Fyrer med ved

– Vi lengter etter sjøen når vi er her. Og når vi er på sjøen, gleder vi oss til å komme hit opp, sier Egil Sæther, arbeidsveileder ved Frelsesarmeen Jobben.

Han balanserer over holka på Linderud gård i Oslo. Et tynt snølag dekker blank is, lufta er rå under tunge skyer. Men her jobber de seg varme, deltakerne på Jobben, Frelsesarmeens arbeidstreningstilbud for tidligere eller aktive rusavhengige.

Værforbehold er et fremmedord. De har stått ute i 24 minus.

– Sånn er det når du er født på østkanten, da tåler du litt, fastslår han.

Stemmen bærer så vidt gjennom hvinet fra motorsagen. Vedkløyveren konkurrerer. Inne i det røde lageret durer et gult aggregat og sørger for strøm til maskinene.

– Snøen og kulda er det mest utfordrende. Noen ganger kan det være dritkaldt, sier John og svinger kappsaga.

Men John lar seg ikke affisere av litt støy. Sammen med Egil og en annen deltaker har han bygget opp vedproduksjonen på Linderud. Det er han stolt av.

– Hadde jeg ikke hatt denne jobben, tror jeg ikke at jeg hadde vært her i dag. Da hadde det gått rett vest, seks meter under jorda.

Holder seg i form

Det er fjerde vinteren de er her på den gamle storgården, med historie tilbake til 1100-tallet. Bak dem troner et gedigent våningshus og minner om velmaktsdagene.

Dagens utgave er en avskallet skygge av gylne tider. Men her har kommunen gitt teamet et lunt krypinn, en egen leilighet til fri disposisjon.

– Er du sulten, John? roper Egil.

– Jeg skal bare kløyve denne, svarer John og letter på nok en stubbe.

To minutter etterpå lunter de opp den slapsete stien. På sure dager gjør det godt å trekke inn. I et særdeles retro kjøkken venter varm kaffe.

Over respateksen ligger en blomstrete voksduk dekket med pappkrus, kneipp og makrell i tomat.

Didrik har allerede startet, lenge før lunsj. Blodsukkeret var på bunn-nivå. Skive på skive glir ned, og det tar noen minutter før han klarer å få fram et eneste ord.

– Ved-jobben gir meg en følelse av egenverdi, sier han endelig.

– Det er utfordrende å ha noen tett på seg, men det er ok å ha fellesskapet. Det gir god grunn til å komme hit. Jobben hjelper meg å få tankene bort.

John kjenner seg igjen. Han har håndtert veden i over åtte år, både på Linderud og ute på Hovedøya.

– Her har jeg noe å gjøre. Dette hjelper meg til å holde meg rusfri. Ellers blir man lat og går ut på bjella igjen.

John har vært innlagt til rusbehandling noen ganger. Han har også fått medisinsk hjelp på Frelsesarmeens gatehospital. Nå er fysikken bedre.

Ikk’no problem!

Året til arbeidskarene er todelt. Fra slutten av mars til midten av oktober har teamet skjærgårdstjeneste og rydder strendene for søppel.

Resten av året er de her i Groruddalen.

Det er ikke tvil om at jobbing utendørs gjør noe med folk.

– Gutta får vært ute i frisk luft, de får brukt kroppen og får fokus på noe annet enn å bare gå og ruse seg. Noen har lett for å falle tilbake og blir borte, og så kommer de til oss igjen. Jeg ser at den perioden de har vært her, er veldig bra for dem, sier Egil.

– Hvordan er det å lede denne gruppa?

– Det er to ord; Ikk’no problem! Gutta er veldig selvgående. Alle vet hva de skal gjøre.

Egil er obs på at flere har utfordringer, de strever med både seg selv og livet.

– Men ikke her oppe. De er så pålitelige og vet hvor jeg har lagt lista.

Det hender han har sendt noen deltakere tilbake på bussen. Da skyldes det rus eller hangover:

– På grunn av sikkerheten har vi nulltoleranse for rus. Her som vi har kappsager, kan det fort gå galt.

Hakk i pannen

De har vært nære på. Det vet John. Han har noen hakk i pannen etter å ha truffet på kvist med kløyveren.

En gang tok han neglen på en finger, en annen gang holdt tommelen på å gå føyken, men ringen reddet ham. Så han konkluderer:

– Vi har vært skadefrie, selv om jeg har fått en kubbe i hodet i ny og ne. Jeg sitter her fortsatt.

Og huet? blunker Egil.

– Er det rart man blir gæren i huet! Men sånn er det med denne jobben.

De ensomme, røde dagene

John og Didrik heller innpå mer kaffe. De er fornøyde med at formiddagsmaten er gratis. I førjulstida er det mange som viser stor omsorg for folk som sliter.

Jobben-deltakere blir invitert ut på middag av selskaper og organisasjoner, men så kommer de stille dagene.

– Fram til julefreden senker seg, går det bra, men det er ingen tvil om at julen er en vanskelig tid for mange. Flere har jo hatt familie og gruer seg til jul. Andre sliter med å ha noe å finne på, forteller Egil.

Det bekrefter arbeidskarene: – Det er plagsomt med de røde dagene, mener Didrik.

– Jula har jeg vokst fra. Da sitter man bare hjemme, depper og kjeder seg, sier John.

Egil tenker på deltakerne sine når han går inn i høytiden.

– Jeg har litt telefonkontakt med dem. Er det noe, så er det bare å ringe, sier jeg.

Men gutta holder lav profil. De ringer mest for å ønske ham god jul.

– Jeg har ett ønske for dem; at de skal bli rusfrie. Og klarer de det, har de fortsatt tilbud om å jobbe hos oss, for Jobben er for tidligere og nåværende rusavhengige, understreker Egil.

