Beredt i 100 år

Ettermiddagens lune sommerstemning har senket seg over en av Oslos byoaser, Sofienbergparken. Midt mellom boligblokker, restauranter og butikker sitter, ligger eller springer barn, voksne og ungdommer på gressteppet som er omgitt av store trær. I det nord-vestre hjørnet av parken er folk iført speiderskjorte i full gang med å rulle ut hvitt tau. Det skal forvandle plenen til en kanonballbane. Andre holder på med å få fyr på leirbålet som i dag har form av en grill. Det er nemlig sommeravslutning i Frelsesarmeens nåværende eldste speidergruppe; Oslo FA 3. korps.

– Nå kommer det viktige beskjeder! Vi deler oss inn i lag, og jeg tror vi tar småspeider- og storspeiderlag, annonserer speiderleder Elin Vannes. Speidere i ulik alder og med forskjellige nasjonalitet stiller seg kjapt på to rekker. Vanligvis har små- og storspeidere samlinger hver for seg, men i dag samles alle.

Snart er kampen i full gang, og det lyder høye rop, både fra spillerne og fra heiagjengen på sidelinja. Etter første kamp er storspeider Angelica Sydnes og småspeider Eliana Sirak Sere mektig varme og andpustne, men tolvåringen og niåringen tar seg tid til en prat i skyggen under et tre. Angelica har vært speider siden hun gikk i 2. klasse – den nedre aldersgrensen for å bli speider. Også Eliana begynte så fort hun fikk lov og har vært med i to år.

– Jeg begynte som speider fordi broren min har vært det. Jeg fikk være med ham på noen samlinger og syntes det var veldig gøy. Det var vel mest lederne jeg la merke til. De var veldig hyggelige og morsomme.

Så med en gang jeg ble andreklassing, begynte jeg i speideren, smiler hun.

Troppen har mange ulike aktiviteter. Forrige uke hadde storspeiderne «Mystisk møte».

– Da fikk vi et kart og skulle orientere oss rundt i Oslo. Vi måtte bruke det vi hadde lært dette året for å finne fosser og ulike steder. Og vi har øvd veldig mye på å bruke kart og kompass, sier Angelica.

– Det pleier ofte å være tema hos oss også, skyter Eliana inn.

Hvis de skal ha aktiviteter utenfor lokalet, pleier de å orientere seg dit ved hjelp av kart og kompass, for en ekte speider finner veien uten GPS. Det er ikke sikkert det er mobildekning i de dype skoger, og da er det greit å kunne finne fram ved egen hjelp.

– I småspeideren øver vi på mange ting som vi må kunne i framtiden, som å lage bål, spikking og ulike knuter. Når vi er på leirer, må vi slå opp teltet selv. Jeg vet også hvordan man lager en gapahuk, sier Eliana.

Jentene er ikke i tvil om hva de liker aller best: tur! Helst overnattingstur, og aller helst patruljetur der speiderne skal klare seg alene. Da har de kun følge av en eldre speiderleder kalt patruljefører, eller peff på speiderspråket.

– Det er peffen som har ansvaret for gruppa, men det kommer en voksen leder og sjekker om vi har det bra, om vi har klart å tenne bål, lage mat og har funnet oss til rette for natten. Og hadde vi ikke klart det, hadde lederen hjulpet oss, forteller Angelica som selv skal begynne på peff-kurs til høsten.

Nå har speidergruppa 28 medlemmer. Det er ikke lenge siden storspeider-troppen bare bestod av tre personer i en periode.

– Men nå har stadig flere begynt her. Noen av dem går på skolen min.

Begge beskriver miljøet som veldig bra.

– Alle er venner. Vi prøver å være så sosiale som mulig. Det er ingen mobbing, og vi er heldige som har så snille ledere som gjør mye gøy, sier Angelica.

Mens jentene går mot leirbålgrillen forteller Eliana at de pleier å synge når de er på tur og har et vanlig leirbål.

– Vi har en egen speidersangbok!

Tro, kunnskap og engasjement

Mens speiderne forsyner seg med pølser, tar speiderleder Elin Vannes en liten pause. I likhet med de andre lederne i Oslo FA 3. korps, har hun vært speider så å si hele livet. Hun begynte i Frelsesarmeens speidergruppe på Sotra. Der fikk hun mange gode opplevelser og vennskap, i tillegg til mye praktisk kunnskap.

