De uvurderlige

– De frivillige i Frelsesarmeen er helt uvurderlige! Vi kunne ikke nådd i nærheten av så mange mennesker som vi gjør, uten dem, sier frivillighetskoordinator i Frelsesarmeen, Nathalie Sturim.

– Det er frivillige involvert i så godt som alle våre korps (nærmiljøkirker), enheter og virksomheter. De er så viktige! Både på grunn av arbeidskraften de bidrar med, og fordi det gir oss så mye å få inn folk med ulik bakgrunn og forskjellige perspektiver, sier Sturim.

Under korona har en god del tilbud blitt satt på vent, så det har vært færre frivillige med. I tillegg har en del frivillige måttet trekke seg tilbake i denne perioden, fordi de selv er i risikogrupper.

Her kan du lese mer om Krigsropet

– Men vi vil veldig gjerne ha dem alle tilbake så snart tilbudene åpner som vanlig igjen! Behovene er like store som før koronakrisen, om ikke større, så vi vil gjerne ha enda flere frivillige med, understreker hun.

Sturim tror de fleste kan finne et arbeidsområde de har lyst til å bidra på i Frelsesarmeen, enten de kan forplikte seg til å møte en gang i uka, eller vil bidra en gang imellom.

– Når jeg snakker med folk om Frelsesarmeens arbeid, blir de ofte overrasket over hvor mye forskjellig vi gjør. Jeg får mange kommentarer som «å, driver dere norskopplæring? Det visste jeg ikke, jeg har jo vært språklærer, der kunne jeg bidratt!», forteller hun.

Vi har snakket med fem av dem som har valgt å gi litt av tiden sin for å hjelpe andre.

Maj Britt Andersen, frivillig og koordinator for de frivillige på Fyrlyset i Oslo

– Fyrlyset er hjertebarnet mitt, ivrer Maj Britt Andersen, som til daglig kalles Maja.

Fyrlyset er Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmiddelavhengige i Oslo. Her har hun sørget for søndagsmiddager med høytidsfølelse, respekt og varme i snart 30 år. Hun er nå ansvarlig for alle de over 100 frivillige. Da hun først kom til Fyrlyset i 1991 var det hele ganske annerledes.

– Jeg fant ut at jeg ville gi litt av tiden min. Så jeg sendte et brev til Frelsesarmeens hovedkontor, fortalte litt om meg selv og sa: «Her er jeg, kan dere bruke meg til noe?» Det kunne de, de sendte meg rett til Fyrlyset som jeg aldri hadde hørt om før. Nå er det veldig fint oppusset med en fin kafé her, men den gangen var det
veldig nedslitt, forteller hun.

Hun fikk selv definere hva hun ville bidra med. Sammen med en annen frivillig dro hun på loppemarked og fant en brun komfyr med tre plater og bestemte seg for å lage søndagsmiddag. 29 år senere er søndagsmiddagene et fast og svært populært tiltak, og Maja er nå leder for Fyrlysets frivillige. Det er en oppgave som gir
mye glede.

– Det er veldig fint å sette opp vaktlistene, for de frivillige gleder seg virkelig til å være med. Når noen skal på ferie eller ikke kan stille opp av andre grunner, forteller de at de synes det er skikkelig leit, smiler hun.

Dørene åpnes normalt for søndagsmiddagene kl 11. Men Andersen er på plass lenge før det. For det er ikke bare middagsgjestene som skal bli godt mottatt her.

– Når de frivillige kommer, skal kaffen være klar og så spiser vi frokost sammen. Mens vi spiser snakker vi litt om dagen og fordeler oppgaver, forteller hun.

Deretter kjører de i gang vaffelpressa. For køen er lang utenfor lokalet før middagen begynner og mange er frosne, våte og slitne. Derfor har de nå begynt med «kaffe på trammen», så alle får varm kaffe og vafler mens de venter.

– Vi har fire doble vaffelpresser i gang samtidig, vi regnet ut at det blir minst 250 vafler per gang, smiler Maja.

Innsatsen hennes blir satt pris på. Hun har bygget opp tillit blant deltakerne, og går under mange kallenavn. Flere kaller henne bare «engær'n», altså engelen. Men det er også mange tøffe tak.

