Den moderne Askepott

– Askepott! Askepoooott!

Vi hører skuespiller Knut Risans stemme, dubbet over den tysk-tsjekkiske eventyrfilmen fra 1973. Tre nøtter til Askepott har vært en fast julaften-tradisjon i tv-ruta de siste 25 årene. Nå har den kommet i ny, norskprodusert drakt, med snøkledde skoger, dramatiske scener og drevne skuespillere som Kristoffer Hivju, Anne Marit Jacobsen, Thorbjørn Harr og Bjørn Sundqvist. Men hovedrollen som Askepott bekles av en nykommer på lerretet, Astrid Smeplass, bedre kjent som artisten Astrid S. Etter en rekke samtaler med regissør Cecilie Mosli og prøvespillinger med diverse prinser, kapret Astrid rollen.

– Jeg fikk noen hint underveis om at jeg lå godt an til å få den, men at jeg faktisk fikk den, er veldig stort, sier hun.

Godordene om Astrid står i kø fra kollegaer på filmsettet, som omtaler henne som hardtarbeidende, talentfull og modig, pakket inn i en varm personlighet – ikke ulik Askepott selv.

Les mer om Krigsropet her

En ny moral

Som de fleste av oss, kjente Astrid godt til historien om Askepott og de tre nøttene. Den unge godseierdatteren i eventyret ble foreldreløs og deretter utstøtt og utnyttet av stemoren og stesøsteren sin. Eventyret tro fikk hun likevel prinsen – ved hjelp av sine egne, og for de fleste skjulte, ressurser og de tre nøttenes fortryllende magi.

– Jeg elsker den filmen og har sett på den hver julaften i hele oppveksten. Men moralen er jo som med mange av Disney-historiene jeg vokste opp med, at bare du finner en prins og gifter deg, blir du lykkelig. Jeg føler at den nye filmatiseringen tar noen andre vendinger.

Ifølge Astrid viser den enda tydeligere hvordan Askepott lever under et tyranni hvor hun, i større grad enn i originalversjonen, blir mobbet og tydelig nedbrutt og motløs. På den andre siden lever prinsen i et hierarki hvor han må leve opp til mange forventninger. Å gifte seg er en av dem.

– Filmen handler om å stå opp for seg selv og finne sin identitet og tilhørighet. Og ikke minst, finne en som ser deg for den du er, sier Astrid.

– Kjenner du deg igjen i filmen?

– Ja. Som ung artist hadde jeg mye ærefrykt for de eldre i bransjen, og lente meg mye på andre. Det har vært tøft å begynne å stå opp for meg selv og det som føles riktig for meg. Som artist føler jeg det er viktig å finne ut hvem jeg er, hva jeg tror på og hva jeg vil si. Og i likhet med Askepott er jeg alltid på søken etter noe mer og etter tilhørighet. Mye reising gjør meg litt rotløs. Jeg finner aldri et hjem.

– Har du funnet deg selv?

– Ikke helt ennå. Jeg føler fremdeles at mye forandrer seg. Men jeg opplever stadig oftere at ting klaffer. For eksempel tenker jeg veldig abstrakt. Når jeg likevel klarer å gå i studio og skrive en låt som beskriver det jeg tenker, og som til og med rimer og har en melodi, da er det magisk.

Full fart oppover

Selv om Astrid er ung, har hun allerede åtte år bak seg i bransjen. Hun ble kjent da hun kom på femte plass i Idol i 2013. Før det var hennes musikalske erfaring piano og korps, Ungdommens Kulturmønstring, en birolle i Melodi Grand Prix junior, og et og annet stipend og opptreden.

– Samtidig drev jeg mye med idrett. Det var derfor ikke noen selvfølge at jeg ville bli artist, selv om jeg alltid har vært veldig opptatt av musikk. Jeg kommer heller ikke fra et spesielt musikalsk hjem.

Vendepunktet kom da hun som 15-åring kjøpte en gitar av penger hun arvet fra oldemoren. På den ble hun selvlært, og året etter meldte hun seg på Idol.

