Barbererne i Stavanger

– Jeg pleier å si at vi er tre brødre her på Jorda, og to i Himmelen, sier andrebarberer Kjetil.

– Vi er også en familiebedrift i hele ordets betydning. Vi har bare én regel her, uavhengig av hvem som trår inn dørene til barberstua, og det er at man skal føle seg som hjemme. Kom, bli med inn.

De gode samtalene

Vi vandrer inn i et eldorado av visuelle inntrykk og nostalgia. Veggene er tapetsert med utallige bilder av fordums stil-ikoner som Elvis Presley, Dean Martin og Frank Sinatra.

Også det heilnorske har sin plass, med interiør inspirert av Flåklypa Grand Prix, en modell av Il Tempo Gigante, portrett av Kongen og et digert elghode som fungerer som hattestativ, midt iblant hårprodukter, barberkniver, sakser og hårfønere. De fleste av barberstolene er fra 1940- og 50-tallets Chicago, gulvet er sjakkmønstret, og langs veggen er det festet spesiallagde skivju-krakker inspirert av gammelt norsk hytteliv.

Man får følelsen av at dette er et sted hvor Elvis og Aukrust kunne sittet og pratet sammen mens barbererne utøvde sin kunst og sitt håndverk. Det er også poenget.

– Da geskjeften ble startet i 2011, hadde vi allerede falt pladask for tidsepoken da brylkrem, cadillacs, musikk og barbershops gikk hånd i hånd. Vi snakker om klassisk stil som vedvarer, sier Kjetil, som selv er ulastelig antrukket med sort sixpence, brun blazer og grønt silkeslips.

– Barberstuer har fra gammelt av vært en møteplass hvor kundene skal føle de er en del av fellesskapet, hvor stolene er vendt bort fra speilene slik at folk kan se på hverandre mens de prater.

En viktig del av Fevang-brødrenes filosofi, er at barberstua kan være et fristed for menn i alle aldre, derav slagordet «… bare god, gammeldags manndom». En time hvor menn kan være menn, hvor de legger fra seg alt av status, titler og uniformer, og har mulighet til å snakke om det de har på hjertet mens hår og skjegg styles.

Krakkene langs veggen er ofte fylt opp av karer som bare stikker innom for en rask prat.

– Vi har skapt en kultur hvor man kan komme og være ærlig om livet på godt og vondt, sier Kjetil som har tatovert Matteus 7,3–5 på høyre side av ansiktet, der Jesus ber oss om å se bjelken i eget øye før man ser flisen i andres.

– Vi snakker sammen om de tingene som virkelig opptar folk, alt fra politikk til business, nyheter, tro, sex og samliv. Det som blir sagt i barberstua, blir i barberstua.

I begynnelsen

Det var Thomas og Kjetil som drev barberstua den første tiden. Brødrene vokste opp i trygge omgivelser som prestesønner, hvor de lærte om klassiske bibelfortellinger som Noahs ark og Daniel i løvehulen. Men det manglet et menneske rundt middagsbordet.

Lillebror Stian ble født med Lissencefali («glatt hjerne»), og gikk bort bare et halvt år gammel etter komplikasjoner med pusten.

Frem til da hadde foreldrene vært mye på reise i forbindelse med behandling for yngstegutten, noe som gjorde at Thomas (5) og Kjetil (3) i perioder bodde hos slektninger.

– Vi ble derfor særdeles knyttet sammen allerede som barn, og som voksne tatoverte vi begge et kors i ansiktet til ære for Stian, og brukte også et kors for å innlemme ham i logoen til barberstua.

Kjetil fikk sin første erfaring med mørket, og under begravelsen la han merke til at moren ikke gråt. Han dro henne i kjolekanten, og fikk høre at hun gråt på innsiden.

– Jeg lærte da at man kan ha en fasade på utsiden, og slite på innsiden.

– Det som du og Thomas lærte om mørke og fasade, påvirket det hvordan dere ønsket å drive barberstua mange år senere, i forhold til den sosiale biten med kundene?

Å vandre inn i Brødrene Fevangs Barberstue, er å vandre inn i et eldorado av visuelle inntrykk og nostalgia.

– Ja, det er en veldig sterk sammenheng. Man skal kunne være seg selv her inne, med ekte samtaler og historier.

Og mange slags historier har siden blitt delt mellom kunder og barberere. En del av dem handler om hvorfor han for ni år siden tatoverte enda et kors i ansiktet, etter at storebror og medgründer Thomas gikk bort, 26 år gammel.

– Han var et fantastisk menneske som var glad, kjærlig og raus. En type som ble venner med folk han møtte i busskuret, smiler broren.

– På nevene hadde han tatovert «Show Love». Det beskriver ham veldig godt.

Det siste halvåret i livet skjedde det noe med Thomas, som hadde gjennomgått et tøft brudd og bodde alene for første gang. Han kom på jobb hver dag, selv om festingen begynte å ta overhånd. Kjetil forstod at broren flyktet inn i rusen, men det falt ham aldri inn at noe annet enn alkohol kunne være inne i bildet.

