En rolig sommersol gløtter ned fra himmelen på de mange sjelene som vandrer mer eller mindre hvileløst i Bogstadveien. Fra Hedvig Montgomerys lune kontor kan man studere mylderet i Oslos store handlegate, og bokhyllene er fulle av litteratur som forsøker å forstå den spennende menneskearten. Veggene er dekket av illustrasjoner fra kunstnere som Gustav Vigeland og svigerdatteren Margarita, kunst som skal gi ro i sjelen. Boksen med Kleenex står standsmessig ved sofaen hvor psykologens besøkende forteller om liv og utfordringer.

– Jeg går aldri likegyldig hjem fra jobb, forteller Hedvig.

– Fra time til time får jeg lov til å gjøre det jeg tror er best i den aktuelle situasjonen, noe som ikke innebærer å være en slags ansiktsløs terapeut, men derimot et menneske som tør å vise frem sine egne kort med meninger og trygghet, som igjen hjelper andre til å gjøre det samme. Jeg er veldig heldig.

Den profilerte psykologen har blitt kjent for det norske folk blant annet gjennom ni sesonger av podkastserien Foreldrekoden i regi av Aftenposten, den faste spalten sin i A-magasinet, og bokserien Foreldremagi om barne- og ungdomsoppdragelse. I tillegg er hun kronikkforfatter og har holdt morgenandakter på NRK, hvor hun også fikk lyse velsignelsen over lytterne.

– Å lyse velsignelsen er kanskje det mest aktive man kan gi til noen, forteller Hedvig.

En velsignelse er en meddelelse av Guds nåde, og gjennom et liv med menneskemøter har 54-åringen blitt oppmerksom på viktigheten av å bli sett som man er – og å bli møtt med raushet og tilgivelse.

I begynnelsen

Hedvig Montgomery hadde egentlig ingen planer om å bli psykolog. Den blonde jenta som ble født i svenske Uppsala, var mye på flyttefot mellom byer og over landegrenser med sine jobbskiftende akademikerforeldre i en rastløs tilværelse. Flere ganger var hun den nye eleven i klassen, følte på mobbing og måtte kjempe for å prøve å passe inn. Samtidig bodde det et ønske i henne om å forstå og hjelpe mennesker, hodet har alltid boblet over av tanker, og da den keitete ungdomstiden var over, havnet hun på psykologi grunnfag ved Universitetet i Oslo. Da hun til slutt forlot universitetet, hadde Hedvig fullført hele det seksårige profesjonsstudiet.

– Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det ble akkurat slik. Foreldrene mine valgte undervisningens vei i henholdsvis filologi og kirkehistorie, men jeg ville gjøre noe enda mer konkret, være ute på selve feltet.

Hedvig er – som de fleste andre – selvkritisk, og forstår ikke alltid hvorfor arbeidet hennes har fått så mye oppmerksomhet. I dag lever psykologen – med familieterapi som spesialitet – et familieliv med mann og barn i Oslo by, og veksler mellom praksisen på Majorstua, innspillingsstudioet til Aftenposten og de mange foredragene og arrangementene hun gjester med tips og råd om oppdragelse og relasjonsutfordringer.

Les mer om Krigsropet her

– Hvorfor valgte du å fordype deg i familieterapi?

– Fordi det er et dypt fascinerende fagfelt. Hvem man har rundt seg, betyr så mye for hvem man blir. Derfor er det viktig å ikke behandle et menneskes problem kun som et individuelt problem, for utfordringen ligger ikke bare i selve det mennesket, men alltid i det mellomrelasjonelle, forklarer hun.

– Eksempelvis kan et barn som vokser opp i en krevende familiesituasjon, og som opplever å bli møtt av en forståelsesfull barnehagelærer eller klasseforstander, få en helt annen historie enn om man ikke hadde blitt forstått.

Da den første boken i serien Foreldremagi kom ut i 2018, ante ikke Hedvig at det skulle bli en bestselger med internasjonale utgivelser. Hun bemerker at stilen er hverdagslig og blottet for faguttrykk, men fylt med faglig innhold.

– Målet er at foreldrene skal føle seg sikrere og mer kompetente på en måte som alle kan bruke. Det tar jo cirka tjue år å lage et noenlunde fornuftig menneske, smiler hun.

Bulker

Hedvig forteller at hennes egne vonde erfaringer i livet har vært en verdifull i ressurs i arbeidet som psykolog:

– Folk merker om du kan kjenne igjen en følelse, koble deg på og forstå den. Jeg har både vært den nye eleven som så pussig ut og skulle dyttes inn i klasserommet, og vært kvinnen som gjennomgikk en skilsmisse.

Hun forklarer at slike opplevelser, hvor man får kontakt med følelser som er i ytterkantene, på mange måter er gullet i jobben hennes.

– Det lønner seg å ha noen bulker, noe som øver opp gehøret for andres problemer. Derfor setter jeg også pris på erfaringene jeg gjorde ved for eksempel skilsmissen, selv om det var vondt og skamfullt der og da.

– Har erfaringene også skjerpet ditt blikk for viktigheten av for eksempel nåde?

