Lindis ig Gullaug beh

Barndom i et kall

Hvordan var det å være offisersbarn for 50 år siden? Svarene på det er trolig like mange som det finnes offisersbarn. Lindis Evja er en av dem som vokste opp i en offisersfamilie på denne tiden. Det er også Gullaug Pless, som har samlet sine erfaringer i bokform.

• Foto: Mette Randem, Kristianne Marøy og Frelsesarmeens arkiv Tekst: Stine Frimann/Artikkelen er hentet fra Krogsropet nr. 37 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Alle bærer på en unik fortelling om barndommen sin, og om hvordan erfaringer fra oppveksten har blitt til sårbarhet eller styrke som voksne. Det gjelder også de som har vokst opp som «offisersbarn» i Frelsesarmeen. De som har måttet være med på flyttelasset hver gang foreldrene fikk en ny «ordre» til et nytt sted. Noen tar med seg en rotløshet, rastløshet eller opplevelsen av ensomhet på grunn av flytting, andre forteller at oppveksten har gitt eventyrlyst, opplevelsestrang og mange venner mange steder. Der noen velger å vende ryggen til foreldrenes tro og livsengasjement som voksne, velger andre å videreføre tilhørigheten og engasjementet etter å ha gjort sitt eget valg.

Les mer om Krigsropet her

Så hva er rammene rundt en offiserstjeneste? Offiserene i Frelsesarmeen velger å gå inn i en lønnet heltidstjeneste for Gud og medmennesker, etter en toårig utdanning
ved Frelsesarmeens offisersskole. I korpsene (nærmiljøkirkene) har de en rolle som tilsvarer pastorer i andre menigheter, og de kan også jobbe i sosialtjenesten og i ulike lederstillinger i Frelsesarmeen. Offiserer er «under beordring», noe som betyr at de kan flyttes dit Frelsesarmeen har mest bruk for dem, slik det også er for ansatte i Forsvaret eller i diplomatiet. Det kan gjøre at barna deres får en oppvekst der det «hører med» å flytte én eller flere ganger.

Både Gullaug Pless og Lindis Evja vokste opp som offisersbarn i Frelsesarmeen på 1960- og 70-tallet. Mye er endret for offiserer og deres familier siden den gangen. Men historiene til de som vokste opp som offisersbarn tidligere, er fortsatt viktige å lytte til og lære av.

Gullaug Pless ser på gamle bilder fra barndommen
Gullaug Pless ser på gamle bilder fra barndommen
Gullaug Pless har fått med seg både reiselyst og tilpasningsdyktighet gjennom sin oppvekst i Frelsesarmeen. Men hun opplevde også ting hun gjerne skulle vært foruten, spesielt da familien hennes flyttet til Elevator hvor barnefamilier bodde i samme blokk som innsatte. (Foto: Mette Randem)

Utadvendt og tilpasningsdyktig

For Gullaug Pless er oppveksten delt tydelig i to. Først gode småbarnsår da foreldrene var offiserer på korps (nærmiljøkirker) i ulike småbyer. Så tre år på den sosiale institusjonen Elevator, som Gullaug opplevde som svært vanskelig.

– Småbarnslivet på korps husker jeg som en hyggelig tid. Det var sang, musikk og mye glede. På den tiden var offisersfamilien en sentral familie i småbymiljøer, vi ble lagt merke til. Jeg var et barn med masse energi, og jeg likte all oppmerksomheten og at det skjedde mye på korpsene, forteller hun.

I dag flytter de fleste offiserer i snitt hvert femte år, og flytting skjer i dialog med Frelsesarmeen som arbeidsgiver. På 60- og 70-tallet var systemet annerledes. Hver vår dumpet en konvolutt ned i postkassa til Gullaugs familie. Var den grønn, skulle de bli på samme sted et år til. Var den rød, skulle de til et nytt sted. De flyttet som regel etter ett eller to år. Siden hun var så liten, opplevde hun det ikke som spesielt negativt å flytte ofte. Hun tror det preget hennes syv år eldre søster i langt større grad.

