Tigger til livets opphold

Medarbeider på Migrasjonssenteret Christian Ariton skal hjelpe ham med å skrive cv. Men det er ikke lett å få arbeid når man ikke har utdannelse, eller aldri har vært fast ansatt.

Radu kommer fra byen Targu Carbunesti, sør-vest i Romania, der det også er vanskelig å få jobb. Nedleggelse av kulldriften i byen førte til mange arbeidsledige.

– Over 30 prosent av de som oppsøker oss, kommer fra akkurat dette området, sier Christian.

Romfolk blir også diskriminert i sitt eget land, både i arbeidsmarkedet og ellers i samfunnet. Lønnsnivået er lavt. Minstelønnen er på 2800 kroner i måneden.

Les mer om Krigsropet her

Selv med fast lønn i Romania kunne jeg ikke ha forsørget familien min, sier Radu.

Han har mange munner å mette. I romkulturen er det forventet at den som tjener penger hjelper hele storfamilien. I Radu sitt tilfelle dreier det seg om tre barn, kone, gamle foreldre, og en bror som sitter i rullestol, samt en annen bror og hans kone som er arbeidsledige.

– Vi får litt sosialstøtte, men ikke nok, sier han.

Frelsesarmeen driver et kontinuerlig arbeid for å informere de som ikke kan lese og skrive om rettighetene de har i Romania. Romfolk som ikke bor fast i Norge kan ikke få jobboppfølging via Nav, fordi de ikke har opptjente rettigheter her i landet.

Fryser hver natt

Det er vedvarende fattigdom som får så mange romfolk til å tigge rundt om i Europa. De benytter seg av billige flybilletter, eller får skyss av privatpersoner, noe som koster noen hundrelapper mer enn en flybillett. Ofte må de først tjene inn pengene de brukte på transporten, før de kan tjene noe til familien.

I ti år har Radu reist fram og tilbake mellom Norge og Romania. Han er omtrent en måned i hvert land. Når han er i Oslo, overnatter han under en bro. Folk fra Frelsesarmeen besøker jevnlig de som sover ute, men 34-åringen vil ikke at det skal tas bilder av stedet. Da kommer folk fra kommunen og fjerner alle tepper og soveposer, forteller han.

Og siden nøden ikke blir fjernet, blir resultatet at folk fryser enda mer.

Akuttovernattingen i Oslo kommune, som også Frelsesarmeen bidrar til, kan ifølge regelverket ikke åpne dørene før det er ti følte minusgrader. Et av de få tilbudene som er åpne før det er så kaldt, har ikke plasser til alle.

Hver kveld er det loddtrekning. Trekker du grønn lapp får du sove inne, mens rød lapp, betyr at du må sove ute. Radu forteller om en eldre kone som nylig trakk rød lapp og som måtte legge seg rett på gata.

Selv gir han ofte avkall på muligheten til en varm seng fordi han finner flest panteflasker i timene etter midnatt, og overnattingstilbudet stenger dørene klokken ti.

– Jeg fryser hver natt, sier Radu.

Også Christian er frustrert over situasjonen.

– Hva er forskjellen på minus ti og minus ni – eller pluss åtte for den saks skyld – når du er ute døgnet rundt?

Oppveksten

Det er ikke kjærlighet Radu er fattig på. Øynene lyser opp når han snakker om familien og oppveksten. Selv om det alltid var for lite mat og klær, var det mye omsorg og godt samhold. Foreldrene kunne la være å spise i flere dager for at barna skulle få mat.

– Noen ganger spurte jeg dem: «Har dere spist?» «Jada, og nå må du spise», sa de. Men jeg forstod jo at de gikk flere dager uten mat. Nå gjør jeg det samme for mine barn, sier Radu.

Han har også gode minner fra skolen, der han måtte slutte etter fjerde klasse. Foreldrene var arbeidsledige, og han måtte derfor tidlig begynne å jobbe.

Skolegangen i Romania er gratis fram til universitetsnivå, men uten rene klær og tilgang til dusj, og med utgifter til bøker og utstyr, gjør fattigdom det vanskelig for mange å bli i skolen. Flere familiemedlemmer deler ofte på de samme skoene. Og for noen er det transporten til skolen som blir vanskelig.

Frelsesarmeen i Romania ønsker å starte et senter i byen Radu kommer fra, men de har per dags dato ikke midler til det. Om de skulle lykkes, hadde det gledet Radu stort. Og mens Frelsesarmeen prøver å hjelpe romfolket, strømmer stadig flere av de fattigste til Oslo.

Christian mener kommunen må gjøre noe.

– For to måneder siden hadde vi rundt 70 rumenere på Migrasjonssenteret hver dag. For en måned siden var det 100, og nå er vi oppe i 135. Det er mange nye folk som kommer, og vi ser også at de som reiste til Norge for noen år siden, kommer tilbake. Hvis de samler flasker i Norge i tre uker, har de nok penger til å klare seg i en måned eller to i hjemlandet, forteller han.

