Fengsel 3

Det spirer bak fengselsmurene

Mester Grønn har donert et drivhus til Kongsvinger kvinnefengsel, i samarbeid med Frelsesarmeen. Det som vokser fram fra prosjektet, gjør allerede godt for både betjenter og innsatte.

• Foto: og tekst: Emmaline Sophie Hekneby / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 48/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Solen skinner over det sjarmerende bygget fra 1864. På utsiden står det et stort frodig tre, og vakre klatreplanter i rødt og grønt vokser oppover gamle, tykke murvegger. Det knirker godt når den tunge, rødmalte porten åpner seg inn til kvinnefengselet på Kongsvinger.

– Velkommen, stig på, sier Ida Lindmo, lokasjonsleder i Kriminalomsorgen Innlandet, kvinneavdelingen på Kongsvinger.

Innenfor porten forsvinner det grønne, og gittergjerder, høye murvegger, spiralformet piggtråd og overvåkningskameraer tar deres plass. Bortsett fra klirringen av nøkler, er det stille. Lindmo viser vei over et asfaltert område og åpner enda en port. Når man kommer inn, låses den igjen. Og der, rundt hjørnet, skimtes drivhuset, nylig donert til fengselet av Mester Grønn. Solen reflekterer i glasset, og det lille moderne bygget skiller seg ut som et friskt pust blant grus og høye murvegger.

– Vi har lenge ønsket oss et drivhus, så dette er utrolig fint, sier Lindmo.

Hun tar frem nøklene igjen og åpner opp doble glassdører. Duften av jord, friske blomster og urter sprer seg over plassen.

– Dette er noe de innsatte virkelig koser seg med!

Her kan du lese mer om Krigsropet

Bildet viser et drivhus i glass og svart metall. En kvinnelig fengselsbetjent står med ryggen til og ser inn, en mann i olabukser og grønn jakke står inni drivhuset og ser på noe.
drivhuset har blitt et kjærkomment aktivitetstilbud bak fengselsmurene, konstaterer Administrerende direktør i Mester Grønn, Erling Ølstad og lokasjonsleder i Kriminalom sorgen Innlandet, Ida Lindmo.

Grønn arbeidsplass fra Mester Grønn

Kvinnefengselet ønsket lenge å benytte denne delen av uteområdet for å kunne sysselsette flere innsatte med mer meningsfulle aktiviteter. Det var hele tiden et ønske å ha et drivhus, men for å få det til, måtte de søke om midler hos Kriminalomsorgen for å sikre bakgården så den skulle være sikkerhetsmessig forsvarlig.

– Alle pengene vi fikk på sikkerhetstiltak brukte vi på det, så vi kom ikke så mye lenger enn at vi fikk lagt til rette for å ha et drivhus her ute, sier Lindmo.

Det var i et av de kvartalsvise samarbeidsmøtene med Frelsesarmeen at ønsket deres helt tilfeldig kom opp i samtalen, og innen kort tid var drivhuset ferdigmontert i bakgården!

– Vi er vant med at ting tar ekstremt lang tid her, men vipps, så stod det her! sier hun og smiler.

De vil at drivhuset skal bli en arbeidsplass for de innsatte. Erling Ølstad, gründer og administrerende direktør i Mester Grønn, tar stolt sine første steg inn i drivhuset og ser seg godt rundt.

– Ja, det ble fint det her, sier han og tar en symbolsk stødighetstest på stålrammen med den ene hånden.

Erling og broren Ola Ølstad er gründerne av blomsterhandlerkjeden Mester Grønn. Brødrene startet den voksende bedriften i 1980 «med to tomme hender», og i dag har de vokst til 136 butikker spredt over hele landet, fra Kristiansand til Alta. Mester Grønn-duoen er kjent for sitt giverhjerte, og nølte ikke med å hjelpe til da de fikk en telefon fra Frelsesarmeen, med spørsmål om de kjente noen som ville donere et drivhus til kvinnefengselet på Kongs-vinger.

– Vi er en «kvinnebedrift», så de midlene vi har gitt til Frelsesarmeen har i stor grad gått til prosjekter som hjelper barn og kvinner. For oss var det bare fint å kunne bidra med dette, sier Ølstad og smiler.