– Jeg merket det mest som en uro, siden det skjedde så ofte. Men samtidig, jeg elsker å reise! Det er noe jeg har fått med meg som en glede i livet, jeg er veldig begeistret for å komme til nye miljøer. Oppveksten min har også bidratt til at jeg er veldig tilpasningsdyktig, du kan sette meg sammen med en «fyllik» eller ved Kongens bord, jeg kan tilpasse meg de fleste miljøer og situasjoner, forteller hun.

Da hun var åtte år, flyttet familien til Grønland i Oslo. Også denne perioden bød på positive ting, det var mange impulser og mye å oppleve i store Oslo. Men nå begynte hun også å oppleve negative sider med offiserbarn-livet, forteller hun. Hun opplevde familien sin som veldig annerledes, og gremmet seg da faren fulgte henne til første dag på en ny skole i full uniform – hun ville så gjerne være «som alle andre».

– I småbyene var Frelsesarmeen et samlingssted hvor det skjedde mye. I Oslo forsvant korpset mer i mengden av alt annet. Og jeg fikk se skyggesiden av Grønland, vi ble eksponert for mye sosial nød. Det var møkkete, det var veldig mange alkoholikere samlet på et sted, og mye fattigdom.

Hun oppdaget også at hun levde med mye strengere regler enn mange rundt henne, moren hennes var veldig opptatt av å følge datidens kristelige livsstilskodeks til punkt og prikke. Kino, dans, kortspill og sminke var blant tingene som var strengt forbudt.

– I tillegg levde vi veldig asketisk. Vi hadde penger til det nødvendigste, men ikke mer. Hvis jeg klagde, fikk jeg beskjed om å være takknemlig for det vi hadde.

Gamle sort/hvitt bilder fra livet på Elevator, hentet fra en artikkel i Krigsropet nr. 42 1975. Bildene viser blant annet salongen og kjøkkenet på Elevator (øverste linje), og ansatte og noen av «kara» i arbeid. (Foto: Krigsropets arkiv)
Noen glimt fra livet på Elevator, hentet fra en artikkel i Krigsropet nr 42 1975. Bildene viser blant annet salongen og kjøkkenet på Elevator (øverste linje), og ansatte og noen av «kara» i arbeid. (Foto: Krigsropets arkiv)

Midt blant «kara»

Det store skillet kom imidlertid to år senere, da familien flyttet til Elevator. I dag er Elevator et sted der innsatte kan sone siste del av dommen sin og få hjelp til overgangen til et liv utenfor murene. De ansatte er fagutdannet, og bor ikke på Elevator. På 60- og 70-tallet tallet var situasjonen en annen. Elevator var da et helt nytt tilbud, og hadde som oppgave å drive en vernet industribedrift for kriminelle og rusavhengige. 45 menn bodde her, i samme blokk som offiserene og deres familier. I starten syntes Gullaug det var rart at de skulle bo der, men også spennende. For plutselig hadde hun en gruppe venner som alle var offisersbarn. Men livet på Elevator var også utfordrende, med mye uro, alkoholmisbruk og til tider narkotika blant de innsatte. Og barna og «kara», som de kalte beboerne, gikk ofte fritt rundt sammen.

– Det var 10-12 voksne som skulle drive institusjonen, inkludert alt fra regnskap til matlaging. De hadde ikke fagutdanning, og det var et stort press på dem. Jeg merket stresset på faren min, spesielt når han skulle ha nattevakter i helgene, det var ofte da de mest alvorlige episodene skjedde. Og midt i dette skulle vi barna bo. Dette var en annen tid, ingen utdannet seg til sosionom den gangen, og barnevern fantes knapt.

Hun forteller om en av mennene som ikke kunne besøke familien sin alene, det kom fire politimenn med håndjern og tok ham med når han skulle dit. Men på Elevator gikk han fritt rundt der hvor barna ofte lekte. De overvar også triste situasjoner, desperate mennesker i lidelse og kamp. En dag ble hun vitne til at en av kara jaget et annet barn rundt med et varmt strykejern. Slike episoder gjorde inntrykk og skapte utrygghet.

