Seniorveileder til tjeneste for de eldre

Kvinnen er skrøpelig, har ikke helse og omsorgstjenester og er ikke-digital. Det er vanskelig for henne å nå fram til riktig instans. Hun har prøvd å ringe bydelen for å få hjelp til bolig, men ble henvist videre uten å nå fram til personene hun skal snakke med.

Mona tar opp kampen for henne og hjelper til med å søke omsorgsbolig. Etter uker med bekymring og uro, uten å ha fått svar på søknaden, ringer hun bydelen. Da viser det seg at søknaden ligger på feil avdeling uten å bli behandlet.

– Heldigvis endte det godt og kvinnen fikk tildelt en omsorgsbolig. Dette er bare én sak blant flere, men det er et gjentakende problem at det er vanskelig å få tak i de riktige personene i bydelene. De som er uten pårørende, er ekstra sårbare, sier Rasmussen.

I to år har hun jobbet som seniorveileder i Frelsesarmeen.

Stillingen er et supplement til Oslo kommunes seniorveiledertjeneste for å bistå eldre i Oslo.

– Et tema som engasjerer meg veldig, er hvor vanskelig det er for eldre å komme i kontakt med personer i det offentlige og andre tjenester. Det provoserer meg at det skal være så vanskelig. Jeg kan også oppleve det krevende å komme fram til riktig person når jeg blir satt i telefonloop og må vente. Når det i tillegg skjer i en situasjon der jeg skal hjelpe på vegne av andre, og ikke jeg heller kommer fram, er det kjempefrustrerende.

Den politiske føringen er at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig.

– For mange fungerer dette fint, men noen opplever mangel på sosial støtte, økt ensomhet og at hjemmet blir en langtids sykehjemsplass.

Sårbare eldre

Mona kan veilede og informere om rettigheter. Hun kan hjelpe til med søknader og fortelle hva som finnes av tilbud og aktiviteter for eldre.

Hun tilbyr hjemmebesøk eller tar imot eldre på kontoret sitt.

Mange ringer også for å slå av en prat og spørre om det de lurer på innen eldreomsorgen.

Når hun går på hjemmebesøk, er det for å kartlegge hva slags hjelp personen trenger videre. Det kan for eksempel være bistand fra ergoterapeut, støttekontakt eller annet. Men selv om alle riktige søknadene blir sendt, kan hjelpen la vente på seg.

Seniorveiledertjenesten i Frelsesarmeen er for alle hjemmeboende eldre i Oslo.

– Hvorfor tenker du at det er behov for din stilling i tillegg til tilbudet fra Oslo kommune?

– Vi setter et ekstra fokus på de mest sårbare. De som bor hjemme alene uten pårørende, uten noen til å hjelpe, og som blir mer og mer isolerte. Vi brenner for å bekjempe ensomhet, og for enkelte oppleves det kanskje trygt å ta kontakt med Frelsesarmeen, sier Mona.

Frelsesarmeen drifter to aktivitetssentre med omsorgsboliger i Oslo:

• Ensjøtunet Omsorg +
• Teisen Omsorg +

En del av de eldre Mona møter, ønsker plass på disse omsorgsboligene, og da kan hun bistå dem med å søke. Begge stedene har et omfattende kultur- og aktivitetstilbud, åpen kafe, fotpleie og frisør.

Omsorg+ er et åpent tilbud for alle i nabolaget, og det er alltid plass til flere.

– Det finnes mange gode aktivitetstilbud i Oslo. Utfordringen ligger ofte i å finne noe i nærheten som passer for den enkelte.

Høy husleie og stram økonomi

I tillegg til ensomhetsproblematikk, ser Mona utfordringer når det gjelder transportmuligheter. Eldre har forskjellige funksjonsvariasjoner, og det kan være vanskelig å komme seg til lege, tannlege og andre aktiviteter alene. Det er ekstra krevende når man har fått en demenssykdom på et begynnende stadium og ikke lenger klarer å mestre hverdagen.

– De som da bor hjemme alene uten pårørende, har det ekstra tungt. Men for alle er dette en svært krevende tid, sier Mona.

Hun opplever at sorg er en underkommunisert utfordring. Det å miste ledsager, familie og venner er tungt og gjør vondt. Mona ser flere eldre kan ha relativt god helse langt opp i 90-årene, men at mange strever når de har mistet vennene sine.