Det er ikke bare nordmenn som merker prisstigningen og rentehevingen. Inflasjonen har ført til en stor prisstigning i Romania. De som klarte seg rimelig greit før, sliter. Og de som hadde det vanskelig før, har det enda verre.

Drømmen om jobb

En vanlig dag for Radu i Oslo begynner med planlegging. Hvis det regner og er kaldt, må han tenke på hvor det er best å sitte å tigge. I dag skal han spise og dusje før han går til Domkirkeplassen, mellom varehuset Glassmagasinet og Domkirken. Der tigger han fram til klokka er 17–18, og da starter jakten på flasker han kan pante:

– Jeg har bare sju kroner, så jeg må gjøre det. Jeg håper folk vil hjelpe meg i dag.

– Er det mange som gir?

– Noen er snille og hjelper, men jeg forstår at de som går forbi ikke har mye penger å avse. De fleste som gir, slipper et par kroner i koppen, eller kanskje en tier. En sjelden gang gir noen en hundrelapp. Enkelte går også forbi og spytter etter meg, eller sier stygge ord.

– Går det inn på deg?

– Jeg har ingen forklaring på hvorfor folk gjør det, jeg bare bøyer hodet og viser ingen reaksjon. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det.

Noen spør ham om hvorfor han ikke får seg en skikkelig jobb. Det er ingenting Radu heller vil.

– Gi meg en jobb, så skal jeg jobbe. Jeg er frisk og sterk. En stabil inntekt hadde betydd enormt mye for hele familien.

– Hvilke håp har du for framtida?

Han svarer ikke med ord, men med tårer. De forteller om håpløsheten han føler bak masken han må ha på seg hver dag for å orke å sitte på gata. Og for å klare å reise fra familien – igjen og igjen. Til slutt bærer stemmen så vidt.

– Jeg har ikke tenkt så mye på hvordan framtida skal se ut eller hvor jeg er om fem år. Alt jeg ønsker er å få nok penger til familien.

Den usynlige mannen

Etter å ha dusjet og fått i seg mat går Radu fort nedover gata og passerer mennesker med fulle handleposer. Selv har han en Coop-bærepose i hånda, men den inneholder kun de skitne klærne han tok av seg i dag tidlig, en isoporbit og et lite teppe. Han leter etter et pappkrus han kan sette foran seg og bøyer seg over søppelkasse etter søppelkasse – uten hell.

Til slutt finner han en MacDonalds–kopp. Han går mot Glassmagasinet og legger isoporbiten i en av de lave vinduskarmene. Et stort gullreinsdyr omgitt av nøtteknekkere og fargerike julekuler pryder utstillingsvinduet ved siden av. Radu setter seg ned. Han trekker pleddet over beina. På den ene hånda har han en vott, på den andre ingenting. Så setter han koppen foran seg og venter.

- Hei, hei, sier han til forbipasserende. Ingen svarer. Flere stopper opp foran ham. Blikket er ikke rettet mot mannen i vinduskarmen, men mot varene innenfor. Selv en liten pjokk i en barnevogn overser mannen totalt mens han stirrer på den glorete julepynten i vinduet.

– Se, sier gutten og peker mot reinsdyret.

Det er som om Radu er usynlig.

Frelsesarmeen i Romania

«Hvorfor kan dere ikke bare hjelpe dem der de kommer fra?» hører man ofte i debatten om romfolkets tigging rundt om i Europa.

Frelsesarmeen har jobbet iherdig for å gjøre akkurat det. Det er krevende. For mens både privatpersoner og bedrifter gjerne bidrar til frivillige organisasjoner i Norge, gjør man ikke det i land med mye korrupsjon og liten tiltro til frivillige. Frelsesarmeen i Romania er liten og har bare noen få korps (kirker og sosialsentre). Likevel har de – med hjelp fra Frelsesarmeen i Norge og internasjonalt, samt støtte fra EØS-midlene Norway Grants – klart å sette i gang et viktig arbeid.

En mobil klinikk hjelper de aller fattigste i slummen i București, og Frelsesarmeen har opprettet etter-skoletid-sentre for at barna skal fullføre skolegangen og få en god utdannelse som gir dem mer enn minstelønn. Det gjør det mulig å forsørge egen familie.

Støtten fra Norway Grants utløp i november, men har blitt forlenget med seks måneder. Målet er at arbeidet skal bli selvdrevet.

Leder av seksjon for internasjonal utvikling i Frelsesarmeen, Bo Christoffer Brekke, og prosjektansvarlig, major Wouter Johannes van Gooswilligen, jobber aktivt sammen med Christian Ariton ved Migrasjonssenteret for å styrke Frelsesarmeens arbeid i Romania.

Det har vært en god utvikling på mange området. Det som gjenstår, er å få flere ut i arbeid.

