Det store seilerhjertet

– Hvis noen hadde spurt om jeg ville være med til OL en gang til, hadde jeg sagt nei. Jeg vil ikke gå glipp av en eneste trening med Frisk Seilas, sier den tidligere landslagstreneren i seiling. Han sitter i en strøken RS21 og lener seg mot ripa. Sola smiler fra en himmel uten sky utenfor Jeløy. Rundt ham har hans faste team stålkontroll på kjølbåten. Det er storseiltrimmeren, fokketrimmeren, rormannen og taktikeren, fire menn som har fått et helt nytt fokus i livet. Hver uke mellom april og november er de ute i Oslofjorden med Frisk Seilas, ett av Frelsesarmeens tilbud til mennesker med rusutfordringer eller med bakgrunn fra psykiatri. Seiling skal gi dem nye sjanser og gode opplevelser. Og i dag står regatta på dagorden. To hvite seilbåter kjemper om vinden.

– Dere kommer aldri forbi oss! roper Steven, som de fleste kaller ham. Han snur seg mot crewet, senker volumet og gir klare instrukser:

– Nå har vi ikke vindskyggen deres lenger, så nå kan vi jibbe. Mannskapet dukker, bommen farer over bøyde nakker, og ny kurs er satt. Men det går ikke helt som planlagt.

– Nå er vi farlig nær, sier Jan ved rorpinnen, bekymret for et sammenstøt.

– Det går fint, bare hold stø kurs! sier Steven rolig, før han hever stemmen mot nabobåten:

– Er dere sure på oss? «Du skal ikke stjele», står det skrevet. Stevens lag har nettopp «stjålet vinden» fra konkurrentene, men det varer ikke lenge. Den andre seilbåten sklir snart forbi.

– Vi tåler å tape, men vi er for tunge bak, konstaterer Espen. Og plutselig slakker seilet helt, og båten flytter seg ikke.

– Da har ‘em vinni, sukker Jan og ser langt etter akterenden.

– Med vind kan du aldri være sikker. Gratulerer! vinker Steven. Inne i småbåthavna padler treneren inn de siste meterne. Ken Ove hopper i land:

– Det kjennes i hånda etter to dager på sjøen, sier han, ruller inn seilet og slenger borrelåsen rundt. Natten ble tilbragt i Colin Archer-skøyta, den nye stoltheten til Frisk Seilas. Nå er han klar for returen mot byen, men først er det kaffekopp og tid for å oppsummere.

– Er dere fornøyde med dagen? spør seiltreneren.

Svaret er unisont:

– Veldig!

«En ordentlig jobb»

Siden 26. april 2019 har de holdt på. I sin tredje sesong er folk så båtvante at de kan stille opp i en hvilken som helst seilforening, mener Steven. Han er stolt.

– Vi begynte med åtte seilere på denne båten, nå har vi fire igjen som er kjempetrofaste. De har aldri skulka, ikke en eneste gang. For det gjør noe med et menneske å komme ut på bølgene. Det vet Steven godt. Moss seilforening lånte villig ut båtene til seileinteresserte barn. Dermed fikk gutten fra arbeiderklassen sjansen til å bli god i sporten som ofte var forbeholdt øvre sosiale lag. Steven ble fullstendig avhengig av sjølufta. En dag uten en tur på fjorden, var utenkelig. Men ikke alle forsto lidenskapen. «Når skal du få deg en ordentlig jobb?» spurte moren hans i over 20 år.

– Hun hadde nok spurt ennå, smiler seilertreneren som mistet moren for noen år siden.

– Hun syntes ikke seiling var noen ordentlig jobb, men jeg har ikke gjort annet. Et tappert forsøk på å bli marinbiolog slo feil, han holdt på å kjede seg i hjel. Så ble det jobb på Idrettshøyskolen, før han i 1980 fikk oppdraget som landslagstrener av Seileforbundet. «Jeg må få med meg et OL», tenkte han. Det ble ikke bare ett. Fram til 1997 hadde han ansvaret for det norske landslaget. De neste 15 årene trente han Sverige og Østerrike, og har dermed vært med i alle OL der seiling har vært konkurransegren.

– Mange på landslaget kom fra overmøblerte hjem og var forholdsvis kravstore. Som toppidrettsutøver lever du i din egen lille boble og må være litt selvopptatt for å kunne vinne. De jeg jobber med nå, viser oppriktig seilerglede, og det varmer et seilerhjerte.

Blir lett glad i folk

Hvordan havner en elitetrener på dekket i Frelsesarmeen?