– Mange av dem som kommer hit har det veldig vanskelig, det er vondt å se. Vi mister også stadig noen. Og det kan gå en kule varmt, vi har en del krevende situasjoner, forteller hun.

Men hun har oppdaget én ting som effektivt roer gemyttene under middagen: musikk.

– Det gjør utrolig stor forskjell! Vi har blant annet en fast gjest her som synger og er utrolig flink med gitar. Det er vinn-vinn, han er så verdifull og vi trenger ham, og musikken roer temperamentene. I tillegg har vi andre som stiller opp og spiller gratis innimellom.

Det har vært nok av utfordringer med å få arrangert middag hver eneste søndag gjennom mange år, men Andersen kan ikke huske at de noensinne har måttet avlyse. Derfor var det med svært tungt hjerte hun i samråd med de ansatte på Fyrlyset måtte avlyse søndagsmiddagen for første gang i mars, på grunn av korona.

– Det er vondt, det er mange som virkelig trenger dette tilbudet. Men kreativiteten på Fyrlyset har vært stor i koronatiden. Ansatte og frivillige har jobbet side om side for å dekke behovene.

I starten ble matposer delt ut gjennom vinduet på Fyrlyset.

– Senere fikk vi låne en bod fra Frelsesarmeen Tønsberg, som vi satte ved Eika, vårt gode, gamle suppebuss-sted. Med lånt varesykkel fraktes matposer og varmmat bort dit for utlevering. Behovet er klart økende, og svært mange nye, for oss ukjente ansikter, har dukket opp i køen, forteller hun.

Knut-Andreas Kjelland, advokat, frivillig på Migrasjonssenteret

Frelsesarmeens migrasjonssenter i Oslo har et bredt tilbud til fattige tilreisende, fra mat og mulighet til å ta en dusj, til rådgiving og rettshjelp. En del av dem som kommer hit er i en fortvilet situasjon, og er ofre for sosial dumping eller arbeidslivskriminalitet. Advokat Knut-Andreas Kjelland får løftet en del av disse sakene inn i rettssystemet, ofte på frivillig basis.

– Det er gøy å få gjøre noe på et område hvor man ser at det betyr mye. Det å gi konkret hjelp på et felt hvor behovet for rettshjelp er så stort. Mange av disse menneskene er så dårlig stilt at de faller utenfor alle sikkerhetsnettene som ellers skal fange opp vanskeligstilte. Det er godt å se at vi kan få til noe i de sakene. Samtidig må vi også gjøre avveininger, noen saker er veldig omfattende og man kan ikke gjøre alt som frivillig.

Sakene han har jobbet med i samarbeid med Migrasjonssenteret handler om utnyttelse i arbeidsforhold. Det er gjerne mennesker som er i et avhengighetsforhold til arbeidsgiveren sin, slik at det er vanskelig å bryte ut av arbeidsforholdet uansett hvor ille det er. En del er også fra kulturer hvor man har andre forventninger til arbeidsgivere, og aksepterer stor grad av utnytting.

– De er ofte underbetalt, eller får ikke lønn. Når de ikke er interessante lenger, eller ikke finner seg i utnytting, blir de «sluppet» av arbeidsgiver. Arbeidstakere i Norge har jo et oppsigelsesvern, men det er lite kunnskap om det hos en del arbeidsgivere.

Kjelland har nå stilt opp frivillig for migrasjonssenteret til Frelsesarmeen i et års tid. Han ble kjent med senteret gjennom et samarbeid med Lars Mamen i Fair Play Bygg, som jobber med å avdekke lovbrudd i byggbransjen. Han er imponert over apparatet Frelsesarmeen har, førstelinjetjenesten som tar imot disse menneskene.

– Det er veldig dyktige folk, som hjelper og tilrettelegger mye for meg når jeg går inn i saker. De har folk som kan språket, som møter folk og samler inn fakta og dokumentasjon.

Når Kjelland møter personen det gjelder, er ofte noen fra Migrasjonssenteret med.

– Det gjør inntrykk å se hvordan de har blitt behandlet og hvor avhengige de er av arbeidsgiverne, forteller han.

I samarbeid med Migrasjonssenteret har han blant annet fått slått noen bedrifter konkurs basert på hvordan de behandler arbeidstakere.