– Hva gjorde at du turte det?

– Jeg vet ikke, sier Astrid og ler litt.

– Som de fleste andre var jeg mindre selvkritisk da jeg var yngre. Jeg har blitt mye mer ydmyk med årene. Da jeg meldte meg på, var det mye reklame for at det var tiårs-jubileum for Idol. Jeg syntes alt så så gøy ut!

Siden har det vært mange musikalske høydepunkter, både som låtskriver og artist. Det ble platekontrakt og VG-liste. Hun fikk titler som Årets nykommer, Årets artist og Årets spellemann. Det ble internasjonale samarbeid med artister som Katy Perry og Shawn Mendes, glanset presse og millioner av avspillinger på Spotify. Og her kunne vi stoppet historien. Omtrent som Askepott, da hun red inn i solnedgangen med prinsen. Men Astrid har valgt å være åpen, også om suksessens bakside. I beste sendetid på tv fortalte Astrid blant annet om nedturen etter å ha blitt Årets Spellemann, om både kommentarfelt og fagfolk som mente hun ikke fortjente prisen. «Jeg danset hele kvelden, men hadde mest lyst til å gå hjem og gråte», sa hun til Skavlan.

– Jeg tenker at jeg tåler en del kritikk, ikke minst konstruktiv. Men jeg har også slitt med mye sceneskrekk. Jeg har aldri tenkt at jeg er skapt for å stå på en scene, sier artisten.

Før en konsert har hun ofte gjenkjent følelsen hun kunne ha før en barnebursdag: «Tenk om ingen kommer!»

– Selv når jeg ser mange i salen, kan jeg være redd for at de egentlig ikke vil være der, at jeg kaster bort tiden deres, sier Astrid.

Å være snill

For å håndtere sceneskrekken, har hun fått god hjelp av en coach. Mye av løsningen ble å være ærlig og snakke om frykten fra scenen. Det gjorde hun også under filminnspillingen.

– Det mest utfordrende ved å spille Askepott, var å ikke vite hva jeg gikk til. Som artist har jeg kontroll over hva som skjer, men jeg hadde aldri vært på et filmsett før. Jeg måtte jobbe mye med hodet for ikke å bli tatt på senga av nervene. Det er så mange mennesker på et filmsett, og hver detalj er nøye gjennomtenkt. Det var mye å bære. Heldigvis visste alle de andre at jeg ikke hadde erfaring, og jeg fikk være åpen de dagene jeg var usikker.

– Du er et forbilde for mange. Er det også et press?

– Jeg tror det er bra for andre unge at jeg er ærlig om det som er vanskelig. Da kan de kjenne seg igjen. Jeg tror ikke noen tar for gitt at det å være artist er rosenrødt. For å lykkes har jeg jobbet hardt for å oppnå det jeg vil. I tillegg har jeg hatt gode folk rundt meg – og litt flaks. Så tror jeg også veldig på det å være snill, sier Astrid.

Snøhvit jul

Tre nøtter til Askepott er spilt inn i naturskjønne omgivelser, blant annet i Lillehammer og i Jotunheimen. Astrid, som er fra den lille bygda Berkåk i Trøndelag, følte seg hjemme i de snøtunge omgivelsene under innspillingen.

– Jeg har vokst opp på fjellet, og gikk ofte på ski til skolen i to meter snø, mimrer Astrid.

Til jul tar hun turen hjem, til venner og familie og viktige tradisjoner.

– Julemusikk, snø, mat og familie er stikkord for julefeiringen min. Og aking med barndomsvenner, med rattkjelke og hodelykt. Det skjer hvert år!

Og når kirkeklokkene ringer julaften, er Astrid og familien på plass i kirkebenken.

– Det er fint og mektig å være i kirken på julaften. Stemningen er magisk. Julen er en kristen høytid, og det har jeg respekt for. Kirken samler bygda på julaften, og det er skikkelig fint å komme dit og få ønske alle en god jul.