– Jeg fikk med meg en god balast fra den tiden, det gjør at jeg kan være sammen med veldig ulike mennesker uten å dømme noen. Men for meg ble det for mye å tilbringe tre år av oppveksten under slike forhold

– Burde foreldrene dine ha satt flere grenser og beskyttet barna sine mer?

– Ja, det burde de jo. De kunne også ha skånet oss mer, faren min fortalte noen ganger åpent om episoder han ikke burde fortalt oss om. Men han var nok litt samme type person som meg, som snakket åpent om alt. Dessuten var det en flower powertid, holdningen var litt at «alt ordner seg». Man mente at «Gud passer på», og at det dermed ville gå bra med oss.

For meg ble det for mye å tilbringe tre år av oppveksten under slike forhold.
– Gullaug Pless

I ettertid har hun også skjønt hvor slitne foreldrene hennes var. Det ble lite skille mellom jobb og privatliv, og de sto i mange krevende situasjoner. De hadde kanskje rett og slett ikke overskudd til å følge mer med på barna sine og beskytte dem. Gullaug tror en av grunnene til at det tross alt gikk bra, var at flere av «kara» var opptatt av å passe på barna og sørge for at ingen gjorde dem noe vondt.

– Hadde det ikke vært for dem, vet jeg ikke hvordan det ville gått. Men man kan jo ikke bare stole på at noen tar den rollen.

Foreldrene hennes ble etter hvert veldig slitne, og da faren ble syk, ba de om å få ordre til et annet sted. Det ble ikke innvilget. Foreldrene valgte å slutte som offiserer da faren fikk jobb utenfor Frelsesarmeen. Gullaug opplevde det som at de ble kastet til side da de ikke lenger klarte jobben på Elevator.

– Jeg kjenner ikke bitterhet på deres vegne, men jeg kjenner på uretten. De fikk beskjed om å hente styrke i bønn og tåle påkjenningene.

Gullaug er opptatt av å få fram at hun ikke ønsker å smerte Frelsesarmeen med boka Offiserbarnet. Men hun mener det er viktig å være åpen om fortiden for gå videre. Hun beskriver sitt forhold til Frelsesarmeen i dag som ambivalent. På den ene siden har hun vonde opplevelser med seg i bagasjen, samtidig kjenner hun mye godhet for Frelsesarmeen og arbeidet som gjøres.

– Sønnen min var for eksempel frivillig på Fyrlyset en periode, det var en erfaring både han og jeg ønsket at han skulle få. Og jeg er veldig glad for at Frelsesarmeen har endret praksis når det gjelder mye av det jeg opplevde. Men jeg skulle ønske vi tidligere offiserbarn hadde fått beskjed om at praksis var endret og hvorfor, sier hun.

Sosialsjef i Frelsesarmeen Sosialsjef i Frelsesarmeen, Lindis Evja avbildet smilende i uniform i en grønn hage.
Sosialsjef i Frelsesarmeen Sosialsjef i Frelsesarmeen, Lindis Evja, vokste opp som offisersbarn i samme tidsperiode som Gullaug Pless.

12 adresser på 18 år

Sosialsjef i Frelsesarmeen, Lindis Evja, vokste opp som offisersbarn i samme tidsperiode som Gullaug. Før hun fylte 18 år hadde hun bodd på 12 forskjellige steder, i Norge, på Færøyene og i Brasil. Hun bodde seks år på sosiale institusjoner i Norge, inkludert to år på Elevator. Hun ville ikke vært denne oppveksten foruten.

– Jeg opplevde det som en god og berikende oppvekst, forteller hun.

Det å flytte ofte, syntes hun først og fremst var spennende. Hun likte å komme til nye steder, til nye hus og nabolag og møte nye mennesker. I ettertid ser hun at det kanskje påvirket skoleresultatene hennes at hun byttet skole veldig mange ganger. Men i det store og hele sitter hun igjen med gode minner og erfaringer.