– Er vi tidlig nok ute, kan vi tvinge fram at ansatte får betaling, eller begjære konkurs og sørge for at de får lønn etter statlig lønnsgaranti, forklarer han.

– Dessverre er det også noen saker vi må gi opp, fordi arbeidsforholdet er så uformelt og det mangler dokumentasjon. Men andre saker klarer vi å få løftet inn i rettssystemet. Det handler gjerne om å plukke opp sakene og sette dem videre i prosess, for eksempel med erstatningskrav eller konkursbegjæring. Når de først er inne i rettssystemet, kan prosessen ta lang tid.

I tillegg gir jeg en del råd til de ansatte på Migrasjonssenteret på telefon. Han synes det er gøy å se at det finnes muligheter, også når det i utgangspunktet ser ut som arbeidstakeren er ganske rettsløs.

– Samarbeidet med Migrasjonssenteret og Fair Play Bygg er veldig godt og givende. Når vi jobber sammen, kan vi få til viktige ting.

Arnstein Sundbø, frivillig på Frelsesarmeens omsorgssenter i Drammen

– Jeg har vært med som frivillig i Frelsesarmeen i 13 år nå. Jeg er med på matutdeling, i kafeen i Omsorgssenteret og driver med besøkstjeneste, forteller Arnstein Sundbø.

Han var med i en annen menighet i ti års tid, etter at han ble frelst i 1996. Men han savnet mer utadrettet arbeid. Han nevnte det for en venn, og like etter kom vennen og fortalte at han hadde sett en annonse i Aftenposten for frivillighetskurs i Frelsesarmeen.

– Han hadde aldri sett noen sånn annonse før, han mente det kom fra Gud. Og det stemmer nok, smiler Sundbø.

Han møtte opp på kurs som den eneste nye, og allerede uka etter var han klar for innsats på Omsorgssenteret. Året etter ble han også soldat i Frelsesarmeen. Siden har han stilt trofast opp, også under koronaperioden. Smittevern gjør at noen tilbud må settes på vent, men behovene er minst like store.

– Kafeen vår har vi dessverre måttet stenge midlertidig, og vi kan ikke ha folk som kommer for å få mathjelp inne i lokalene. Isteden deler vi ut mat i bakgården, forteller han.

Normalt er det rundt 50 familier som kommer til de ukentlige utdelingene av matposer hos Frelsesarmeen i Drammen. Etter at korona brøt ut, har det vært dobbelt så mange, på det meste møtte 130 personer opp for å få en pose med mat til seg og familien. Sundbø er glad de kan fortsette med matutdeling. Men han savner å kunne ha de gode samtalene som betyr så mye for mange av dem som kommer.

– Når vi deler ut mat utendørs, med mange folk og naboer rett ved, er det ikke så lett å snakke om personlige ting. Til vanlig er det mange som ber om å få prate med en av oss på tomannshånd. Gjennom slike samtaler kan vi noen ganger få hjulpet folk litt videre, ved blant annet å hjelpe dem med å få støtte fra NAV. Vi har jo et ganske godt hjelpesystem i Norge, men det er slett ikke alltid lett for folk å finne fram i systemet, sier han.

Sundbø har hele tiden vært aktiv med besøkstjeneste til folk som er ensomme. Heller ikke dette kan gjennomføres som normalt på grunn av smittevern, men han holder kontakten så godt det lar seg gjøre.

– Mange av dem jeg besøker er eldre folk som er i risikogruppa, så jeg har dessverre ikke kunnet dra så mye på besøk. Men jeg ringer isteden og slår av en prat. Korona er en ekstrabelastning for mange av dem som var ensomme fra før, forteller han.

Før sommerferien var de ansatte og frivillige spente på om de kunne gjenåpne flere ordinære tilbud. Men med økte smittetall, må de fortsette å se an situasjonen.

– Vi håper å kunne starte med åpen kafé igjen om ikke så lenge. Der er det normalt ikke så mange folk, kanskje 15–20. Da er det lettere å sørge for god avstand og ha oversikt over deltakerne.

Mathjelpen fortsetter uansett som før. Og for Arnstein er det ingen tvil om at det gir mye å stille opp for andre.

– Dette er veldig givende arbeid. Det heter jo «den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad». For meg er det ingen tvil om at det er sant. Materielle goder er ingenting i forhold til det å kunne glede andre, smiler han.