Hjelper med ny kurs

Siden 2012 har han vært arbeidsveileder på Jobben. Han vil være der for mennesker som trenger en trygg arbeidsplass.

Motivasjonen er klar: – Å jobbe med mennesker som trenger noen å støtte seg på i løpet av året.

Egil kjenner at han klarer å være der, både når det røyner på og når folk vil ha ny kurs. Noen blir motivert til avrusning, drar i behandling eller får seg nytt arbeid, mens andre støter på utfordringer.

Da splittes gruppa opp.

– Som min gamle sjef sa: «Det eneste som er forutsigbart på Jobben, er det uforutsigbare», humrer Egil.

– Jeg har sett at flere har kommet seg videre. Noen firmaer er flinke til å ta inn folk med hull i cv’n, så det er kjempehyggelig når jeg får høre at noen blir fast ansatt, eller er blitt avdelingsledere. Andre har en grei komfortsone her og ingen planer om å komme videre.

Å ha noe å gå til har stor verdi i seg selv. De faste gutta jeg har hatt med meg de siste årene, har vært på jobb så å si hele tiden. De gamle travere følger opp, her trives de.

– Folk opplever at her er det trygt å jobbe sammen, at det er mening i arbeidet. De lærer å kjenne hverandre på godt og vondt. Etter hvert blir de glad i hverandre, noen møtes også på fritida.

De gode samtalene

Folk utenfra sørger for ekstra motivasjon.

– En dame på over 90 som vi har levert ved til, har de siste fire åra strikket sokker til alle gutta. Og de brukes! Vi har også noen lokale supportere her, folk i nærområdet som baker kaker til oss.

Egil blir oppmuntret når samtlige deltakere møter på jobb og han ser hvordan de bidrar.

– Hele tiden har vi hatt et godt team-samarbeid. Jeg tror det skyldes at tre-fire av oss har skapt dette sammen. Vi bygde det opp fra ingen ting til det vi har i dag. To av dem holder på ennå, så det er vel eierskapet som har gjort det så bra, tror han.

– Hva er en god dag på Ved-Jobben?

– De koselige samtalene. Når det er sol og kanskje litt snø i tillegg, og du får den fine norske vinteren med deg, oppstår de gode samtalene med gutta. Da prater vi om alt mellom himmel og jord: politikk, dagligdagse ting eller utfordringer gutta har.

Lunsjen er over. Røyksuget kaller. Og ute minker ikke veden. Tømmerlasset fra Oslo kommune var enormt denne gangen, 120 kubikk. Normalt jobber de seg gjennom 30–40 kubikk i sesongen.

– Egentlig er det alt for mye, sier Egil.

I høst utvidet han teamet med to-tre deltakere til. Nå er gutta er klare.

Garderoben tømmes for tjukke termojakker og solide vinterhansker. Det gjelder å holde den verste frosten ute.

Glemmer kulda

– Det er svært få som klager, altså. Når noen sier at de er kalde på hendene eller beina, så stopper vi opp, går litt rundt, eller vi går inn og varmer oss. Her er det heldigvis ikke akkord. Men gutta er så ivrige at de glemmer kulda, smiler Egil og løfter solide kubber opp på paller i tilfelle det skulle komme snø.

– Dette er tungt, stokkene er fulle av vann og is. Så vi holder oss spreke.

I dag glimter sola til og gir litt varme. Han krabber opp på tilhengeren og kjører spettet inn mellom stivfrosne stokker.

– Får du ikke løsna den? spør John og setter fra seg trillebåra.

– Den er frosset fast. Islaget på toppen er så tjukt.

– Jeg kan lette på’n, jeg.

– Vi får ta den største først.

Pannene blir blanke av svette, men sammen klarer de det.

– Hvordan er kroppen etter en arbeidsdag?

Rå latter følger fra Egil:

– Skal du ha telefonnummeret til kona mi?

– Det kjennes i ryggen når fredagen kommer, innrømmer Egil.

– Ja, da kan jeg være ganske dritlei, samstemmer John.

Egentlig går han aldri trøtt. Han skulle gjerne jobbet både lørdag og søndag. Livet får mening når han har struktur, og kroppen trives.

– Jeg sovner som en stein etter arbeidsdagen, og er helt borte til jeg må ut og lufte bikkja på morgenkvisten, sier Didrik.

Gratis mat og motivasjonspenger er noe de setter pris på. Og arbeidsdagen er ikke for lang; fra ni til halv to.

Heftig etterspørsel

Hørselvernet må på. Motorsagen freser gjennom islaget. Flisene fyker, jakker og bukser dekkes av hvitt støv. Men teamet jobber på. Telefonen gløder. Jobben selger til privatpersoner og gir bort ved til trengende.

– Så fort den første kulda kommer, øker etterspørselen. Men noen bestillinger kom allerede i juni, forteller de.

Etter nyttår var de tomme. Men nå er fjorårets fliser tørre. 15–18 kilos sekker med gran og furu står klare. Det blir noen tonn å lempe bort.

– Det kan være tungt med manuell jobb, men det er bra for oss. Her er det vanskelig å smyge seg bort og finne på noen stunt, mener Didrik og starter kløyveren.

Han nyter lukten av ferskt treverk. Rundt ham bugner det av ferdig kappet ved, klar til stabling og tørking.

– Tida går fort. Dette er produktivt og gir mening.

Både han og John liker seg under åpen himmel. Ren mentalhygiene, mener John.

– Her ute både tenker og prater jeg med meg selv. Og det er mye bedre å ta ut aggresjonen på døde ting, enn å la det gå utover andre. Som når jeg kapper med øks. Da ser jeg visse personer foran meg, og så klapper jeg til.

– Håper det ikke er meg, sier Egil.

– Nei da, ler John.