Nå skal Frelsesarmeen i Romania få hjelp fra Fretex Pluss i Norge. Det skal holdes et kurs om arbeidstrening der offiserer, soldater og frivillige fra alle Frelsesarmeens rumenske korps (kirker og nærmiljøsentre) deltar. Målet er å hjelpe de fattigste inn på arbeidsmarkedet.

– Å etablere arbeidstreningstilbud er et langtidsønske, men først må kompetansen på plass, sier Christian.

Han vet at når folk har lært noe, er det lettere å få jobb både i Norge og i Romania. For eksempel har han hjulpet noen romfolk til å få jobb i rivnings- og transportbransjen, etter at tidligere arbeidserfaring var kartlagt.

Hjelpearbeidet for ukrainske flyktninger, der Frelsesarmeen har samarbeidet med flere lokale myndigheter, har også ført til at flere kommuner er mer positive til Frelsesarmeen. Likevel er det langt igjen til Frelsesarmeen i Romania er selvdreven. Bo Christoffer Brekke sier Frelsesarmeen internasjonalt vil støtte så langt de kan.

– Vi kan ikke forlate våre venner i Romania midt i dette viktige arbeidet, vi må støtte dem til de blir lokalt bærekraftige. Det er ikke en jobb som er gjort på et år, og særlig ikke nå når vi har hatt pandemi og kriser. Alle nordmenn kan bidra i dette arbeidet ved å bli fast giver. Jo flere støttespillere vi har på banen fra Norge, jo mer kan vi gjøre, sier han.

Wouter ser også at Frelsesarmeen i flere land i Europa opplever stor pågang av romfolk, og Frelsesarmeen er opptatt av et internasjonalt samarbeid når det gjelder romfolk og assistert retur.

– Vi vil gjerne bidra med kunnskap. Romfolket reiser jo til ulike land, og det er viktig at Frelsesarmeen er til stede i alle disse landene, og at vi jobber i samme retning for å bistå romfolket.

Ingen enkle løsninger

Radu sitter fremdeles på gata. Etter flere timer har han fått en tier og sju kronestykker. Ei dame kjøpte også en brødskive og en juice til ham. Plutselig er det en som stopper foran ham.

«De er bare en gjeng med kriminelle!» Irritasjonen blir ikke bare rettet mot mannen som sitter på gata, men også mot personene som følger ham denne dagen. Radu stirrer i bakken til mannen har gått videre. Kommentarer som dette får han hver eneste dag. Han vet at om en rom blir tatt for noe kriminelt, blir andre romfolk satt i samme bås.

- Men alle er ikke like. De fleste er her fordi de har en familie hjemme i Romania som ikke har mat.

Radus påstand får støtte fra forskning. Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (Fafo) ga i 2015 ut rapporten «When powerty meets affluence». Den viser at det primært ikke er kriminelle romfolk som kommer til Norge, men fattige familiefolk uten andre muligheter.

«Det er riktig at fattigdom som går i arv handler om psykologiske og sosiale, så vel som rene økonomiske forhold. Men gitt de omfattende økonomiske problemene i Romania, den massive diskrimineringen av rom, og det faktum at mange fattige rom knapt har gått på skole, er det naivt å tro at det kun står på viljen», skrev forskerne i Aftenposten.

Takker Jesus

I et øyeblikk blir trafikkstøyen overdøvet av klangfulle slag fra klokkene i Domkirken. Kirkedørene står ofte åpne, slik de gjør i dag. Radu går aldri inn.

– Men jeg elsker Jesus. Han er her, sier han og holder en hånd på hjertet.

Kanskje føler han at Jesus er nærere her på gata enn i den oppvarmede, staselig utsmykkede kirken ved siden av. Han vokste opp med et stort Jesus-bilde i stua. Det bærer han med seg på innsiden. Foreldrene lærte ham å be og fortalte om en varm og kjærlig Gud som elsker menneskene og lider med dem, og som også tåler de vanskelige spørsmålene.

– Noen ganger ber jeg: «Jeg har jo et stort hjerte, Jesus. Hvorfor skal jeg ha det så vanskelig?

Men han føler også et guddommelig nærvær på gata.

– Gud er en god far, han har hjulpet meg mange ganger, sier Radu mens trikken skramler forbi.

Hver gang folk gir ham mat eller penger, takker han Jesus. Nå ser han ned i koppen.

– Kanskje jeg kan reise hjem til jul om jeg får nok penger.

Radu innser at han ikke kommer til å få flere kroner i dag. Han reiser seg og stapper isoporbiten i posen. Med hurtig gange tar han sin faste rute til søppelkassene for å se om det er flasker han kan pante. Han finner noen få. Mørket har senket seg over hovedstaden når han går inn i butikken og sender flaskene gjennom automaten.

Får han tre tiere, kan han bevilge seg en pølse i brød. Flaske etter flaske forsvinner. Kanskje blir det nok? Maskinen piper og spytter til slutt ut lappen med beløpet: 16 kroner.