Arne Strand, frivillig på Fretex i Halden

Arne Strand har vært frivillig i Frelsesarmeen hele sitt voksne liv. Han ble med i Frelsesarmeens speidergruppe da han var 11, og da han var gammel nok, ble han leder der. Det fortsatte han med til han var rundt 60. Nå som han er pensjonist, er han å finne blant klesstativene på Fretex i Halden en dag i uka.

– Jeg har vært frivillig her siden vi åpnet butikken for rundt to år siden. Da hadde jeg blitt pensjonist, og jeg tenkte det ville være fint med noe å gå til og et sted hvor jeg kunne gjøre nytte for meg, forteller han.

Oppgavene hans spenner fra å ta seg av kundene i butikken, til grovsortering på lageret og diverse forefallende arbeid.

– Det er veldig hyggelig og sosialt å være her. Jeg møter mange hyggelige folk, både de andre frivillige og kunder, forteller han.

Fretex-butikken i Halden har ingen ansatte, den drives kun av frivillige, og inntekten går til Frelsesarmeen lokalt. Korpset (nærmiljøkirken) holder til i samme bygg.

– Det er en glede å se at vi kan gjøre en jobb for andre her. Frelsesarmeen hjelper mange mennesker på forskjellige måter. Det er også en del folk som trenger hjelp, som kommer innom butikken. Noen har behov for en god prat. Andre trenger også litt mat eller klær. Vi har fast matutdeling på korpset hver 14. dag, men det er jo ikke alle som får med seg det. Det å hjelpe folk med mat eller annet er egentlig ikke en av oppgavene som frivillig på Fretex, men jeg ser an litt og har en avtale med korpset om at jeg kan bidra hvis jeg ser at det er noen som trenger litt ekstra, forteller Arne.

Teresia Fant, frivillig på Sammen Grønland

Annenhver uke er Teresia Fant å finne på familiemiddag på Sammen Grønland. Familiemiddagene er en av mange aktiviteter på Sammen. Teresia kommer litt før og hjelper til med å lage middagen, og bidrar med servering og andre oppgaver etter behov.

– Jeg har ikke vært frivillig så veldig lenge enda. Men jeg trives veldig godt på Sammen, man føler seg veldig velkommen her og det er lett å komme inn, sier hun.

Teresia hadde litt tid til overs og hadde lyst til å bruke litt av den på noe som føles verdifullt, et sted hvor hun kunne være til nytte. Valget falt på Sammen fordi hun et års tid tidligere helt tilfeldig var innom der.

– Jeg kom dit fordi det var et arrangement om et tema som interesserte meg. Så kom Tone og Heidi som jobber på Sammen bort og sa at hvis jeg hadde lyst til å bidra som frivillig, var jeg veldig velkommen til å gjøre det der. Akkurat da hadde jeg ikke tid. Men jeg likte så godt atmosfæren på Sammen, det er et hyggelig sted å være, og jeg bor rett i nærheten så det er enkelt å komme seg dit, forteller hun.

Dermed tok hun kontakt da hun etter en stund hadde bedre tid. I det siste har hun brukt mye tid på Sammen ellers også.

– Jeg jobber med dokumentarfilm, og holder på med en film om vanlige folks forhold til kunst. Jeg har funnet mange her som jeg kan intervjue til filmen, smiler hun.

Etter hvert gikk hun over til å hjelpe mer til på Between-gruppa for barn fra ni år. Der er hun først og fremst til stede for å snakke med ungdommene og hjelpe til med det som måtte dukke opp av oppgaver underveis.

– Jeg synes det er deilig å komme til Sammen og bare være. Jeg har en jobb hvor jeg hele tiden må finne på egne prosjekter og gjøre mye, det kan være tungt. Da er det fint å være frivillig innimellom og bare være der og være en hjelpende hånd med det de trenger. Det er også fint å møte mennesker i en annen sammenheng enn film. Jeg møter jo mange på jobb, men da er det jobb og det er jeg som driver det. Det er fint å være her og møte mennesker og gjøre noe sammen på en annen måte, forteller hun.

I skrivende stund er deler av de ordinære aktivitetene på Sammen satt på vent på grunn av smittevern. De arrangerer i steden alternative aktiviteter.