– Enhver kan jo tenke seg hvordan det hadde vært om alle nære venner var døde. Den sorgen det er å føle seg alene og samtidig ikke orker så mye som før, gjør at det meste blir et tiltak, sier hun.

Utfordringer med dårlig syn og hørsel i hverdagen kan føre til at folk isolerer seg. Mona vet at dette gjelder spesielt eldre med svekket hørsel. Mange blir bare værende hjemme fordi de ikke klarer å følge med på det som skjer rundt dem.

Seniorkonsulenten erfarer også at flere eldre i hovedstaden har en stram økonomi.

– Husleia i Oslo er veldig høy og matvareprisene øker, og dette er kjempetøft for mange minstepensjonister. Det gjelder også for de som bor i omsorgsboliger.

– Opplever du at det er skam knyttet til å si at man sliter økonomisk, eller at man er ensom?

– Noen kjenner nok på skam, mens jeg synes de fleste er veldig åpne. Flere sier at de har det stramt økonomisk.

Ikke «bare en samtale»

Denne dagen gjør Mona som hun pleier når hun er på Ensjøtunet, hun går innom kafeen. Rundt et bord sitter en gjeng kvinner og skravler. Noen strikker flittig.

Irene Dybvik kjenner seniorkonsulenten.

– Hva betyr det for deg at Mona har denne jobben?

– Hun er veldig flink. Hun lytter til den enkelte. Hun har hjulpet meg, blant annet med å få tegnet forsikring. Hun tok noen telefoner og fant en god og rimelig ordning. Hun var helt suveren. Vi har også vært på turer sammen, og det har vært så fint.

Etter å ha pratet en stund med damene og studert strikketøy, går Mona videre.

– Jeg brenner for de eldre, sier hun og forteller at hun ser tydelig hva regelmessige samtaler med en person faktisk kan bety. Med seg i bagasjen har hun både erfaring fra læreryrket, arbeid for Sjømannskirken og ikke minst 14 år i Frelsesarmeens fengselsarbeid.

– Noen kan si til meg: «Å ja, du bare snakker med folk». Men man skal aldri undervurdere hva en samtale kan bety. Det betyr enormt mye å gi folk et klapp på skuldra og vise at du tar deg tid til å se mennesker inn i øynene. Være tålmodig og lytte. Det at noen hører på livshistorien din, og husker noe fra det du fortalte i forrige samtale, betyr så mye for den enkelte.

Hun poengterer at det er viktig å ha tålmodighet i jobben. Mona opplever at de aller fleste åpner seg om hva de trenger i livet i en-til-en-samtale, men det kan ta tid.

– Vi mennesker er jo slik at vi gjerne vil velge selv hvem vi har nært innpå oss. Det skal føles komfortabelt å snakke om sårbarheter i livet. Det tar tid å bygge relasjoner, sier Mona.

Hver uke har Mona «drop in digital hjelp» på Ensjøtunet. Her kan folk komme innom med smarttelefonen, nettbrettet eller pc-en og få veiledning og hjelp til det som trengs.

Vil ikke være til bry

Mona merker at det er mange blant eldre som «ikke vil være til bry». De er tilsynelatende plutselig ganske friske når de er hos legen, fordi de vil jo ikke klage. Som seniorveileder gjentar hun stadig at folk må tørre å trykke på alarmen om de trenger assistanse.

– Jeg har snakket med flere som ikke våget å tilkalle hjelp fordi de ville jo ikke forstyrre midt på natten. Det er jo selvsagt ulike personligheter blant eldre også, men generelt sett har denne generasjonen det i seg at de ikke skal være til bry.

Om hun skulle komme med en ønskeliste til politikerne, ser den slik ut: Oppretthold senior- og aktivitetssentre! Å ha et sted å gå til, er kjempeviktig.

Det er lagt ned flere slike steder den senere tid i Oslo. Det gjøres for å spare penger, men det forebyggende er så utrolig viktig, sier hun.

På ønskelista står også et bedre transporttilbud for alle eldre i Oslo, og ikke minst tenker hun det trengs et bedre samarbeid mellom det offentlige og ideelle organisasjoner.

Mona har sett at mange blomstrer opp når de får tid til å bli trygge i et fellesskap, eller får den hjelpen de trenger. Hun kjenner at arbeidet er meningsfullt, og hun stortrives med alle menneskemøtene.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk den jobben.