Bjørkhagen – et trygt sted å vokse til

De som kommer til hit er mellom 13 og 18 år, med veldig varierte behov og bakgrunn. Men det som er felles for dem alle, er at de har opplevd omsorgssvikt i ulik grad, hvilket har medført at de ikke kan bo hjemme.

Da kan det være greit å få bo en stund i Bjørkhagen.

– De er de mest sårbare vi har i Norge, og vi har i en periode omsorg i foreldres sted, sier Hilde Anhanger, enhetsleder for Frelsesarmeens barne- og familievern i Trondheim.

I nabolaget blender avdelingen inn med husene rundt, med en fin hage med bringebærbusker, trampoline, stor terrasse og bålpanne.

Innenfor veggene er det innredet hjemmekoselig, med varmt interiør. Kjøleskapet er fullt og TV-stua romslig.

Bjørkhagen er én av tre barnevernsavdelinger som Frelsesarmeens barne- og familievern drifter i Trondheim.

Personlig egnethet viktigst

På avdelingen har de til sammen 22 ansatte, hvor tre til fire voksne er til stede på dag og kveld, og to voksne på natten.

– For å jobbe hos oss, er det fornuftig med utdanning så man har det teoretiske, som utviklingspsykologi og tilknytningsteori. Men det hjelper ikke hvor mye teoretisk kunnskap man har om man ikke kan omsette det i praksis. Det å ha den personlige egnetheten er det viktigste. At man bryr seg, er engasjert, og at man har en raushet og tålmodighet, sier Elmkvist.

– Og, man må like ungdommer! legger Anhanger til, og fortsetter:

– Vi bruker å spisse det ned til at vi er «trygge voksne». Man må være trygg i kompetansen sin, og man må være trygg i seg selv, og man må utstråle det. Det er trygghet de har manglet mest i livene sine. Trygghet og forutsigbarhet.

– Når barnet ikke kan bo i fosterhjem, er det fordi det kreves veldig mye av de som skal følge opp. Oppfølging 24 timer i døgnet blir for mye for fosterforeldrene, sier Anhanger.

Det er heller ikke slik at det nødvendigvis er en «ny» mamma eller pappa de trenger, det er ansatte som er der og bistår med å hjelpe dem med å få bedret relasjonene opp mot foreldrene sine.

Det er også ungdommer som har stort behov for noen å prate med – ofte. Så er det noen som ikke prater i det hele tatt. Noen har sterke smerteuttrykk, hvor de er utagerende eller avvisende.

Anhanger forteller at omsorgssvikten kommer ut på mange forskjellige måter, men at det er viktig å huske at de som bor hos dem også er helt vanlige ungdommer, med de utfordringene som tilhører ungdomstiden.

– Alle som har vært tenåringsforeldre vet at det kan være tøft, og ungdommene våre er intet unntak. Med alle hormoner «i fritt fall», og alt det der, smiler hun.

– De trenger voksne som setter grenser. Ofte har barna hatt mye frihet, eller feil rammer. Men alle unger og ungdommer vil egentlig at det settes grenser for dem. Det tilbudet vi har er rett og slett det de trenger, sier Elmkvist.

Viktig med gode rutiner

Derfor har Bjørkhagen faste rammer for blant annet innetider, internett og måltider.

– Det er satt opp en fast rytme på når vi står opp, når vi spiser, og når vi legger oss, og den følges gjennom uka. Enkelte ganger er det vanskelig for dem å stå opp, det må vi være ærlige å si. Noen ganger er det utfordrende. Så tålmodighet er en viktig egenskap! smiler Elmkvist.

De har alle noe form for dagtilbud, hvor mange går på skole. Da er Frelsesarmeens barne- og familievern i nært samarbeid med skolene, i tillegg til PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Andre ungdommer har tilpasset skole, og noen får hjelp til å få seg jobb.

På ettermiddagen henger de gjerne med venner, og noen har medlemskap på treningssenter. De ansatte hjelper med lekser, og om det er samvær med foreldrene, har de enten besøk, eller de blir kjørt til samvær.

– Vi prøver å gjøre litt felles også, som å lage mat, dra på kino, eller noe sånt.

Noen er veldig glad i å dra på kafé, eller gå på kjøpesenter. Ungdommene kan våkne til at nattevakten har bakt ferske knekkebrød eller rundstykker. I helgene så tilbyr de ansatte ulike aktiviteter som ungdommene kan være med på.

– Til tider kan det være ganske tøft å jobbe hos oss. Vi benytter et program som heter «Trygghet og sikkerhet», som vi bruker for å forebygge vold, trusler og utagering, og ivareta både ungdommene og ansatte, hvis det skjer.

Noen av ungdommene har eksterne samtale- og behandlingstilbud, og for andre holder det å snakke med de ansatte. Det kommer helt an på behovene de har.

– Vi driver med endringsarbeid på ulike nivåer. De skal ha en endring mens de er her, og vi har lært oss å sette pris på de små gjennombruddene.

Elmkvist fortsetter:

– I dag gikk jeg med en kollega på vei til et møte, så sa hun: «Åh, i går var en så fin dag! Jeg var sammen med ungdommene og vi flira så mye, og hadde en skikkelig fin dag!». Selv om det i utgangspunktet hadde vært en vanskelig dag, fordi det ble satt noen klare og tydelige grenser. Det var så fint å få det til å bli en fin ettermiddag. Sånne små øyeblikk, de små gledene, det lærer vi oss å sette pris på.

