De viktige relasjonene

Det er krevende for fengselsinnsatte å opprettholde kontakten med familie og venner. De får noen tilmålte minutter telefontid i uka, og ganske korte og sjeldne besøk. I tillegg kommer mange andre hindre, som skamfølelse og kanskje en historikk som gjør relasjoner vanskelige.

Men så en dag skal de ut i friheten igjen, og prøve å etablere et liv uten kriminalitet. Det er en beintøff oppgave for de aller fleste, og står man ganske alene, eller bare med nettverk i rusmiljøer, øker faren for tilbakefall. Det er her Frelsesarmeens prosjekt Mellom oss kommer inn.

– Vi tilbyr samtaler med innsatte fra tidligst tre år før sannsynlig løslatelse, og i inntil to år etter at de er løslatt. Vi jobber med den enkeltes forhold til seg selv og til nettverket sitt. For har man et nettverk, har man noen å snakke med, noen man kan få tips og råd fra. Kanskje vet noen om en leilighet til leie, eller en jobb som kan være aktuell. Det kan gjøre overgangen mye lettere, forteller daglig leder i Mellom oss, Martine Howden.

Etterspurt tilbud

Gjennom prosjektperioden på fem år har de ansatte i prosjektet gjort seg mange erfaringer, og hovedkonklusjonene er samlet i rapporten «Mellom oss». Hovederfaringen er at dette er et viktig tilbud som det er stort behov for, og som i tillegg er et godt samfunnsøkonomisk tiltak. Hvert fengselsdøgn har en høy prislapp for samfunnet.

– I tillegg kommer alle de andre kostnadene og belastningene ved kriminalitet. Noen av de vi følger opp har 10–20 dommer bak seg, andre skal løslates etter å ha sittet inne i 14 år. Som samfunn sparer vi enorme summer for hver person som klarer å skape seg et liv uten tilbakefall til kriminalitet, sier Martine.

Det finnes mange tilbud til løslatte, blant annet aktivitetstilbud der de kan knytte kontakt med andre i samme situasjon. De innsattes private relasjoner, har det derimot vært lite fokus på. Mellom oss ønsker å fylle dette hullet i oppfølgingstilbudet. Prosjektet har hittil blitt finansiert av midler fra Frelsesarmeen, ulike prosjektmidler og støtte over statsbudsjettet. Martine håper det fra neste år kan gå over til å bli et permanent tilbud.

– Vi håper tilbudet kan fortsette i Frelsesarmeens regi. Men opp gjennom historien har det skjedd mange ganger at Frelsesarmeen har startet nye tiltak og vist at det fungerer godt, og så har det offentlige overtatt. Vi er åpne for at det også er en mulighet. Men i så fall bør det ikke være kriminalomsorgen som skal drive det, understreker Martine.

For selve nøkkelen til å få til åpne samtaler og god dialog, er at prosjektet er uavhengig av Kriminalomsorgen. De ansatte i Mellom oss bruker ofte lang tid på å trygge de innsatte på at ingenting de sier i samtaler kan gjøre at de mister permisjoner, goder, eller får utsatt løslatelse. Mange forteller ting i disse samtalene som de aldri har fortalt til ansatte i kriminalomsorgen.

– Alt som sies i samtalene her blir mellom oss, med få unntak. Hvis vi er alvorlig bekymret for omsorgssvikt eller liv og helse, har vi plikt til å melde fra, men det kan også gjøres i dialog med deltakeren på en trygg og forutsigbar måte. Vi prøver også å unngå å bli kalt inn som vitne i rettssaker.

Styrke eller avslutte relasjoner

I samtalene jobber de med den enkeltes selvfølelse, og bevisstgjøring om at de er mer enn dommen sin. Selv om man soner for drap eller voldtekt, er man også mye mer enn denne saken. Og de jobber med relasjonene til familie og venner på utsiden. Dersom både den innsatte og de pårørende opplever det som trygt og meningsfullt, kan pårørende inviteres med på samtaler. Men ofte jobber de med relasjoner uten at de aktuelle personene deltar.

- Vi snakker for eksempel om hva deltakerne kan skrive i tekstmeldinger eller si på telefonen når de tar kontakt. Eller vi snakker om hvordan relasjonen har vært, og prøver å se den andres perspektiv, sier Martine.

Det kan også være viktig å snakke om mennesker som har vært viktige for den enkelte gjennom livet. Kanskje er det en bestefar som har gått bort, men som betydde veldig mye.

