Bra nok, uansett

Solveig Heilo har travle dager. Artisten er kjent for en utrettelig energi, fargerike klær, heseblesende konserter og evnen til å traktere et tyvetalls instrumenter, og skriver musikk som andre skriver dagbok.

Akkurat nå jobber hun med filmmusikken til Kardemomme By, som kommer til jul. På Facebook-siden hennes ligger en helt ny sang til støtte for Røde Kors sitt arbeid i Ukraina. «It´s building up» skrev hun opprinnelig under flyktningekatastrofen i Syria, men under invasjonen tidligere i år ble sangen på nytt brennende aktuell.

Les mer om Krigsropet her

– Det er så lite man kan gjøre, og det er litt klassisk «sånn artister gjør». Men om man ikke gjør det lille man kan, så gjør man jo ingen ting.

«Det lille» er ikke smått, etter mange og lange turneer verden over og opptredener for titusener av publikummere med bandet Katzenjammer. I 2016 ble animasjonsfilmen Dyrene i Hakkebakkeskogen en stor suksess, ikke minst på grunn av den lekne musikken til Katzenjammer, sammen med KORK og figurer som gis stemme av Wenche Myhre, Egil Hegerberg og Stig Henrik Hoff. Nå er Sol på lydsporet til en ny generasjon barn.

– Jeg får det ikke til å stemme inni hodet mitt. Jeg vokste opp med Egners versjon, så det er fantastisk å være del av andres barndom.

Fra kræsj til hvilepuls

Det året tok eventyret Katzenjammer slutt, etter mer enn ti år. Det var vondt.

– Det vi elsket så høyt, drev vi med altfor mye og uten egen vilje. Man jobber på, men mister gleden og driven. Gruer seg til å gjøre det man elsker.

Fordelen med å være skrudd helt opp, er at man setter mye i gang, gjennomfører mye og setter spor. Baksiden av medaljen er at man er evig tidsoptimist og lett blir skuffet når man ikke klarer å gjennomføre alt man har forespeilet seg. Og med høy fart og uten bremser blir kræsjen ganske brutal.

– Vi levde i koffert, løp fra fly til fly, og det livet var så stressende at til slutt sa det pang. Jeg får fortsatt pustebesvær når jeg hører en trillekoffert på gata.

Men Sol skriver, spiller, arbeider.

Allerede året etter Katzenjammer kom hennes første soloalbum. Med hardt arbeid og en ny karriere kom noe hun ikke hadde før – frihet til å velge. Tre måneder før pandemien ble Sol mor, og da ble stengte konsertlokaler en ny og ganske uventet velsignelse, selv for en energisk artist.

– Det ga meg tid til å være mamma, i stedet for turnerende musiker med en fem måneder gammel kolikkunge på slep, som ikke sov om natta og skrek om dagen.

Hun fikk hvilepuls.

– Jeg hadde tømt kilden og var nok utbrent. Nå fikk jeg tilbake gnisten – og et brennende ønske om å stå på en scene og være musiker igjen.

Bevisst på barnet

– Hvor kommer den energien fra?

– Den utømmelige energien er medfødt. Den ligger der alltid og ulmer. Jeg har den nok fortsatt fordi jeg bevarer barnet i meg, bevisst og ubevisst. Jeg har alltid hatt en skrekk for stillstand.

– Hvordan gjør man det bevisst?

– Jeg beholder kreativiteten ved å ikke ha en vanlig jobb. Også går jeg etter magefølelsen.

Hun forteller om en rød tråd i oppveksten: Følelsen av å være annerledes. Betrakte uten å kjenne seg igjen. Dette ble krevende i ungdomstiden. Da kostet det mye å være annerledes.

– Jeg måtte stå støtt for ikke å følge strømmen. Den handlet om å se pen og deilig ut, ha store pupper og lepper og de riktige skoene. Ikke leke i skolegården, men prate.

Hun kaller det en mørketid. Den varte til videregående, og musikklinja, da like- sinnede kom inn i livet. Nå omfavner hun det som er annerledes. I tjukkeste Bærums pene strøk med IT, juss og finans, dresser og slips, danser kunstneren Sol i en blomstrete hippiekjole.

– Jeg har et veldig godt forhold til Fretex. I Katzenjammer lagde vi våre egne sceneantrekk, enten fra skrætsj eller omsydde Fretex-plagg. Noen ganger også Fretex-klær som satt som et skudd.

Bærekraft, også når det gjelder klesforbruk, var og er viktig både for bandet og på privaten.

– Om noe skal ut av garderoben, går det alltid til Fretex eller andre steder som tar i bruk klærne igjen. Jeg leverer også ødelagte klær til dem som tar imot tekstil. Ikke en sokk går til spille, ler hun.

Stilen er gjennomført Sol.

– Det ligger ikke i min natur å være høytidelig, eller ta på meg en annen rolle enn den jeg er. Om jeg kjenner at for meg stemmer det å ha på det, eller gjøre det, så gjør jeg det. Jeg gir blaffen i om andre synes det er rart. Til syvende og sist er det jeg som skal like det.

Hva ville Jesus gjort?

Hun skal like det – og hun skal like seg selv. Det har foreldrene sørget for, som bygde henne opp som menneske til å tåle nederlag og depresjon, så vel som suksess.

– Jeg har hatt en mønsterbarndom, trygge rammer, trygge foreldre, trygg tro. Jeg har vokst opp i et kristent hjem, og har fått med meg et veldig fint verdigrunnlag som har gitt meg trygghet i meg selv, på at jeg er elsket. Å ha det som en startbase har vært veldig viktig for å stå støtt i egne valg senere i livet. Gjennom en så stødig barndom har jeg fått en enorm tro på meg selv, at jeg er bra nok uansett. Det har jeg hatt med meg når ting har vært vanskelig.

Rundt ti-tolvårsalderen kom de vanskelige spørsmålene rundt religionens og historiens skyggesider, makt og kontroll, hvem som var innenfor og utenfor – skulle man tro bare for å sikre seg plass i himmelen, så kunne det være det samme.

– Det passer ikke til meg og mitt syn på menneskeheten og livet. Det som passer, er Jesus sine ord. Han gikk bort til de svake og blinde og tok seg av horene og de som var sett ned på, og sa at «alle mennesker skal få komme til meg». Kjerneverdien er helt fantastisk.

Selv om Sol skled vekk fra religionen, lå troens kjerne fast.

– For meg har Jesus vært en inspirator. Han er et symbol på hva den gode kraften kan gjøre. Den dag i dag tenker jeg: «Hva ville Jesus gjort? Hva er konstruktivt, hva fører fred med seg, hvordan ville han løst denne situasjonen?»

Tilhørighet og fotfeste

Sol bor i Bærum, men har røttene på Hvasser, der mamma Bente sin slekt er fra. Faren var fra Oslo Vest, og familien bosatte seg i Bærum. Senere flyttet Bente hjem igjen, til Sol sitt sommerparadis, der hun har vært hvert år siden hun ble født.

– Vi er ganske stolte av opprinnelsen til kirken der, at tippoldefedrene på begge sider, Nielsen og Andersen, satt i byggekomiteen og bidro til å få den reist, og at oldemor Lagerthe har malt altertavla. Mamma har hamret inn fortellingen rundt frokostbordet, sier hun og ler.

– Jeg kjenner meg halvt som Hvasser-jente. Hjertet ligger på begge plassene. Men snakk om å tro på Gud – når du står på Lilleskagen sju om morgenen og ser utover en stille sjø, da tror du på skaperverket.