– Det har vært naturlig for meg å fortsette som leder, både for å gi tilbake litt av det jeg fikk selv, og fordi det er et hyggelig miljø å være i. Det er utrolig kjekt å se hvordan barn og unge utvikler seg og hvordan de lærer å mestre nye ting. For mange av aktivitetene har som underliggende mål at speiderne skal lære noe, som å takle utfordringer, lære samarbeid og det å lede andre, sier hun.

Patruljesystemet er helt sentralt i speideren. Det er en av de mer erfarne speiderne, gjerne sammen med en assistent, som leder grupper på tre til seks andre. Disse såkalte peffene får hjelp til å lage opplegg for et speidermøte og får ansvaret for å lede de andre gjennom en aktivitet. De som er 16 år eller eldre, kalles troppshjelpere og kan også delta på lederkurs.

Frelsesarmeen er i likhet med fire andre kirkesamfunn medlem av Norges Speiderforbund. Det er deres program som gir retningslinjer og rammer for målsetninger og aktiviteter.

– I Frelsesarmeens speidere ønsker vi å formidle kristen tro, og på hvert speidermøte har vi en andakt. Noen ganger er det et allmennmenneskelig fokus, mens det andre ganger handler om en bibelfortelling eller et tema som er knyttet til kristen tro, sier Elin Vannes.

– Hvordan skal man skal ivareta Frelsesarmeens speideres tydelige kristne ståsted i et samfunn som stadig blir mer sekularisert og multireligiøst?

– «En speider søker sin tro og respekterer andres», står det i den første paragrafen i speiderloven til Norges Speiderforbund. For oss er rammen kristen tro, og vi prøver å legge til rette for at speiderne kan søke sin tro gjennom det vi formidler om Bibelen, kristen tro og verdier. Men vi har speidere fra mange ulike trosbakgrunner. Jeg håper at de speiderne som er kristne, kan oppleve speideren som et fristed der det å være kristen er naturlig, og at de som ikke er det, kan få kjennskap til hva kristen tro er. Samtidig må formidlingen være respektfull overfor andre trosretninger og ta høyde for at speiderne har ulike ståsteder.

Å bevare hjertet

Kanonballkampene er ferdigspilt i full fordragelighet, pølsene og isen fortært. Nå er det tid for avslutning. Alle stiller seg i ring ved leirgrillen. Speiderleder Liv Berit Tveito deler ut sjokoladehjerter og forteller at hun skal ha en liten andakt.

– I Salmene i Bibelen står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det». Hva dere det betyr?

Det blir helt stille.
– Hva betyr å bevare? spør speiderlederen.
– Å passe på, kommer det fra flere.
– Er det dette sjokoladehjertet vi skal passe på? – Nei, det skal vi putte i munnen, sier ei jente. – Det er hjertet som er inni oss vi skal passe på, tror sier en annen.
– Og hvordan passer vi på det hjertet som er inni oss, da? spør speiderlederen.
– Ved å spise sunt, foreslås det.
– Ja, det er riktig. Men når Bibelen snakker om hjertet vårt, så betyr det også at vi skal passe på alle tankene, handlingene og følelsene våre.

– Det går an å få vondt i tankene, sier en gutt.

– Ja, ikke sant! Men når vi kjenner Gud, kan vi be til ham slik at vi kommer på gode ting å gjøre, slik at tankene våre og hjertet vårt har det godt og blir bevart.

Livredningsspeidere

I november i år skal alle Frelsesarmeens speidere feire hundreårsdag. Speiderne i Oslo 3. korps har allerede hatt en stor jubileumsgudstjeneste for å markere at speidergruppa «Kristiania 3» ble registrert 2. mars 1923. Boka Den forlengede arm tar for seg historien til Frelsesarmeens speidere og ble skrevet til speidernes 75-års jubileum. Her dokumenteres det at Frelsesarmeen på Rjukan startet den første speidergruppa i Frelsesarmeen her i landet, offisielt godkjent fire dager før «Kristiania 3». De første speidergruppene bar navnet Frelsesarmeens Livrednings-scoutorganisasjon, og fikk senere det norske navnet Livrednings-speiderne. Frelsesarmeen i England hadde speideraktiviteter allerede i 1913, inspirert av det øvrige speiderarbeidet som ble startet av en tidligere generalløytnant i den britiske hæren, Lord Robert Baden-Powell. I løpet av det første speideråret til Frelsesarmeen oppstod hele elleve speidergrupper i Norge. Her var det utelukkende gutter, men jentene fikk sine egne grupper få år etterpå. Siden det var vanlig med kjønnsdelte aktiviteter på denne tiden, var det også slik i Frelsesarmeens speiderarbeid. De minste guttene ble kalt «ulvunger», mens jentene var «solstråler».