Anhanger utfyller:

– Enten det er barn eller ungdommer, så ser man ikke nødvendigvis rask og omfattende utvikling. Det er de små tingene, som når du samler dem opp, viser at det har skjedd ganske mye likevel.

Trener på å bli selvstendige

Ungdommenes tid på Bjørkhagen er begrenset, derfor gjør de ansatte det de kan for å forberede dem på livet etterpå.

– De trenger ikke en mamma eller pappa, for det har de fleste av dem fra før. Så vi jobber mye inn mot foreldrene og relasjonen dem imellom. Om det ikke fungerer med foreldre, så er det kanskje en tante, besteforeldre, eller en nabo, sier Elmkvist.

– Når de flytter, så er jo ikke vi der. Selv om vi kanskje møtes og tar en kaffe, eller man ringer og hører hvordan det går. Men det er viktig at de har noen voksne der, den dagen de drar fra oss.

Mange flytter fra Bjørkhagen og inn i egen leilighet. Derfor er det mye selvstendighetstrening med tanke på å skulle klare seg i egen bolig. Dette kan være å sette på klesvasken selv, sette opp et budsjett, og lære å lage mat.

– Vi øver oss på alt fra hva Bank-ID er, til å lese gjennom husleiekontrakter! Det er mye de skal kunne før de flytter, sier Elmkvist.

– Det er en viktig oppgave dere har i livene til disse barna?

– Ja, virkelig. Frelsesarmeens Barne- og familievern i Trondheim har eksistert lenge! Vi har opplevd å få telefoner fra folk som bodde hos oss på både 70- og 80-tallet, som har spurt om de kan få komme og se, eller som søker kontakt med andre de bodde med på den tiden. For mange er tiden de bor på våre avdelinger en stor del av oppveksten, sier Anhanger.

Lukker aldri døra

Når det gjelder dynamikken mellom ungdommene som bor på Bjørkhagen, er det ulikt hvor mye de forholder seg til hverandre. Elmkvist forteller at det er sjelden at de henger sammen utenfor huset.

– For noen hender det at de bor sammen så lenge at de får et slags søskenaktig forhold. De ser film sammen, lager mat og spiser sammen, og drar på ferie sammen. I sommer var vi en uke i Syden med et par stykker, for eksempel. De deler mye felles opplevelser, uten å nødvendigvis knytte tette bånd.

Når det er tid for ungdommene å flytte ut, har Frelsesarmeens Barne- og familievern ikke lenger formelt ansvar for dem.

– Rent juridisk sett så skal vi ikke ha noe med dem å gjøre, men Frelsesarmeen avviser dem ikke om de tar kontakt. Vi tar den praten, og så henviser vi dem videre til de som skal hjelpe dem. Vi lukker aldri døra og lar dem stå alene. Men vi må være ærlige å si at vi skulle ønske at det var, i mange tilfeller, bedre prosesser og oppfølging rundt dem etter utflytting.

Ungdommene får vite at de skal flytte ut i god tid i forveien, og da merker Elmkvist at de naturlig begynner å løsrive seg.

– De søker kanskje litt mer ut, er mye med venner, og er ikke så opptatt av å tilbringe tid med oss. Det er naturlig, litt som ungdommer også gjør med sine foreldre. Det er ikke vi som kutter kontakt, men oftest de som går videre i livene sine. Men det er allikevel mange av de ansatte som i etterkant får telefoner med spørsmål om hvordan de sender en søknad, eller hvordan man koker et egg.

Holder fast i håpet

– Det hender de ringer lang tid etterpå. Noen ganger for å si at det går bra, og andre ganger, at det ikke går så bra, sier Anhanger.

De har opplevd å få telefoner med vonde beskjeder om at det har gått dårlig med dem, fordi livet rett og slett har vært for tøft.

– Det er vanskelig. Men vi gir aldri opp håpet. «Ok, kanskje neste, da», må vi tenke. Vi opplever at det er håp!

Elmkvist forteller om de som har kommet inn og prøvd å gjøre seg selv helt usynlige, og som det har tatt lang tid før de fikk blikkontakt med. Men som den dagen de flyttet for seg selv, har utviklet seg så mye at de både er sosiale og får til skolen.

– Da kan man tenke: «Denne personen er klar for livet sitt!». At vi har vært med å bidra til det, det er så verdifullt.

Anhanger minnes en jente som hadde hatt det kjempetøft, og var skikkelig sint og utagerende:

– En dag var hun så sint at det så ut til at hun skulle rasere hele huset, og ga uttrykk for det også. Så var det en ansatt som så gjennom sinnet hennes, og sa: «Åh, nå tror jeg egentlig at jeg har bruk for en klem». Jenta svarte kjapt: «Det får du ikke av meg!» og gikk inn på rommet sitt. Men så kom hun ut to minutter senere og ga den ansatte en klem.

– Denne jobben er ikke for alle! Det krever mye av en, og man må inn med hele seg. Men det vi har her er helt fantastisk. Vi som jobber her, er her for ungdommene, og vi har en felles tro på at vi kan være med og gjøre livet litt bedre for dem. At vi gjør dem bedre rustet til å klare dette livet, og se at de blomstrer, sier Elmkvist.