Her kan du se filmen om drivhuset i Kongsvinger fengsel.

Bildet viser en tomatplante med grønne tomater, og en hånd som holder under noen av tomatene
Drivhuset i fengselsbakgården er en liten oase i omgivelser der alt annet er grå grus og høye gjerder.

Det varme giverhjertet

Samarbeidet mellom Frelsesarmeen og Mester Grønn er i sitt 23. år, og begynte med at blomsterhandlerkjeden ville donere overskuddet av posesalget sitt til Frelsesarmeens arbeid.

– Det høres kanskje ikke ut som et naturlig samarbeid, men dette har vært veldig bra, sier Erling Ølstad.

Da de skulle begynne å ta betalt for poser i butikkene, ønsket de å gi overskuddet til noen som kunne gjøre noe godt med pengene.

– Visjonen vår er at vi skal skape glede i alle hjem. For å oppfylle den visjonen så vi etter noen som virkeliggjør det arbeidet, og der pengene faktisk blir brukt for de som trenger det, sier han.

De ble bedre kjent med jobben Frelsesarmeen gjør, og takket være et stort giverhjerte har Mester Grønn sammenlagt donert om lag 20 millioner kroner til Frelsesarmeens arbeid siden 1997. I tillegg til pose-salget har Mester Grønn bidratt med blomsterdekorasjoner på forskjellige arrangementer, og de har også laget en spesiell rosebukett der 20 kroner av salgsbeløpet går til Frelsesarmeens humanitære arbeid. Direktøren tar en runde inne i drivhuset.

– Det hadde vært fint med et par stoler og et bord her inne etter hvert, sier han og retter på noen blomsterkasser han tok med seg i dag.

Lyden av småprat høres i det fjerne. Rundt hjørnet kommer en gruppe kvinner gående mot drivhuset. De er ikledd helt like røde bukser, mens overdelene varierer fra tykke ytterjakker til tynne hettegensere. Bak dem går det et par fengselsbetjenter og passer på. De fleste holder tilbake, mens noen ivrig viser hvilke vekster de har stått for i det nye drivhuset sitt. Noen snakker norsk og engelsk, andre kommuniserer med kroppsspråk.

– Tomatene er det jeg som har plantet, sier en av jentene og peker stolt på en liten gulaktig tomat på en gren.

– Jeg plantet det her, skyter en annen inn og viser et tomt og høstet bedd, men holder frem posen med kinakålfrø som bevis.

De har selv stått for å sette opp drivhuset og gjøre i stand inni, slik at det fullt og helt skal være deres prosjekt. De har også laget trekassene selv på verkstedet de har i fengselet.

Planter gjør noe med meg, det gir meg glede og mål og mening. Det er fantastisk å se ting vokse. Her inne er jeg fri!
– «Anita», innsatt i Kongsvinger kvinnefengsel.

Minoritet i fengselet

Kongsvinger kvinnefengsel er den eneste avdelingen for utenlandske kvinner i Norge. I dag er det 19 innsatte fra 16 forskjellige land, som soner alt fra ni måneder til flere år. Kvinner i kriminalomsorgen er en klar minoritet og utgjør kun fem prosent av de innsatte i Norge. Utenlandske kvinner er en minoritet inni disse fem prosentene igjen, noe som gjør dem til en ekstra sårbar gruppe, da både kvinner og menn tidligere måtte sone sammen. Noen kvinner må det fortsatt, selv om det er kriminalomsorgens mål at det ikke skal være slik.

– Vi så et prekært behov for å få en annen løsning for utenlandske kvinner som sonet sammen med menn, da vi opplevde at det var en svært uheldig situasjon for dem å være i, sier Lindmo.

Hun forteller at kvinnene ofte ble glemt bort blant alle andre innsatte i større fengsler, fordi de der har mer enn nok med personene som skal tilbake, inn i det norske samfunnet. De utenlandske kvinnene snakker gjerne ikke norsk eller engelsk, blir utvist fra Norge ved løslatelse, og er ofte ikke kjent med hvilke rettigheter de har.

