IMG 3106

Hjemme i et fremmed land

Mens bombene regnet over Kharkiv, flyktet en mor til sin sønn – en offiser i Frelsesarmeen i Warszawa. Millioner av hennes ukrainske landsmenn har blitt tvunget til å skape seg nye liv, og frelsessoldatene i den polske hovedstaden ønsker å gi håp på veien.

Tekst: Dan Kristoffersen • Foto: The Salvation Army International
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– Det har vært veldig vanskelig å bivåne alle de forferdelige tingene som skjer i Ukrainia, og samtidig utføre de daglige pliktene som følger med å drive en nærmiljøkirke, om det så er å lede et ungdomsarrangement eller drikke te med seniorklubben, sier Oleg Samoilenko.

– Jeg merket det spesielt da min mor fremdeles var der, strandet i et bomberom. Jeg følte meg helt forkommen de første dagene av krigen, og trengte å snakke med en psykolog for å sortere tankene mine, men det hjalp ikke.

Han kikker på moren sin, Irina. Oleg mistet faren sin da han bare var en liten gutt, og fryktet at han skulle miste henne også. Familiens leilighet i Kharkiv – en by som er kjent for sin blomstrende industri – har allerede blitt ødelagt av krigens nylige kaos. Den ukrainske frelsesoffiseren flyttet til Warszawa for fire år siden, for å lede den lokale avdelingen sammen med sin polske kone, Dominika. I disse dager tar han imot og gir hjelp til flyktninger som motvillig har forlatt sitt hjemland, og som sliter med traumer og usikkerhet om fremtiden.

– Heldigvis fikk jeg hentet moren min på grensa, og mesteparten av familien er trygge. Nå hjelper vi andre, sammen.

Tre dagers flukt

Irina er nå sammen med sønnen, men reisen dit var ikke enkel. Etter å ha tilbrakt flere dager i et bomberom under leiligheten sin i Kharkiv, noen av dem uten mat – og hvor hun flere ganger måtte beskytte småbarn med madrasser og egen kropp mens eksplosjoner smalt rundt dem – var det til slutt kun Irina og noen få andre voksne som var igjen av deres midlertidige fellesskap under bakken. 40 mennesker hadde vært stuet sammen i rommet, med mål om å beskytte bygningens barn og eldre.

– De russiske troppene stod nesten rett utenfor bygningen vår, og vi var redde for å gå ut, siden bombene falt hele tiden.

En dag traff en av bombene boligblokka, og Irina, søsteren hennes og ektemannen visste at de måtte dra. Hun – som før krigen hadde bidratt med frivillig arbeid for den lokale Frelsesarmeen, ved å hjelpe mennesker på flukt fra separatistkonflikten i Donbass-regionen i Ukraina i 2014 – var nå selv på farten for å komme seg unna.

– Ingen drosje ville komme og hente oss i dette området, selv om vi tilbød ekstra penger, men vi klarte å komme oss ut ved hjelp av Olegs stebror og bilen hans, takk Gud.


Irinas leilighetsblokk
Irinas leilighetsblokk ble truffet at russiske bomber i Kharkiv i Ukraiana.

De lyktes i å komme seg gjennom Kharkiv hvor horder av andre ukrainske menn, kvinner og barn også var på vei til å bli flyktninger, og en tre dagers reise mot Polen stod for tur. Idet Irina forlot sin hjemby, så hun ukrainske militærstyrker overalt – som holdt stand. Hennes sjokktilstand over situasjonen gjorde det vanskelig å konsentrere seg. Etter at følget hadde lagt byen bak seg, stilnet endelig krigslydene. På veien dro de innom Frelsesarmeen i Dnipro, hvor Oleg en gang hadde vært offiser. Armeen hjalp med transport og losji sammen med en annen lokal kirke, men Irinas mann måtte bli igjen.

– Hva følte du, da du endelig kom til grensa?

– Jeg gråt, fordi jeg så Oleg, smiler Irina.

– Jeg er veldig takknemlig for alle som har bedt for meg og hjulpet meg. Jeg har dog fremdeles skjelvende hender, og blir stresset når jeg hører ambulansesirener eller andre plutselige og veldig høye lyder.

Bestemor Irina med sønnen Oleg, svigerdatter og barnebarn i Polen.
Bestemor Irina med sønnen Oleg, svigerdatter og barnebarn i Polen.
Bestemor Irina flyktet fra Ukraina til sønn, svigerdatter og barnebarn i Polen. Millioner av hennes ukrainske landsmenn har blitt tvunget til å skape seg nye liv.

Håp

Ved mottakssenteret i Warszawa, som til vanlig er et familiesenter, ankommer nye flyktninger hver eneste dag. Kanskje for mange, egentlig. De polske myndighetene anbefaler nemlig Frelsesarmeen, med bakgrunn i Armeens gode evner til å hjelpe med forskjellige utfordringer. Som ukrainer kan Oleg kommunisere på deres eget språk, og til og med gi språkleksjoner i polsk. Når kaffen kommer på bordet, kommer også historier om flukt og traumer.

– Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal si, forteller Oleg.

– Jeg har hørt om mennesker som dro utenlands før krigen, og som nå ikke kan dra hjem igjen. Koner som må si farvel til sine menn ved grensa, og flere andre ting. En person kan være rektor på en skole den ene dagen, for så å bli flyktning uten sko den neste, med minner om en ødelagt skole. Det er mange tårer.

– Har flyktningene et sted å bo?

– Det er et stort problem. I Warszawa, for eksempel, er det allerede fullt. Folk er spredd rundt forbi på hoteller, lesesaler, sykehus eller på sofaer hvor det enn finnes rom. Men de kan ikke leve slik for bestandig. Det er veldig stressende, sier Oleg.

– Andre Frelsesarmé-avdelinger i Polen hjelper mennesker med å finne husly, og vi har kommunisert godt under denne krisen, og hjelper hverandre med penger, innlosjering og ikke minst; informasjon.

Noen av de mest vanlige spørsmålene fra de nyankomne ukrainerne, er hvor barna deres kan gå på skole, eller hvor man kan finne en lege. Oleg tror at krigen viser hvor viktig det er å ha en lokal Frelsesarmé-avdeling i nærmiljøet, et stødig nærvær gjennom flere år som alltid er klar til å bidra. Det handler ikke bare om mat og klær, men også om håp og fellesskap. Olegs mor, Irina, har kanskje mistet hjemmet sitt, men var ikke mindre overlykkelig over å møte igjen sin sønns datter – sitt barnebarn – da hun ankom Warszawa.

– Vi prøver å vise flytningene at det fremdeles finnes muligheter midt i alt som skjer. Mange trenger bare tid til å tørke vekk tårene, riste av seg det første sjokket, og høre noen fortelle at det finnes håp for fremtiden. Frelsesarmeen er et sted for håp.