med dem og hører hvordan det går. Hele tiden er jeg tilgjengelig om noen trenger en prat.

Noen kan for eksempel ha problemer med å stå opp på morgenen.

– I stedet for å bli sur og irritert, må jeg heller prøve å motivere dem. De har kanskje aldri vært ute i arbeidslivet, eller har vært borte fra det i mange år, og da må man bygges opp. Vi står ved siden av dem og hjelper dem opp. Kanskje er de ikke klare for jobb ennå, men da kan de ringe meg når de føler seg klare, så kan de få en ny sjanse. Selv har jeg fått mange sjanser fra Gud. Vi er alle mennesker, vi trenger nye sjanser.

Drivkraften i jobben er å få folk til å lykkes. Det gleder ham veldig når han ser at folk kommer seg et skritt videre i livet. Som når en som har hatt utfordringer med å komme tidsnok på jobb, en dag er første mann på plass om morgenen.

– Så møter de kanskje andre utfordringer, men da tar vi tak i det også. Det kan være tøft, men vi gir dem ikke opp. Om man ikke maser, men bare fortsetter å være der for dem, kan det skje endringer, og for noen er ikke dette det rette tilbudet.

Han innrømmer at det kan være utfordrende å få business og omsorg til å gå hånd i hånd. Blant annet leverer firmaet Erik Arnesen daglig biler som skal vaskes og klargjøres. I tillegg er det også andre kunder. Det kan være krevende når telefonen ringer med spørsmål om bilen er klar, samtidig som jobben hans er å motivere mennesker som sliter med livene sine og ikke alltid er i slag.

– Men man lærer jo å bli vant til slike situasjoner, og så er vi flere her som kan hjelpe hverandre.

Slagordet på Såpa er noen ord av Frelsesarmeens grunnlegger William Booth: «Arbeid gir en lønn og et liv».

– Å se hva arbeid gjør med mennesker som har vært lenge uten jobb, at de får noe meningsfullt i livet og at utfordringer med ubetalte regninger løser seg, gir meg glede og krefter for å gå videre, sier Poul.