– Jeg spør ofte etter betydningsfulle personer. For eksempel: «Hvem ville være enig med meg når jeg sier at du er omsorgsfull og oppfinnsom?» Det kan være en tante eller en barndomsvenn. Slik kan vi vekke til live gode relasjonserfaringer som de kan bygge videre på. Det er en viktig del av arbeidet med å bygge opp en positiv og kanskje ny opplevelse av egen identitet. For de som dømmes til fengsel, blir fratatt jobben, hjemstedet og nettverket sitt, og mister dermed mye av identiteten sin. I tillegg har mange slitt med rus og kriminalitet i mange år, og har bare en identitet knyttet til et slikt miljø.

Det er langt fra alle relasjoner som er gode. Dersom man skal prøve å bedre en relasjon, må det være et ønske fra begge parter. Det er også viktig å snakke om at det er noen relasjoner som kanskje bør avsluttes. Det kan for eksempel være et parforhold der det har foregått psykisk eller fysisk vold. Da kan det være aktuelt å hjelpe partene til å se dette og kanskje avslutte relasjonen på en ryddig måte. Noen ganger ønsker ikke pårørende kontakt, det kan være familie som sliter seg ut og føler seg utnyttet, eller barn som opplever relasjonen for belastende.

– Da kan vi hjelpe dem med å formidle det. Slike beskjeder er vonde å få. Men da kan vi hjelpe den innsatte å takle det, og snakker om hvordan personen kan orientere seg mot andre relasjoner.

Viktig for sårbare grupper

Siden oppstarten i 2019 har de ansatte i prosjektet gjort seg viktige erfaringer, og justert kursen der de har sett behov for det. I starten fulgte de blant annet opp løslatte i inntil et halvt år. Men de så raskt at det var for lite, det tar tid å finne fotfeste utenfor murene, bearbeide vonde opplevelser og jobbe med relasjoner. En annen erfaring er også at tilbudet er ekstra viktig for spesielt sårbare innsatte, spesielt de som er dømt for seksuallovbrudd, kvinner, LHBTQI+ personer og andre minoriteter. Derfor satser Mellom oss nå ekstra på disse gruppene.

– Kvinner har få soningssteder og soner derfor oftere langt unna familie og venner. I tillegg er det å sitte i fengsel noe som strider mot samfunnets bilde av kvinner. Det kan gjøre at de føler mer skam, og trekker seg mer unna nettverket på utsiden. De oppsøker sjeldnere oppfølgingstilbud, og er vanskeligere å fange opp. Mange har et stort behov for noen å snakke med, og vårt tilbud har truffet godt i denne gruppa.

De som er dømt for seksuallovbrudd er nederst på rangstigen i fengsel, og blir oftere utsatt for trakassering og psykisk vold under soning. Det gjør at mange isolerer seg mer, og noen prøver å skjule identiteten sin. I tillegg kjenner de ofte på veldig mye skam. De er redde for borgervernsgrupper og netthets når de slipper ut, mange har mistet jobben og må kanskje flytte fra hjemstedet. Deres pårørende har det ofte også ekstra vanskelig. De kan bli stigmatisert og prøver gjerne å skjule hva deres nærmeste har gjort. Noen opplever press fra omgivelsene til å bryte kontakten med den innsatte.

– Men denne gruppa skal også rehabiliteres og finne sin plass i samfunnet. Det er en kjempetøff jobb.

Martine forteller at tilbakemeldingene fra innsatte og løslatte som bruker tilbudet er svært gode. Men også mange pårørende setter stor pris på å bli invitert. Noen takker nei til å delta i samtaler. Men de som takker ja, sier de setter utrolig stor pris på å bli inkludert. Ofte er det første gang de blir kontaktet og involvert.

– Mange har bare hatt overfladisk kontakt med den innsatte under hele soningen. Vi vet vel alle hvor vanskelig det kan være å ta opp vanskelige temaer med våre nærmeste. Vi vil helst bare ha det hyggelig. Det blir enda vanskeligere når man bare har 20 minutter å ringe på i uka, eller man har en times besøk og vet at det kanskje er to måneder til neste gang. Da blir det fort til at begge parter prøver å beskytte hverandre. De forteller ikke hvor vanskelig livet er, på utsiden og på innsiden av murene.

Martine er ikke i tvil om hvor viktig det er at dette tilbudet får fortsette. Hun ser store endringer i mange av dem hun snakker med når de nærmer seg slutten av oppfølgingen. Hun ser mennesker som er tryggere og har det bedre med seg selv. Som har forsonet seg med ting, og kanskje gitt slipp på noen kamper de har stått i lenge. Som smiler mer og virker lettere til sinns.

– Noen ganger får deltakerne igjen en god relasjon til folk i nettverket sitt. Andre ganger går det ikke. Hvis en far ønsker kontakt med en datter som ikke vil ha noe med ham å gjøre, så kan vi kanskje ikke gjøre noe med det. Men vi kan alltid hjelpe folk med å få en opplevelse av at de er verdifulle, og med å få et bedre forhold til seg selv. Og det er kanskje det aller viktigste.