Omveltingen

Thomas gikk bort mandag 21. januar 2013. Noen dager tidligere hadde han stått i døråpningen til barberstua og sagt at han ville begynne å trene igjen. Brødrene hadde i mange år drevet med aktiv kroppsbygging, og Kjetil følte at storebroren signaliserte en ønsket endring i livet.

– Vi hadde avtalt å trene på mandagen, og jeg ringte ham flere ganger uten å få svar. Jeg fant ham på sofaen hjemme, og trodde han sov, så jeg laget litt kaffe og gjorde klart til trening mens jeg småpratet til ham.

Da Kjetil skulle vekke Thomas, var det ingen pust. Klokka var 17:16. Han var alene med den to og et halvt år eldre storebroren sin i seksten minutter før nødetater og familie ankom – lillebror holdt rundt ham, og kjente ingen hjerteslag.

Thomas hadde tatt en siste fest, og proklamert at han etterpå skulle starte på ny frisk. Samme kvelden fikk han en stoffdose som ble for mye for kroppen.

– Jeg fikk brått og brutalt utdelt noen kort som snudde hele livet mitt på hodet, og som jeg sliter med den dag i dag. Det var en opplevelse av å være i helvete. Et intenst og dypt mørke med bekymringer kom inn i tilværelsen på en måte jeg aldri hadde kjent før. En trygghet var borte.

– Hvordan håndterte du den vonde situasjonen?

– Den samme ettermiddagen kjente jeg for første gang tro i hjertet mitt, forteller han.

– Jeg kunne ikke tro at en så levende person som Thomas bare kunne være borte. Samtidig var det ikke noe jeg trodde bare for å finne trøst, men noe som jeg oppriktig opplevde og kjente. Jeg fikk en klar opplevelse av at han var på et bedre sted, at han var sammen med Stian.

Samme kveld samlet over 200 mennesker seg spontant utenfor barberstua, mens tonene til Elvis Presleys versjon av Amazing Grace ljomet utover gata hvor faklene lyste opp mørket.

– Det kom 1500 mennesker i begravelsen, noe som sier litt om hva han fikk bety for mange mennesker i løpet av et kort liv. Vi pleier å si at det vokser roser i fotsporene etter Thomas.

Gud tok imot

Barbererens bortgang fikk flere ringvirkninger. Mennesker som kjente ham, og som kanskje slet med rus eller kriminalitet, valgte å ta tak i livet sitt.

– Thomas var ingen narkoman, men folk så hvilke fatale konsekvenser det kunne få å prøve stoff i bare en liten periode. Hele familien min begynte å gå i kirken på søndagene, og så at benkeradene ble fylt opp av mennesker man ikke forventet å se der, som også hadde behov for kirkerommet, sier Kjetil.

Han ble en av initiativtagerne til å starte opp en gruppe for menn i IMI-kirkens lokaler, hvor flere samlet seg for samtaler om liv og tro. Samlingene ble viktige for Kjetil, som også opplevde å sørge sammen med kundene i barberstua, noe som ga vekst til åpenhetskulturen som betyr så mye for ham og brødrene Morten og Anders, som siden gikk inn i bedriften.

– Hvordan er din relasjon til Gud i dag?

– Det er et personlig forhold hvor jeg folder hendene både når ting er tøft, og i takknemlighet over alle velsignelsene i livet mitt. Jeg tror Gud er der, og hører meg.

Kjetil forteller at han aldri har tenkt at Gud tok brødrene hans, men at han derimot tok imot dem, midt i verdens kaos.

Bare en uke før han gikk bort, hadde Thomas vært klar på at han var kristen:

– Han eide troen, selv i situasjonen han var i.

Gjensyn

Historien om brødrenes barberstue er kanskje først og fremst en vedvarende kjærlighetshistorie, som både fortelles med tatoveringer og familiebilder på veggene. En historie om brorskap som ikke er begrenset til felles blod i årene. En historie om viktigheten av å tørre å snakke høyt om livet. En historie om håp.

– Hvordan tror du det blir å treffe Thomas og Stian igjen, en gang i fremtiden?

– Jeg tenker det kommer til å bli en helt fantastisk dag, og blir rørt ved tanken, for det er så lenge til, svarer Kjetil, og er blank i øynene.

– Det er tøft å skulle vente så lenge. Jeg har jo tenkt å leve mange år til.

Brødrene Fevang har en forkjærlighet for gode fortellinger, og tankene til Kjetil vandrer til Astrid Lindgren, og Brødrene Løvehjerte.

– Den historien har blitt enda viktigere for meg etter alt som har skjedd. Jeg vet jo ikke hvordan Himmelen er, men jeg ser frem til alt vi skal snakke om, og håper det kan bli litt som i Nangijala, i en fredelig kirsebærdal.