– Når en innsatt kommer hit, skal hun bli sett og hørt. Vi som jobber her, bruker tid med alle individuelt og gir dem mulighet til å åpne seg. Om språket er en barriere og vi ikke kan bruke ord, så bruker vi kroppsspråk, vi finner alltids en vei, sier Lindmo.

Hun forteller at mange av de innsatte ikke er vant med å føle seg sett eller hørt, verken i sitt private liv, eller når de har vært innsatt. Men her får de individuelle samtaler, og alle skal ha et tilbud om skole eller jobb. Kvinnene får mulighet til å utvikle ferdigheter og få kompetansebevis de ellers ikke ville fått, fra skole, verksted, frisørlinje og truckføreropplæring, som er veldig populært.

– Vi gjør nok ganske mye kontroversielt innimellom, fordi vi tenker at disse kvinnene trenger det. Kompetansen de får her, kan de ta med når de reiser tilbake til sitt hjemland. Det er ingen som skal bli sittende på rommet og ikke ha noen mulighet, så der strekker vi oss veldig langt for å tilpasse oss til hver enkelt innsatt, sier Lindmo.

Mange av de innsatte kommer fra ekstreme bakgrunner og er så undertrykt at de selv ikke ser at de har blitt utnyttet. Det har blant annet blitt avdekket menneskehandel, en sak som NRK dekket i 2018. Det har vært, og er, mistanke om flere liknende saker, noe som viser at Lindmo og de ansatte ved fengselet ser et kjempebehov hos kvinnene som kommer til dem – mer enn de var forberedt på da avdelingen åpnet for under fire år siden:

– Det hender at noen ikke vil hjem når de skal frikjennes, fordi de aldri har vært så trygge som det de er nå. Innenfor disse murene blir de på en måte fri.

– Jeg tok for et par år siden en uformell opptelling på prostitusjonserfaring blant de innsatte kvinnene, og da var vi oppe i over 50 prosent. Enda det da var mange av dem som ikke ønsket å svare, men som vi nok ser hadde prostitusjonserfaring allikevel. 80 til 85 prosent av alle kvinnene har opplevd vold eller overgrep i løpet av livet, sier Lindmo.

Derfor er det så fint at hun i kontrast til dette kan fortelle at de produserer veldig mange suksesshistorier.

– Det er de historiene som gjør at betjentene orker å jobbe så tett på de innsatte, og gjøre langt mer enn det som står i arbeidskontrakten. Vi ser at det vi gjør fungerer!

Her finner du mer informasjon om Krigsropet

Bildet viser en mann i Frelsesarme-uniform som står og snakker. Ved siden av ham er et bord med kake og brus. I bakgrunnen en hvit murvegg og to dører.
– I Frelsesarmeens fengselsarbeid er vi utrolig takknemlige for samarbeidet med Kriminalomsorgen. I år er det nemlig 100 års-jubileum for dette samarbeidet, sa major Yuri Zentsov, før det nye drivhuset ble feiret med kake.

Feirer 100 års samarbeid

Inne i fengselet, gjennom enda flere gitter og låste dører, har de innsatte samlet seg rundt et kakebord. Fengselet ville gjøre litt stas på denne offisielle mottakelsen av drivhuset, og har stelt i stand med kaffe og kaker. Major Yury Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, drar fram notatene sine for å si noen ord.

– I dag er en gledens dag, en dag å feire og være takknemlig!

– I Frelsesarmeens fengselsarbeid er vi utrolig takknemlige for samarbeidet med Kriminalomsorgen. I år er det nemlig 100 årsjubileum for dette samarbeidet. Han takker Mester Grønn for gaven, og forteller hvor mye bidragene deres har betydd for Frelsesarmeen – også nå kvinnefengselet.

– Her skal det vokse mer enn bare grønnsaker og blomster. Vi håper at her skal det vokse selvtillit, håp for fremtiden, tro på at noen bryr seg og at livet kan være annerledes. Mange, mange takk», avslutter han.

Yury smiler og trekker seg til siden, det er tid for kake.

– Denne har jeg laget helt selv, sier en innsatt stolt og skjærer første stykket av en mørk og fyldig sjokoladekake kranset med Kvikklunsj og pyntet med andre sjokolader på toppen.

