Hilsen fra strategilederen

Soldatene er gjerne lett å kjenne igjen – som oftest i flokk i blå uniformer – men du kan fort oppdage at uniformen kan være hvit i andre deler av verden, den kan være en klassisk sari – eller skjorte og skjørt for menn i varmere strøk. De fleste i Frelsesarmeen her i Norge bruker ikke uniform – men er like fullt en del av Frelsesarmeen. Tilhørige, ansatte, frivillige. Et stort lag av folk – et herlig mangfold – som sammen er Frelsesarmeen.

Frelsesarmeen er en kristen kirke, organisasjon og bevegelse – og over hele verden finner du et mangfold uten like. Enkle suppestasjoner, små verksteder, åpne kirker. Skoler, institusjoner, varmestuer. Til og med på fotballag, gateryddere og gamere med sorte hettegensere kan du gjenkjenne Frelsesarmeens røde merke.

Dette mangfoldet springer ut av et enkelt oppdrag. Med røtter 150 år tilbake – og samtidig bare til stede i små og store lokalsamfunn i dag. I denne byen, på dette gatehjørnet, i dette huset eller på en gård langt ute på landet. Frelsesarmeen er mer enn bare en lang og fascinerende historie. Vi står med begge beina i 2021.

På slutten av 1800-tallet stod Frelsesarmeen på barrikadene for de fattige barna, de utstøtte enslige mødrene, de arbeidsløse, drankerne og de prostituerte. De var kirke for de som ikke fikk innpass i de etablerte kirkene. For alle som levde i mørket. Utenfor. Og drevet av kallet til «sjelers frelse» – gikk Frelsesarmeen til kamp mot alt og alle som ville bryte menneskene ned og holde dem borte fra Gud.

Det er langt tilbake til London i 1865 eller til Bodø i 1893 – men Frelsesarmeen er der fortsatt. I dag. Vår utfordring er å forstå vårt oppdrag – og se hvordan vi best kan være Frelsesarmeen i dag. London er for stort for oss å tenke på – men Bodø, Ålesund, Haugesund, Mandal, Sandefjord, Lillehammer. Det er lettere. Hvordan skal vi være Frelsesarmeen i dag. Her.

Noen av Frelsesarmeens kamper er vunnet. Vi lever i en solid velferdsstat. Likevel dukker det opp. Moderne slaveri. Utnyttelse. Fattigdom. Utestengelse. Avhengighet. Mennesker som ikke får hjelp eller mennesker på flukt. Og som kirke opplever vi at våre fellesskap kan gi plass til alle – også de som ikke trodde at det var plass til dem der. Et sted å være, å tro og et sted å gjøre en tjeneste.

Det er så befriende at vi er en bevegelse. Det gjør at vi som kirke og som organisasjon alltid må være i bevegelse og endring. Hele tiden rykke fremover. Ansvar for å være aktuell, berøre dagens mennesker, utfordre dagens systemer, holdninger, handlinger. Hele tiden se menneskene rundt oss – og gjøre alt vi kan for at de ikke skal bli værende i mørket. Utenfor.

Å være bevegelse gir også friheten til ikke å være bundet av det bestående. Av slik det er i dag. Formatet er ikke absolutt. Frihet til å velge nye måter å nå mennesker på, nye melodier, nye sammensetninger av mennesker. Vi åpner dørene og inviterer folk inn til nye samtaler. Nye fellesskap. Jeg oppdager stadig nye uttrykk av Frelsesarmeen.

Og det underlige er at selv om uttrykkene, metodene – og kanskje til og med noen av de mest særpregede detaljene våre endres – så er vi like fullt oss selv. Like fullt Frelsesarmeen. For det kommer jo ikke an på hvordan eller hva – men bare et tydelig oppdrag som vi tar på alvor. Og at vi rigger en bevegelse – en kirke – en organisasjon til å bli det beste vi kan være der vi er. I dag. I Lillehammer, Sandefjord, Mandal.

Vi forkynner budskapet om Jesus, og åpner både dører og hjerter for mennesker – og går sammen med dem og deler det vi har fått.

Knut Haugsvær
Strategileder i Frelsesarmeen

knut.haugsvaer@frelsesarmeen.no