Åpne dører og hjerter

– Hei, hei. En kaffe med påfyll og ei lefse, lyder bestillingen fra en kar.

– Og så vil jeg kjøpe noen lodd, sier mannen som blir henvist til «Kjinnbytta» i hjørnet. Den som fra gammelt av ble brukt til å kinne smør i, er nå full av lodd som blir kilde til spenning for store og små i førjulstida. Hjemmestrikkede votter og sokker er blant premiene som står og frister på et bord.

Les mer om Krigsropet her

Dette er første året at julemarkedet på Røros varer i hele 12 dager, og Frelsesarmeen har åpent hus under hele markedet. Både korpsleder Marie Skuland, soldatene og mange frivillige hjelpere trår til for å gi folk en god opplevelse og for å samle inn noen ekstra kroner. Sammen med julegrytepengene varmer de hele året. Soldat Lene Gullikstad har stilt seg bak disken der hun blant annet byr på hjemmelaget julegodteri.

– Småkaker er ikke helt min greie, men det er veldig artig å lage godteri. Det ble 21 sorter i år, smiler hun før oppmerksomheten må gis til neste kunde.

Frelsesarmeen er en naturlig del av lokalsamfunnet. Er det «mart´n» eller andre store arrangement, er dørene åpne. I tillegg inviteres det til faste aktiviteter, som språkkafe, ungdomsklubb, åpen kafé og gudstjenester.

Solstråler

Lene tar en pause fra kafèdisken og setter seg også ved bordet der 88 år gamle Solveig Selboe er i gang med å sjekke om loddene hun har kjøpt gir gevinst. Både den yngste og den eldste soldaten på Røros forteller gjerne om livet i et lite korps i Frelsesarmeen.

– Da jeg var liten var det fullt hus på Frelsesarmeens møter. Nå er det litt færre, men fremdeles kommer folk inn når dørene er åpne, som under julemarkedet, sier Solveig og spoler tilbake til sin egen barndom.

Hun er født i 1931 og vokste opp like utenfor Røros.

– Offiserene bodde i et lite hus rett nedenfor oss. En onkel tok meg med på søndagsskolen på Frelsesarmeen. Under krigen fulgte han meg fram og tilbake.

Tilhørigheten til Frelsesarmeen ble bare sterkere. Frelsesoldatuniformen iførte hun seg første gang i 1952. Hun husker fullsatte møter, der hun ofte sang duetter sammen med Jenny Høsøien. Fra alle årene som soldat, er det minnene med barna som har festet seg spesielt. På den tiden var guttene på speideren, mens jentene var i Solstrålebrigaden – der Solveig bidro. Det var det sang og andre aktiviteter. Noen av de tidligere solstrålene jobber nå på sykehjemmet der Solveig bor.

– Det er så koselig når de kommer bort til meg og snakker om tida på Frelsesarmeen. De har gode minner. Solstrålebrigaden gjorde nok en forskjell for noen, og så fikk de gode ord om Gud og Frelsesarmeen med seg ut i livet.

Troen som holder

Lene hadde en annen inngangsport til Frelsesarmeen. Hun visste ikke mer om «de svartkledde» enn at de hver jul stod og sang på torget i hjembyen Trondheim. Da hun flyttet til Røros, begynte hun å ta med barna på det daværende tilbudet baby- og småbarnssang.

– Jeg følte at det var riktig plass å være.

– Hvorfor?

– Det kjentes godt. Jeg følte meg veldig velkommen.

Etter hvert fikk jeg litt ansvar i korpset.

Hun valgte å bli soldat i 2018.

– Det kjentes riktig. Det var kallet mitt.

Troen har Lene med seg fra søndagsskolen i Trondheim. Men den begynte å bety ekstra mye for henne da hun opplevde et konkret bønnesvar. Det ene barnet ble født altfor tidlig. Den lille gutten pustet ikke og ble lagt i kuvøse. Situasjonen var kritisk.

– Akkurat da fikk jeg besøk fra en fra Frelsesarmeen. Vi ba en inderlig bønn for barnet. Rett etterpå fikk jeg beskjed fra sykepleierne om at det hadde skjedd noe utrolig. Gutten begynte plutselig å puste på egenhånd. Da kjente jeg at det virkelig er noe mer mellom himmel og jord. Jeg fikk en ny tro.