Hun har kjøkkentjeneste og har fått i oppgave å servere. Kvinnene venter tålmodig på at det skal bli deres tur. En etter en setter de seg ned med kake og brus, og snart tar lyden av småprat over.

Bildet viser to hender som holder en pose med kinakål-frø. I bakgrunnen skimtes tomme plantekasser.
Kinakål er både sådd, høstet og spist.

«Anita» og plantene

Ute i drivhuset lukter det friskt av rosmarin. Lyset trenger gjennom glasset og faller på fargerike blomster som er plassert langs veggene.

– Jeg liker å være her, det minner meg om livet jeg hadde hjemme i Tyskland, sier «Anita» (43) mens hun stryker fingrene forsiktig over jorden i en av kassene.

«Anita» er gift, har seks barn og to barnebarn som venter tålmodig på henne i hjemlandet. Hun har vært innsatt i tre år, og har enda en del igjen å sone her i Kongsvinger fengsel. Hva hun soner for, ønsker hun ikke å dele.

– Jeg elsker å være ute, sommer som vinter. Da jeg først kom hit, syntes jeg det var vanskelig å bli sittende så mye inne, sier hun.

Etter hvert kunne «Anita» benytte seg av blomsterbedene utenfor fengselet, og det trivdes hun godt med. Nå som drivhuset har kommet på plass, har hun virkelig funnet sitt rette element og viser mye stolthet over vekstene i trekassene hvor hun nå peker og forklarer.

– Jeg ønsker å få inn flere tomater her, sier hun og peker mot et tomt område.

«Anita» snakker varmt om soningen sin i kvinnefengselet og forteller engasjert om forskjellige morsomme aktiviteter hun har væt med på. I 2018 gikk hun catwalk på et moteshow de satte opp, med klær og ting de selv hadde laget og satt sammen.

– Det var skikkelig morsomt, jeg skiftet antrekk fire ganger, sier hun og smiler.

Hun har også vært ute på permisjon to ganger, første gangen var hun ute i fem timer og andre gangen i åtte timer. Da var hun sammen med en permvenn, en tysk prest. Neste gang skal hun få bo en natt på hotell.

– Jeg har aldri bodd på hotell før, så det gleder jeg meg veldig til, sier «Anita».

Når hun får spørsmålet om hva hun savner mest på utsiden, blir øynene blanke og hun ser opp på piggtråden som er festet til murveggen.

– Savnet etter familien min er ekstremt stort, det er vanskelig å være borte fra dem. Jeg gikk glipp av fødselen til mitt siste barnebarn. Men jeg må holde meg positiv, det er det jeg jobber mest med her inne, sier hun og ser bort.

«Anita» får se og prate med familien sin på Skype annenhver uke. Og hun lyser opp igjen når hun snakker om planter. Hun forteller om at hun også vil ta med noen blomster inn etter hvert, og at hun har to potter hun kan bruke til det.

– Planter gjør noe med meg, det gir meg glede og mål og mening. Det er fantastisk å se ting vokse. Her inne er jeg fri!

Blomster skaper glede

Ida Lindmo ser på klokka. Det er tid for «Anita» å gå inn til de andre igjen. Med et varmt smil vinker hun farvel og forsvinner rundt hjørnet sammen med en betjent. Lindmo forteller at drivhuset betyr mye for de innsatte, og at de planlegger nøye hva de ønsker skal vokse der.

– Det er uvant for oss å få så generøse bidrag, «vil dere gi dette til oss?», det er vanskelig å forstå sjenerøsiteten. Vi er veldig takknemlige, sier hun.

Erling Ølstad justerer så smått på et par kasser før dørene på drivhuset låses igjen bak ham.

– De har et fantastisk snekkerverksted her, og de innsatte lager så mange fine ting. Så jeg og Ida har nå blitt enige om at de innsatte kan lage flere større kasser her selv, så leverer vi jord, frø og innhold til dem, sier han, og snakker varmt om hvordan blomster skaper glede, at de gjør noe med oss.

– Blomster bidrar til ro og forandrer tankene våre. Du kan pusle litt med jorda og så noen frø, og se at du er med å skape noe vakkert. Plutselig spirer det, og det har du fått til. Planter må stelles med og passes på. De trenger omsorg, akkurat som vi trenger omsorg!

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER