Bilder som berører

Kanskje fikk noen seg en overraskelse da de passerte montrene utenfor Oslo Rådhus på forsommeren. For hva fikk de se? Ekskriminelle som driver sykkelopplæring for innvandrerkvinner. Ukrainske flyktninger som må ta farvel med sine kjære på grensen. Ei døv jente med Downs syndrom som konfirmeres i verdens eneste sansekirke. Tøffe karer på stille retreat bak fengselsmurene.

Det er bare noen av motivene på fotoutstillingen som skal videre til Olavsfest i Trondheim i slutten av juli.

– Vi er seks fotografer som tror at bilder kan fortelle noe om hva diakoni er. Derfor har vi laget denne utstillingen, sier initiativtaker og fotograf Pål A. Berg, kommunikasjonssjef ved Diakonhjemmet Stiftelse.

Men hva betyr diakoni? Ordet er gresk og betyr tjeneste. Jesus bruker begrepet diakonos om seg selv, altså tjener. De første kristne valgte ut diakoner for å være veiledere og ta seg av hjelpearbeid. Senere ble diakonien ofte utøvd av munker i klostrene. I Norge ble den moderne diakonien innført med Cathinka Guldberg som grunnla sykepleien i 1868. Men hva er diakoni i dag?

– Diakoni er å se mennesker, mener fotografene.

Det handler om omsorg og sosialt arbeid. Et kall til å gjøre noe for sine medmennesker lokalt eller globalt. I praksis betyr det omsorg for hele mennesket fra vugge til grav, både forebyggende og helende.

– Å fotografere er å se. Det fine i verden og samfunnet blir av og til klarere om det blir dokumentert gjennom bilder, mener utstillerne.

Et historisk fotoprosjekt

Det var fotograf Pål A. Berg som fikk ideen. Han tok kontakt med ulike diakonale organisasjoner for å høre om de ville være med på prosjektet. Fem organisasjoner hengte seg på med sine fotografer. De jobber i Frelsesarmeen, Den norske kirke, Stiftelsen Signo, Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp. Mens Norge var nedstengt i 2021, møttes fotografene for første gang.

– Det var jo litt galskap. Det var ikke det smarteste å starte planlegging av en fotoutstilling under en pandemi. Men vi ville gjøre begrepet diakoni mer synlig og forståelig. Vi ønsket å beskrive diakoni med et annet språk enn ord, og det har vært fantastisk å jobbe sammen med dyktige fotografer mot dette målet, sier Pål A. Berg.

Prosjektet er historisk. Aldri før har noen prøvd å gi en større fotodokumentasjon av diakoni. Etter flere diskusjoner endte det med at hver fotograf skulle velge én historie de ville fortelle. Pål A. Berg skjønte fort at de trengte en kurator, et blikk utenfra som både kunne pushe fotografene, hjelpe dem å velge ut og sikre kvaliteten. Valget falt på Hans-Olav Forsang, fotograf og kurator.

– Han har vært en fantastisk ressurs med all sin erfaring og klokskap.

Sammen har de lyttet til fagfolk som har gitt dem praktisk og teoretisk innføring i diakoni. Etter mange møter og to års samarbeid var endelig alle bildene klare i februar. Og i juni, midt i byens vrimmel, fikk forbipasserende et innblikk i hva diakoni er. I store montre kikket de inn i et arbeid drevet med hjertet.

Inn bak fengselsmurene

«Gi oss en drøm vi kan tro på. En fotoutstilling om diakoni», er tittelen på prosjektet. Ordene er inspirert av salmen Lars Saabye Christensen har skrevet til utstillingen. På åpningsdagen leste forfatteren teksten på Rådhusplassen. En salme som formidler lengsel etter trøst, lys, håp – at det gode vil seire. At noen ser og hører den som står midt i utfordringene. Kanskje er det nettopp det diakoni handler om?

Fotograf Mette Randem fra Frelsesarmeen fikk lov til å komme inn bak murene i Halden fengsel. Der holder de åtte dagers retreat for innsatte i stillhet og refleksjon.

– Jeg valgte fengselsretreat, for det er ikke noe du forbinder med diakoni. Det er heller ikke så profilert, derfor var det viktig å vise, sier hun.

Rammen er bønn, bibeltekster og messer. De seks deltakerne går inn i dype temaer og kan fokusere, roe ned og ta et blikk innover i livet. Prosessene er drevet innenfra.

– Retreaten er åpen for alle. Vi snakker mye om de eksistensielle spørsmålene i livet. Godhet, tilgivelse, verdier, holdninger og følelser. Håp og drømmer, forteller retreatleder Marit Skartveit, teolog og offiser i Frelsesarmeen.

Noen av de innsatte har gitt opp håpet om et bedre liv, men lederen tror at de kan få det tilbake:

– Ved å utfordre sitt eget mørke, forsone seg med seg selv og erfare det gode som skjer når lyset slipper inn i det innerste rommet i oss selv.

Mette Randem ble slått av stillheten på retreat-avdelingen.

– Det var et godt og fredelig sted å være, stemningen var så fin, forteller hun.

For noe skjer med innsatte som velger å gå i dybden med seg og sin historie. Av de 26 retreatene som har vært til nå, er det kun én av de løslatte som har havnet bak murene igjen. Om retreat-reisen er smertefull, vokser det noe godt ut av den. Folk går nye veier.

– Det var fint å se hvor motiverte de var for endring, viljen til å ta innover seg og tenke framover. Det ble jeg glad av å se. Flere av deltakerne var så ivrige og ville videre til del to, forteller fotografen.

Det skulle ikke merkes at hun var der. Likevel fikk hun lov til å bli med inn i privatsfæren, til cellene. Eller følge noen ut i den adskilte luftegårdshagen, observere dem mens de begynte prosessen med å gå inn i seg selv. De pustet ut. Her kunne de sette seg ned og ta inn det vakre; en liten fiskedam med liljer og rennende vann, duftende urter og rosebusker.

– Folk bød på seg selv. Alle var hyggelige og vennlige. Det flotte med å være fotograf, er at du får anledning til å komme til steder der det ellers ikke ville vært mulig, som inn bak murene. Det som gjorde mest inntrykk, var tilliten de ga meg ved å slippe meg til, sier Mette Randem.

Hun ser at det er mye helbredelse i å ta fram det gode. En ny begynnelse er mulig.

Det sårbare mennesket

Initiativtaker Pål A. Berg har fulgt pasienters møter med ansatte på to avdelinger ved Diakonhjemmet sykehus.

– Et privilegium å være til stede – se, snakke med pasienter, pårørende og ansatte. Det har vært lite blålys og dramatikk, like fullt hverdager søkklastet med sterke pasientfortellinger, smerte, fortvilelse, takknemlighet, vonde beskjeder, sårbarhet, varme smil og gnister av håp, sier han.

– Vi viser at mennesket er sårbart, noe vi trenger å bli minnet om. Virkeligheten vi blir presentert for i sosiale medier, viser en verden der ofte alt er vellykket. Vi ser den vellykkede kaken og det perfekte brødet, men aldri det brente brødet. Eller de gangene livet er tomt. Eller de gangene man får livet i fleisen. Kanskje kan det være greit å bli minnet på det, tror Pål A. Berg.

Publikum slipper ikke unna. De får et fysisk bilde foran seg og må møte motivet.

– Du kan ikke gjøre som på mobilen, skrolle videre. Du er nødt til å forholde deg til det fysiske bildet som henger foran deg i en meters bredde. Og hva skjer da?

Kanskje legger de merke til omsorgen, alt arbeidet som utføres hver eneste dag.

– Et hovedmål med prosjektet er å løfte fram alle de fine folkene og alt de flotte arbeidet som gjøres. Dette er ikke personer eller arbeid som skriker høyt, eller er framme i offentligheten, men som likevel skjer overalt i landet i det stille, sier Berg.

– Utstillingen gir en smakebit av hva diakoni kan være. Hvis målet var å vise hele spekteret, hadde vi fylt hele byen med bilder. Denne utstillingen er mer en inspirasjon til folk, de kan se noe de kanskje ikke har sett før.

Han jobbet mye med tilliten til folk han fotograferte, og viste dem bildene etterpå. De sykehusansatte syntes det var fint å se yrket sitt fra en mer positiv vinkel. For her er ikke fokuset budsjettkutt, turnus eller pasientskandaler.

– Dette handlet om hverdagen på en sykehusavdeling. De ble stolte og så at de hadde en viktig jobb. Slik kan andre se hvor mye hjertevarme, profesjonalitet og faglighet som faktisk er på et sykehus. Det er fantastisk at vi har fått komme så tett på masse fine mennesker.

Får økt forståelse

Kurator og fotograf Hans-Olav Forsang har lang erfaring med fotoutstillinger.

– Jeg har vært mentor, gitt råd underveis og vært øynene som har sett ting litt utenfra. Fotografene er fine folk som fra første stund har bevist at de var begeistret over å kunne gjøre noe sammen, noe litt annerledes. Resultatet er kjempebra! Du blir dratt inn i disse historiene fordi de er ordentlig fortalt.

Han tror dokumentasjonen blir verdifull for organisasjonene.

– De får se hvor mye kraft som ligger i å samle mennesker som har et fag. Terskelen for å sette i gang lignende type prosjekter blir lavere.

Rådhusplassen var en perfekt lokalisasjon, mener han.

– Tusenvis av mennesker passerer hver eneste dag. Det finnes ikke noen bedre utstillingsarena i Norge, med tanke på å nå ut til mange mennesker. Diakoni er et begrep som kanskje er ukjent.

– Var det fremmed for deg?

– Ja, delvis, men her får publikum stoppe opp noen minutter. De kan ta inn over seg bildehistoriene og tekstene, og gå derfra med en økt forståelse av diakoni. Ikke minst alt arbeidet som disse ulike organisasjonene gjør hver eneste dag.

Han er imponert over bredden i arbeidet, fra det som skjer på et sykehus, til innsatsen for innvandrere som prøver å finne sin plass i et helt nytt samfunn.

– Hva tenker du om alle som har stilt opp og blitt avbildet?

– Uten dem hadde det jo vært umulig å få til. Et viktig premiss fra starten var å være tydelig på hvem man er og hvorfor man fotograferer. De som har blitt avbildet, har blitt konfrontert med bildene og godkjent dem.

Utstillerne er imponert over alle som har gjort seg tilgjengelige.

– En ting er å vise bildene i et lite galleri, bak lukket dør. Noe annet er å ha det på Rådhusplassen og utenfor Nidarosdomen. Det er en dimensjon som man må ha respekt for. Det jeg håper, er at folk skal stoppe opp, få med seg budskapet og bli berørt av det de ser. Blir de berørt og nysgjerrige nok til å lese hva som står, får de med seg viktig samfunnsinformasjon, mener Hans-Olav Forsang.

– Disse historiene skal løftes frem på aller beste måte. Noen av dem har en kvalitet som berører. De gir oss en opplevelse av empati og medfølelse, men også litt humor og glede.