Frelsessoldat og medredaktør til Den forlengede arm, Morten Brundtland, forteller at disse navnene ble brukt fordi speiderbevegelsens grunnlegger lånte elementer fra Jungelboken av Rudyard Kipling.

– I tillegg brukte han militære begreper, på lik linje med Frelsesarmeen. Men det var innholdet i speiderarbeidet som var grunnen til at Frelsesarmeen startet med speiding, tror Brundtland.

For speiderarbeidet til Norges Speiderforbund bygget på fire prinsipper: kristen tro, være ute i naturen, samfunnsengasjement og praktisk kunnskap.

– Barna lærte om tro og å være hjelpsomme mot andre, samtidig som de fikk kunnskap om tau, redningsutstyr og førstehjelp. Speiderarbeidet bygger fortsatt på disse fire prinsippene, så grunnideen har holdt seg bra.

«Den forlengede arm» tar for seg utviklingen i speideren de første 75 årene, inkludert krigsårene der alt speiderarbeid ble forbudt og alle speiderartikler ble konfiskert av nazistene: «Mange steder gikk speiderarbeidet «under jorden», men fortsatte som før. En rekke steder dannet man juniorforeninger av de tidligere troppene og brigadene, og i juniorforeningenes regi ble speiderferdighetene holdt ved like».

Kjenner du noen som vil bli speider? Mer informasjon om Frelsesarmeens speidergrupper finner du på frelsesarmeen.no/ om-oss/speideren

Livslangt forhold

Morten Brundtland ser at mange speidere har fått et livslangt forhold til Frelsesarmeen, enten som soldat, offiser, speiderleder, eller ved å engasjere seg i andre aktiviteter i menigheten.
– Man påvirkes av venner, speiderledere og menighetsledere, og noen blir værende i menigheten når de blir voksne.

Han er selv aktiv frelsessoldat, nesten 50 år etter at han fikk sitt første møte med speiderarbeidet på en landsleir i Åndalsnes – i forferdelig vær.

– Jeg tok ikke skrekken, humrer han.
– Det var speideren som gjorde at jeg begynte å få røtter i Frelsesarmeen. Jeg ble først speider, så speiderleder og deretter soldat. Speidergruppa var springbrettet mitt for å slå rot, både i Oslo 3. korps og i organisasjonen Frelsesarmeen.

– Hva sitter du igjen med fra tiden som speider?

– I tillegg til å ha fått utallige gode opplevelser og mange gode venner, har jeg alltid likt at speideren har engasjement i flere retninger – som å få praktisk viten, klare å være ute en vinternatt, kombinert med samfunnsengasjement. Jeg har opprettholdt og utviklet det samfunnsengasjementet jeg lærte i speideren, og jeg er veldig glad i å være ute i naturen.

Både som speider, og senere som speiderleder, synes han det var fint å se samspillet mellom de som var med i speideren fordi de tilhørte Frelsesarmémenigheten, og de som kom helt utenfra. For noen ble med fordi de hadde fått en invitasjon, bodde i nærheten eller ble med en venn. Slik er det fortsatt.

– Gjennom speiderarbeidet kan man få være til stede både for menighetens barn, men i like stor grad for barn som ikke har noe forhold til menighetens liv og virke. Vi snakker mye om integrering og mangfold i dag, noe som har vært til stede i speidergruppa til Oslo FA 3. korps så lenge jeg kan huske. Jeg setter også pris på at den speidergruppa som jeg har et så sterkt forhold til, drives så godt, sier frelsessoldaten.

I Sofienbergparken går det mot slutten på siste speidersamling før sommeren.

– Skal vi synge nå? spør Liv Berit Tveito.

– Ja! lyder det. Hender søker sammen, og snart dannes et gjerde av armer. Høyt og samstemt synges speiderbønnen som ble skrevet i 1911:

Kjære Far i høye himmel,
hør mitt hjertes stille bønn: Hvor jeg er i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. La meg leve deg til ære,
hedre Norge, far og mor. Andre folk til nytte å være. Lyde Speiderlovens ord.