– Jeg har fått mange opplevelser, og det var aldri kjedelig! Jeg fikk bo i Brasil, jeg har fortsatt venner der og kan portugisisk. Jeg fikk med meg gode verdier som har påvirket mine utdannings- og yrkesvalg. Livet er aldri perfekt, foreldrene mine gjorde de valgene de mente var best. Frelsesarmeen var helt klart veldig viktig for dem, men det var også mye omsorg for meg og broren min, jeg følte jeg ble godt ivaretatt. Vi var alltid en familie uansett hvor vi bodde, det var det som var det stabile, sier hun.

Skulle man sett på hennes barndom med nåtidens øyne, ville det riktignok sett annerledes ut. For i dag blir barns beste prioritert på en helt annen måte enn på 60- og 70-tallet.

– Det var en annen tid, for Frelsesarmeen og for resten av samfunnet. Foreldre ville det beste for barna da som nå, men synet på foreldrerollen og barneoppdragelse var helt annerledes. Fedre som jobbet på sjøen kunne for eksempel være borte i et halvt år av gangen, og barna fikk knapt møtt dem. Det var ingen som sa noe på det, sånn var det bare, sier hun.

Jeg opplevde det som en god og berikende oppvekst
– Lindis Evja, sosialsjef

Da familien bodde i Brasil, ble moren til Lindis kreftsyk. Hun var syk i fem år før hun døde. Da var Lindis 14 år, familien var tilbake i Norge og bodde på institusjonen Håpets dør.

– Da mor var veldig syk, og da hun døde, var det en styrke å bo på Håpets dør. Vi var tre offisersfamilier som bodde i samme hus. Dermed var vi i et fellesskap, det var ikke bare pappa, broren min og meg alene i en leilighet. Det var to andre mødre der, som gikk litt inn i en reservemammarolle for meg. Det var en som var flink til å bake, for eksempel, så det duftet ofte bakst i huset når vi kom hjem og vi fikk nybakte boller. Vi spiste samme mat som beboerne på institusjonen, det var en del av offiserenes lønn at vi kunne hente ferdig middag
og annen mat og spise i vår leilighet. Det var en stor hjelp i denne tiden. Jeg vil absolutt ikke bagatellisere hvor vanskelig det var, vi var i en sorgprosess i fem år. Men jeg er ikke i tvil om at det var en styrke for oss å bo i et slikt fellesskap. Lindis så også episoder med rus og slåsskamper på institusjonene. Hun sitter likevel igjen med overveiende positive minner også fra denne tiden.

– Vi visste jo hvem som bodde der.

Men jeg opplevde det også som positivt å bli kjent med dem og se at vedkommende var jo ikke «bare kriminell», ikke bare en «dranker», men at det var et menneske som hadde et godt hjerte.

På dette sort/hvitt bildet fra 1968 står offiserene Strømmen, Rekdal og Fjelde utenfor Elevators brukttøyutsalg i Grimstadgata på Sagene/Bjølsen. (Foto: Frelsesarmeens arkiv)
Attføringstilbud og ettervernstiltak knyttet til Elevator, fantes flere steder. På dette bildet fra 1968 står offiserene Strømmen, Rekdal og Fjelde utenfor Elevators brukttøyutsalg i Grimstadgata på Sagene/Bjølsen. (Foto: Frelsesarmeens arkiv)

Endringer i takt med tiden

Foreldrene til Lindis hadde begrenset økonomi, og hun merket at hun kanskje måtte mase lenger enn en del andre for å få ting hun ønsket seg. Men slik var det også for mange rundt henne. De reglene hennes familie levde etter, var også ganske vanlige i andre familier hun kjente. Dermed opplevde hun ikke egentlig at hennes familie skilte seg så mye fra andre.

– Når jeg begynte på nye skoler, visste de gjerne allerede at foreldrene mine var frelsesoffiserer. Jeg husker vagt at jeg tenkte det var like greit at de fikk vite det med én gang, hvis jeg skulle ha med venner hjem til Elevator, for eksempel. Hun har stor respekt for historiene til Gullaug og andre som opplevde dette som vanskelig.

– Alle har sin historie. Jeg vet for eksempel at broren min opplevde vår oppvekst annerledes enn jeg gjorde, alle flyttingene var vanskeligere for ham enn for meg. Lindis forteller at veldig mye er endret for offiserene i Frelsesarmeen i dag.