Nå er sønnen Nicolay 12 år, han sitter i rullestol og har enkelte utfordringer, men er en stor gledesspreder for alle på Frelsesarmeen. Også Solveig får noe varmt i blikket under samtalen.

– Han er veldig fin gutt, og så er han nesten alltid med på møtene. Tenk at alle barna dine vil være med i felleskapet her. Det er så fint. smiler hun.

For er det noe som gleder nittiåringen, så er det at nye generasjoner finner seg til rette på Frelsesarmeen.

– Folk må bare komme inn. Man trenger ikke å ha en grunn for å komme hit, sier Solveig.

Hjelp til jul

Korpsleder Marie Skuland registrerer fornøyd at det fremdeles er et jevnt tilsig av gjester i kafeen. Pengene som kommer inn, går til sårt tiltrengt hjelp for mange gjennom hele året. For Frelsesarmeen er også her en menighet som gir hjelp til dem som trenger det. Til jul deles det ut litt ekstra, og korpslederen er glad for at Rema 1000 også i år har sponset rundt 30 matposer som deles ut til de mest trengende som har registrert seg på forhånd.

– Jeg får god hjelp av Psykisk Helse og Rusteamet i kommunen. De kjører varene ut til folk som ikke har muligheten til å komme selv. De andre kommer og henter varene.

Hva skal til for å redde jula for noen?

– For noen er det å få litt ekstra, slik at de kan ha det litt romsligere enn vanlig. For andre er det rett og slett å ha mat på bordet. Jul krever så mye, ikke minst i forhold til mat og gaver, og da går det ikke alltid rundt. Hun vet at noen har akkurat nok penger til å klare seg hvis det ikke skjer noe uforutsett. Ekstra dyre strømregninger eller en vaskemaskin som ryker, gjør at de kommer bakpå med betalingen av faste utgifter.

Da har de slett ikke råd til julegaver.

– Selv om man har jobb, er det ikke sikkert man tjener nok til å få det til å gå rundt. Det gjelder spesielt aleneforsørgere og enslige. I tillegg er det mange uføretrygdede og folk med lav inntekt.

Marie setter pris på alle bidrag i julegryta.

– Grytepengene varer jo hele året, og er en stor hjelp for de som trenger det mest, sier hun.

De mange gavene som kommer inn til Frelsesarmeen fra privatpersoner, gjør også inntrykk på henne. Rett som det er, henger det en pose med fine strikkesokker på døra. Gir folk noe de har en ekstra tanke bak, som en hjemmestrikket genser, bruker hun tid på finne den riktige mottakeren:

– Jeg tror at når Gud minner folk om å gi noe, så vil han også minne meg på hvem som trenger det.

For alle

Det er lokal tradisjon å komme på Frelsesarmeen når det er et felles arrangement i byen. Det Marie synes er utfordrende med å være Frelsesarmeen på et lite sted, er å få folk til å gå på de øvrige møtene og arrangementene.

Mange forbinder Armeen kun med sosialt arbeid. De vil ikke at andre skal tro at de er fattige. Det hender at både de som trenger hjelp, og de som bare vil ha en samtale, nærmest sniker seg inn bakdøra etter mørkets frambrudd. Hun tror at de som sliter med annen nød enn fattigdom, som ensomhet, ofte ikke våger å komme på Frelsesarmeen i det hele tatt.

– Dette er et problem i hele samfunnet. Det bør ikke være en skam å si at man har knapt med penger, spesielt rundt jul når det er så mye ekstra. Så er det også viktig å framheve at Frelsesarmeen først og fremst er en menighet, og vi ønsker å være tilgjengelig for alle, sier korpslederen.

En gang i uka inviterer Frelsesarmeen til et gratis måltid, og Marie har endret navnet fra Velferdslunsj til Åpen lunsj. Hun håper tilbudet gjør det lettere for folk å bare stikke innom.

– Vi spiser, jeg leser litt fra en andaktsbok, og så snakker vi sammen. De som pleier å gå på møtene, kommer også på denne lunsjen, og det signaliserer at tilbudet er for alle. Hvis du vil betale for maten, kan du det, men du trenger ikke.

Hun ønsker at alle skal trives på Frelsesarmeen og få være en del av et fellesskap som tåler livet.

Hun smiler mot en familie som hutrende tar av seg vottene før de slår seg ned ved et av bordene.

– Her er alle velkomne, smiler Marie Skuland.