– Det er et godt spørsmål, og noe jeg ikke har tenkt på. Men det jeg vet, er at når barn, ungdom eller voksne blir hørt med velvilje, så lager det en helt annen historie enn når de blir møtt med mistillit eller forhåndsmaler på hvordan ting burde ha vært.

Psykologen flytter litt på seg i stolen og får en alvorlig mine i ansiktet. Hun opplever – og forteller at det virkelig plager henne – at i stedet for å fokusere på hvem man kan bli, har man skapt en kultur som fokuserer på hvem man burde ha vært. Psykologen opplever at håp og tilgivelse er mangelvare i dagens samfunn, noe som igjen skaper grobunn for fortvilelse.

– Vi snakker alt for lite om disse tingene. Både i spaltene jeg skriver, og i podkasten, prøver jeg å få frem at ting kan løse seg. Men vi har en nådeløshet i samfunnet, godt hjulpet av sosiale medier, og en teknologi som gjør det enkelt å grave opp tjue år gamle feil som en politiker har gjort, forklarer hun.

– Dette bekymrer meg veldig, for det er så deilig å dømme andre, og spesielt hvis det for eksempel er en politiker du ikke liker i utgangspunktet. Bismaken er selvfølgelig at ved å behandle hverandre på den måten, så skaper vi en trangere standard med mindre rom for feil for oss alle sammen. Det vi trenger, er å gjøre hverandre gode og lære.

– Hvilke tanker gjør deg om dømmesyken, ut ifra det paradokset at alle mennesker feiler?

– Jeg tror blant annet at ideen som kom inn i psykologien på 1960- og 70-tallet, om at barn er som et blankt ark som kan bli fylt opp ut ifra hvilket miljø man blir født inn i, var utrolig uheldig. Vi preges alle av genetikk, familiehistorie og mye annet. Jeg kan se spor etter andre verdenskrig i to-tre generasjoner etterpå, fordi det finnes temaer som er tabu i den aktuelle familien. Ideen om et blankt ark starter også feilslutninger om at vi har mulighet til å gjøre allting rett.

Råd fra Bibelen

Hedvig tror på Gud, og forteller at den kanskje aller beste måten hun uttrykker troen på, er ved å gå i gudstjeneste – en setting hvor hun kan komme uten å bære på andres forventninger, og bare ta imot.

– Jeg finner hvile i de liturgiske leddene, hører den vakre musikken og befinner meg på et sted hvor skjønnhet betyr noe. Man får påfyll av noen som har tenkt kloke tanker før deg eller bedre enn deg. Gudstjenesten er et sted man bare kan være.

– Ber du?

– Ja, og det er ikke alltid en aktiv handling, heller. Av og til bare kommer det en bønn, og jeg blir nesten overrasket. Også rituell bønn som aftenbønn er viktig for meg med sine gjentakelser, noe som igjen skaper trygghet.

Bibelen betyr mye for Hedvig, og da psykologen holdt morgenandakter på NRK i fjor høst, bruke hun bibelhistorier for å formidle kunnskap om familie og relasjoner.

– Folk snubler og faller om og om igjen. Jeg kan bli helt fortvilet, men finner ro når jeg leser i bibeltekstene og oppdager at ingen av utfordringene er noe nytt.

Hun peker blant annet på første mosebok, som inneholder alt fra familiekonflikten mellom Josef og brødrene, til Kains drap av Abel, og mener vi blir kollektivt dumme som samfunn når en byråkrat eller lignende lettvint slenger ut formuleringer av typen «sånn skal det ikke være».

– Det kan skape et enormt press om at et tidløst problem kan fikses her og nå, med det samme.

Hedvig er tydelig på at det ikke finnes raske vidunderkurer for problemer som virkelig betyr noe. Hun mener Bibelen – og da særskilt Salmenes bok og Jobs bok – kan lære oss om smerte og lidelse i vår egen tid.

– Av og til forventes det at sorg og smerte skal gå fort over, og ens situasjon kan til og med oppfattes som at den ikke er vond nok til å deles. Det kan bli ensomt. Men bibeltekstene gir god plass til å reflektere over det som er vondt, og jeg vet ikke om noen kilde som treffer de menneskelige nivåene bedre enn Bibelen.

En av hennes favoritthistorier er fra Markus 5,25–34, om kvinnen med blødninger som rørte ved kappefliken til Jesus i håp om å bli frisk:

– Hun skammer seg, og gir seg først ikke til kjenne når Jesus spør hvem det var som rørte ved ham. Men han gir seg ikke, og fortsetter å spørre. Han viser at det å løfte noen ut av skammen er en aktiv handling, noe som koster noe, sier Hedvig.

– For skammens motgift er å bli sett, uten vurdering, i øyenhøyde. Fra deg til meg. Jesus viser oss hvordan vi kan sette hverandre fri med et åpent og kjærlig blikk som sier «hva kan jeg gjøre for deg», i stedet for forakt eller ignorering. Noe som trekker oss ut av det vonde som stenger oss inne og gjør oss ensomme og ufrie.

For ingen er større eller friere enn blikkene vi møter.