– Vi har ikke tatt et oppgjør med denne perioden som sådan, fordi praksis har endret seg gradvis i takt med utviklingen i resten av samfunnet. Ledelsen på 60- og 70-tallet tok sine avgjørelser i god tro, i takt med tiden de levde i, sier hun.

I dag er offisersfamiliene først og fremst vanlige familier, med barn som driver med samme aktiviteter som alle andre. Mens offiserene for 50 år siden hadde lite å rutte med, er de nå i et vanlig lønnssystem. Lindis forklarer at mange av reglene hun vokste opp med, og som nå kanskje virker gammeldagse, i dag er byttet ut i takt med tiden.

– Nå handler det mer om at hver og en reflekterer og finner ut hva som er riktig og hvordan de vil leve, heller enn at man får regler utenfra. Som andre kristne prøver offiserene å leve etter Bibelen, og det handler mye om å elske din neste, gjøre godt mot andre og leve et liv som er et godt eksempel.

Vi vil gjerne beklage ovenfor dem som sitter igjen med vonde opplevelser fra hvordan det ble tilrettelagt for barn og familieliv, eller hvordan ordresystemet ble praktisert.
– Knud David Welander, kommandør, leder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene

Oppvekstvilkår og arbeidsgiveransvar

Kommandør Knud David Welander er leder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Han sier at det gjør inntrykk å høre Gullaug Pless sin historie om oppveksten på Elevator.

– Vi vil gjerne beklage overfor dem som sitter igjen med vonde opplevelser fra hvordan det ble tilrettelagt for barn og familieliv, eller hvordan ordresystemet ble praktisert, sier han.

Det har skjedd mye både i storsamfunnet og i Frelsesarmeen når det gjelder synet på barns oppvekstsvilkår, så vel som i praktiseringen av arbeidsgiverrollen i de 50 årene som har gått. Heller ikke i dag er systemet perfekt, men den generelle kunnskapen om hva det betyr for barn å bryte opp, har også endret Frelsesarmeen. Stabilitet verdsettes i større grad nå enn før, og det påvirker også hyppigheten på forflytninger.

– Gullaug var blant de siste barna som bodde på våre sosiale institusjoner. Det var for øvrig relativt vanlig at familier bodde på institusjonene våre, selv om Elevator hadde en brukergruppe med mer sammensatte utfordringer enn de fleste. Det hadde utgangspunkt i en likemannsprinsipp- tankegang tilbake til de første slumsøstrenes tid: Frelsesarmeens folk bodde der nøden var, og delte livsvilkår med dem som hadde det vanskelig – og etter hvert som familier kom til, ble de en del av den samme tradisjonen. Men med 70-tallet førte en ny erkjennelse av oppvekstvilkårenes betydning til at familiene flyttet inn i egne boliger.

– Dette er et vanskelig felt å gå inn i, for selv om ledere gjorde sitt beste ut fra det man mente var klokt i den tiden de levde i, kan man med ettertidens øyne klart se at ting kunne vært gjort annerledes. Vi beklager også overfor de offiserene som kjente på utilstrekkelighet og ikke fikk den oppfølgingen de burde ha fått. Selv om mange har opplevd at de er blitt sett og har fått omsorg og oppfølging, så har også noen opplevd det motsatte. Det er trist. Vi har tapt mye god kompetanse fordi folk har sluttet.

I dag er det langt mer dialog og samspill mellom Frelsesarmeen som arbeidsgiver og offiserene i forkant av forflytningene. Flyttinger for barnefamilier søkes å bli lagt til naturlige overganger, som ved skolestart eller skifte fra ungdomsskole til videregående. Også offiserer uten hjemmeboende barn tjenestegjør oftest mye lenger på hvert sted før det foretas forflytninger sammenliknet med før i tiden.

I Krigsropet nr. 32 fortalte Mattias Amland (20) hvordan han har opplevd å være offisersbarn «i dag». Les artikkelen på frelsesarmeen.no/krigsropet/det-er-sagodt- a-kunne-bidra.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER