De gode hjelperne i Sarpsborg

Mens den første julesnøen er i ferd med å forvandle hovedgata i Sarpsborg til en kopi av «Skomakergata», er det full aktivitet inne på Frelsesarmeen.

Her har forberedelsene til jula pågått lenge, og i dag er både ansatte og frivillige klare til å dele ut gaver.

Poser med presanger tilpasset den enkelte familie står på rekke og rad i møtesalen. Når noen søker julehjelp her, sier man også ifra om hva man ønsker seg aller mest. Som nye vintersko til barna, gavekort på kino til tenåringen, eller kanskje er det en fjernstyrt bil man ønsker seg mest.

Alle henvendelser får et nummer, og når folk kontakter Frelsesarmeen for å bistå en konkret familie, får de oppgitt det som står på ønskelista.

Stadig flere oppsøker hjelp

– Nesten alle får noe de ønsker seg, og de andre får gavekort slik at de kan kjøpe noe selv, sier Siv Joensen, leder for Frelsesarmeen i Sarpsborg, mens hun sjekker at alle gavekortene fra Kiwi er klare. De er personlig skrevet ut til den enkelte.

Det er stadig flere som oppsøker Frelsesarmeen for å få hjelp. Ikke bare før jul, men hele året.

– Nå må vi fordele det vi har på flere, men det er fint å kunne hjelpe så mange, sier hun og kaster et blikk på klokka. Det er få minutter igjen til dørene åpner.

– Nå tror jeg alt er klart. Vi samles her for en bønn, sier Siv høyt, mens julemusikken dempes.

Hjelpere i alle aldre, og fra ulike kulturer, står i ring og holder hverandre i hendene. Korpslederen ber:

«Kjære, Himmelske far. Jeg ber for alle menneskene som trenger hjelp. Takk for at du ser og kjenner dem alle sammen. Vi ber deg om å hjelpe oss til å ta imot dem med din kjærlighet».

Så åpnes dørene, og de første kommer inn.

– Hei, går det bra? Spør Siv «Anna» som smiler og børster av seg snøen.

Anna har dysleksi. Hun kan verken lese kakeoppskrifter, regninger eller brev fra Nav.

Da er det godt å kunne få hjelp her på Frelsesarmeen.

– Både Siv og diakoniarbeider Belinda har hjulpet meg mye. De er som familie, sier Anna.

– Siv og Belinda har hjulpet meg fra første dag. Etter det har jeg hatt god kontakt med Frelsesarmeen.

Jeg deltar på strikkekafé, og får ellers hjelp og støtte til mat, og Siv passer barna mine når jeg må på sykehuset.

Jeg får litt ekstra støtte til jul. I sommer fikk vi ferie til Hunderfossen, og i fjor var vi i Dyreparken.

Det betyr mye for meg som ikke har råd til ferie, sier hun.

Det er sårt når hun ser at barna må gi avkall på ting som jevnaldrende tar for gitt.

Dagen før hadde hun en krangel med en av døtrene som hadde brukt 60 kroner av månedskortpengene på kafé sammen med venninner.

– Hun gråt. Jeg gråt. Det er jo forståelig at hun av og til har lyst til å kose seg litt. Men vi har ikke råd til det. Det smerter meg at vi må leve på et så stramt budsjett.

Da aleneforsørgeren for fire barn flyttet til Sarpsborg, klarte hun lenge å få budsjettet til å strekke til.

Men da hun ble skadet i en ulykke, måtte hun over på arbeidsavklaringspenger.

Da ble det vanskelig. Budsjettet tåler ingen uforutsette utgifter.

Første gangen hun oppsøkte Frelsesarmeen i Sarpsborg skyldes en tannlegeregning hun ikke klarte å betale. Da hadde hun allerede bedt Nav om hjelp, uten hell.

«Da er det nummer fem sin tur!» ropes det ved et av småbordene, og Anna går bort til diakoniarbeider Belinda. Hun får posen med julegaver som er tilpasset hennes familie. Den eldste datteren får et gavekort.

– Nå kan hun kjøpe noe til seg selv, akkurat det hun har lyst på, sier Belinda.

Anna smiler og takker, før hun setter seg ned med en kaffekopp.

Hun har ikke gitt opp håpet om å komme tilbake i arbeid.

– Jeg er redd Nav skal sette meg på sosialhjelp, for det vil jeg ikke. Men jeg må hele tiden bevise så mye rundt min helsetilstand, og det er krevende for meg som verken kan lese eller skrive.

Hun setter stor pris på at Siv og Belinda blir med henne på møter.

– Det er en trygghet. Jeg kan få angst og har lett for å begynne å gråte når jeg er alene på møtene, forteller hun.

– Ser jeg et brev i postkassen, er jeg livredd for at jeg har glemt å betale en regning og at det er inkasso eller verre. Da tar jeg med brevet på Frelsesarmeen.

Trenger mange frivillige

Anna er ikke alene om å streve økonomisk. Antall mennesker som oppsøker Frelsesarmeen i Sarpsborg for å få mat og støtte har økt betraktelig. Da kreves det mange frivillige hjelpere.

Det er diakoniarbeider Belinda Andersen som har ansvaret for alle de frivillige og organiserer matutdelingen. Hun har også samtaler med alle som ønsker det.

Frelsesarmeen har valgt å jobbe mest med den gruppa som ikke har mange tilbud gjennom andre frivillige organisasjoner eller offentlige tilbud i byen – og det er barnefamiliene.

På «Familieverksted» samles åtte familier jevnlig i to år. De spiser middag sammen. Etterpå har barna aktiviteter mens de voksne samles rundt et tema som kan spenne fra økonomi til barneoppdragelse. Det var på matutdelingen ideen til dette tilbudet oppstod.

I møtet med de mange hjelpetrengende ønsket man å følge opp noen litt ekstra. Etter to år har fellesskapet mellom deltakerne blitt godt, og folk har blitt tryggere på seg selv. Da er det nye familier som får bli deltakere i «Familieverksted».

– Vi kan dessverre ikke gi dette tilbudet til alle, men det er godt å se at vi kan gjøre en ekstra innsats for noen, sier Belinda.

Frelsesarmeen i Sarpsborg ser hovedsakelig tre grupper av hjelpetrengende: aleneforsørgere, studenter og eldre.

– Den største endringen vi ser på matutdelinger, er at det er flere som før har klart seg selv, som nå sliter. Bare i løpet av de siste tre månedene, der det har vært økte strømpriser og matvarepriser, har det kommet flere eldre og uføre som ikke greier å betale regningene sine.

Belinda ser også at folk i full jobb sliter økonomisk. For det blir ikke mye igjen av en gjennomsnittslønn på 25 000 netto i måneden når man skal betale 14 000 i husleie og 6–7 000 til strøm og andre utgifter.

Flere Frelsesarmeen har kontakt med, bor litt utenfor sentrum og er avhengige av bil. Nylig hadde Belinda en samtale med en alenefar som ble veldig stresset over de ekstra julearrangementene på skolen. Han visste akkurat hvor mange turer han kunne ta med bilen for at budsjettet skulle strekke til. Hver ekstra mil med dyrt drivstoff blir en utfordring.

Men alle som virkelig trenger julehjelp, får det. Og selv om det har krevd litt ekstra i det siste, synes Belinda at arbeidet er verdt innsatsen.

– Vi kan ta juleferie med ekstra god samvittighet når vi vet at folk verken mangler mat eller gaver på julaften.

Selv om det brukes mye tid og krefter på juleutdelingen, er Frelsesarmeen først og fremst en kirke. Det vet de fleste. Belinda får stadig flere meldinger der folk spør om når neste møte eller konsert skal være.

– Det er flere som er nysgjerrige på hva en kirke egentlig er og hva troen innebærer. Hit kan du komme, uansett om du tror eller ikke, sier Belinda.

Hun vinker til en mann som er i ferd med å ta på seg jakken.

– Kommer du på julekonserten på fredag?

– Ja, jeg lurte på om jeg skulle ta med barna på den.

– Det synes jeg du skal gjøre. Da snakkes vi!

Godt teamarbeid

Lillian er en av de frivillige som har bidratt i mange år. Hvorfor stiller hun opp, selv om hun nærmer seg 80 og ryggen har begynt å krangle.

– Selv om jeg ikke klarer å hjelpe til så mye som før, stiller jeg alltid opp under juleutdelingen. Det er så koselig. Vi har det så fint her under forberedelsene, og det betyr så mye for meg å kunne hjelpe andre.

– Hva skal til for å redde jula for noen?

– Det kan være penger til mat, gaver til barna, eller bare å ta seg tid til en prat, sier Lillian som vet at det ikke alltid skal så mye til for at folk skal få en fin jul. Som når en familie skal ha gjester, og hun skjønner at budsjettet akkurat holder til mat, men ikke gaver.

– Nylig fant vi en fin julegave til en bestemor som skulle komme på besøk i jula, og alle ble så glade. Slikt er veldig hyggelig for meg også. Jeg tror at vi som gir, får mer igjen enn de som får, smiler hun.

Selv om de har beregnet rundt 15 minutter på hver person under juleutdelingen, tilpasser man seg den enkelte. Noen trenger bare et par minutter. Andre vil gjerne prate en stund.

Siv forteller at i tillegg til matutdeling disse to dagene, kjører Frelsesarmeen ut mat til eldre som ikke klarer å møte opp selv. Gavekortene på mat som deles ut i dag, er på 750 kroner hvis man er alene, og opp til 1750 hvis det er sju eller flere i husholdningen.

– Julehjelpen kostet oss rundt 230 000 kroner i fjor, og i hvert fall 400 000 i år, sier Siv.

Får de henvendelser i siste liten, hiver de seg rundt. Pengene som kommer inn i julegryta, kommer godt med.

– Vi har 400 på julelisten vår, men av erfaring vet vi at det kommer rundt 50 henvendelser etter fristen på å søke julehjelp har gått ut, sier Siv som i fjor måtte ut på julaften for å redde jula for noen.

– Mange av dem følger vi opp med samtaler. Belinda følger også mange til Nav, lege og psykiatri. Hvis folk trenger noen å prate med, vet de fleste at de kan komme hit.

Vil hjelpe andre

Anna sitter fortsatt med kaffekoppen. Hjelpen hun får på Frelsesarmeen gjør at hverdagen går rundt, og noen ganger har den betydd ekstra mye.

For hva gjør man når man har 250 kroner på konto, og det ikke er nok til å betale apotekervarene man er avhengig av for å fungere i hverdagen? Og Nav bare ber deg vente på neste utbetaling?

– Da var Siv med meg på apoteket, hun betalte det jeg trengte. Jeg glemmer det aldri, sier kvinnen beveget.

To ganger har Nav gitt henne avslag på støtte til nødvendig tannbehandling og en gang på støtte til medisiner. Også da har hun fått hjelp på Frelsesarmeen.

I tillegg til å streve med økonomien, har hun en tung ryggsekk fra barndommen å bære på. Den er full av traumer. For i landet hun vokste opp i, var det ekstra vanskelig å ha dysleksi.

– Jeg fikk bank av læreren fordi jeg ikke klarte å lese og skrive. Da jeg kom hjem, fikk jeg mer juling fordi jeg ikke hadde klart å gjøre noe på skolen.

Øynene fylles med tårer. Hun har prøvd å få hjelp her i Norge, men det er ikke lett å lære å lese og skrive i godt voksen alder. I tillegg sliter hun med de store helseutfordringene.

Glad for gaver til barna

– Barna mine er så flinke på skolen, men jeg klarer ikke å få det til. Hele forrige uke var jeg på sykehus, og mange av de ansatte sa at jeg var så sterk. Jeg må jo være det. Jeg har ikke noe annet valg. Jeg har barn å ta vare på.

Men i jula kan hele familien senke skuldrene. Anna smiler og ser ned i posen hun har fått.

– Når jeg kommer hjem, må jeg skynde meg å pakke inn gavene og legge dem under juletreet før barna kommer.

Anna ønsker også å være en bidragsyter på Frelsesarmeen.

– Fordi Frelsesarmeen har hjulpet meg så mye, vil jeg gjerne hjelpe dem tilbake. Noen ganger bidrar jeg på matutdelingen til Frelsesarmeen og pakker grønnsaker og brød, eller lager mat på Varmestua her i byen.

For to uker siden hadde Varmestua julemarked for å samle inn penger til driften. Anna ønsket så inderlig å bidra. Det førte til at hun gikk i mange timer og samlet flasker slik at hun kunne gi dem pantepengene: 400 kroner.

– Det betyr mye for meg å få hjelpe andre. Har jeg bare ett brød, men vet om noen som også er sultne, deler jeg på det brødet. Jeg tenker ikke bare på meg selv, sier hun og gjør seg klar til å dra hjem.

Siv, som har en liten pause i julegaveutdelingen, kommer bort til henne og tar henne i hånden.

– Det er så godt å ha deg her. Vi setter så pris på å ha deg i fellesskapet vårt.

Anna smiler tilbake, og får som alle andre besøkende denne dagen, med seg en pose med smultringer fra en frivillig som står ved utgangen. Anna takker og vinker farvel. Posene hun bærer på, redder jula, men den største gaven som varer hele året, er felleskapet på Frelsesarmeen – der hun både får og kan gi hjelp.