– Jeg fikk en nakkeskade og kunne ikke fortsette. Heldigvis, kan jeg si nå, sier Steven. Han ser etter minibussen med deltakerne og slår seg ned ved et bord i båthavna.

– Å være ute på dager som i dag, er medisin for meg. Da er jeg smertefri. År med seiling gjør noe med kroppen. Steven var vant til 200 reisedøgn i året, vant til å «kjøre full gass hele tiden», bli kastet fire meter til værs og lande hardt mot glassfiberen. Til slutt hadde han fått så mange slag mot nakken at legen anbefalte full stopp. Å være sportssjef i Norges seileforbund var heller ikke noe for en som ikke trivdes med administrasjon. Nakken stivnet foran pc-en.

– Jeg gikk sykmeldt ett år og kjedet meg veldig. «Skal jeg endelig få meg en ordentlig jobb?» spurte jeg meg selv. Det var da generalsekretæren tipset ham om planene om en seilelinje ved Frelsesarmeens folkehøyskole. Steven tok kontakt, men linjen ble det aldri noe av. Prosjektleder Knut Erlend Hjort-Johansen fikk en annen idé og lanserte et båt-tilbud til folk i Frelsesarmeens rusomsorg. Dermed var Frisk Seilas i gang – med Steven ved roret.

– Jeg visste ikke hva Frelsesarmeen var, en gang, men ble imponert over omsorgen de viser, alt det uselviske arbeidet som gjøres. Det er ikke penga som driver dem. Nå er jeg stolt over å være med. Men han ble advart av gode venner: «Ingen vil klare seg. Du kommer til å møte mange skuffelser, for ni av ti som er i rusbehandling, faller utpå igjen etter tre uker».

– De visste at jeg lett blir glad i mennesker. Og det er klart at det har vært skuffelser når folk har vært på rett vei og falt fra. Vi har jo fått et kameratskap og blitt venner. Det blir noen skjær i sjøen når folk har levd ustabile liv.

– Vi har mistet noen tilbake i rus, men vi har også «mistet noen» til jobb. Det er leit, for da får vi ikke truffet dem mer, men det er flott når noen ringer og sier de må på jobb. Flere regner seg nå som helt rusfrie. Oppturene er en ekstrabonus. Som når folk tar fatt i livet sitt, legger seg inn til behandling og varsler at de er på vei tilbake til Frisk Seilas. De er nå en kjerne på 12, og folk står i kø for å få en plass.

– Det er kjempemoro å trene denne gjengen, mer givende enn det jeg gjorde tidligere. Det er de samme mekanismene som gjelder da som nå; å bli sett og føle mestring. Når de føler de får til ting, er det så verdifullt for dem. Ofte er han ute i ribben og instruerer fra sidelinja. Men helst vil han være om bord, nær seilerne sine. Det er da de får de gode pratene. Tre ganger i uka er Steven og de andre lederne ute i havgapet med ulike grupper. Det kreves av seilerne at de må være rusfrie når de setter seg i fellesbilen om morgenen og etter endt økt.

– Målet her er at de skal være gladere når de drar herfra, enn da de kom. Vi vil gi mennesker en bedre hverdag, men også at de skal bli selvdrevne seilere. Vi har den holdningen at vi skal gjøre mange feil hver dag. Da har de sjansen til å rette opp til neste gang. Noen gjør også feil valg i livet, men det gjør ingen ting hvis det kan rettes opp.

NM i Frisk Seilas

Kona mener at mannen er forandret.

– Den siste OL-perioden var jeg mer irritabel, det var søvnløse netter og mye press om penger og resultater. Nå har jeg ikke noe å irritere meg over. Det er et før og et etter at jeg begynte i Frelsesarmeen. Før gjorde jeg ting delvis for meg selv. Her kan jeg være med å bidra til en forandring. Jeg føler jeg får gjøre hverdagen bedre for folk, sier han og snakker om vennene sine. Begreper som «brukere» og «deltakere» er fremmed for Steven. Han har åpen linje på telefonen, skulle det være noe.

– Det er viktig å være tilgjengelig for å bygge den nødvendige tilliten.

– Hva har seilerne her lært deg?

– Faktisk mye. Jeg lærer hvor skjevt rikdom og goder er fordelt i samfunnet. Det har sjokkert meg å høre om alle som har gjeld, at noen bare har 130 kroner dagen å leve for. Det skal også så lite til for å «havne utpå». Den innsikten har han med seg når han kommer i prat med rusavhengige nede på kaia. Steven har fått god kontakt med folk på den kommunale varmestua og invitert dem med på seiltur med den nye Colin Archer’n.

– Hva er det som driver deg?

– Gleden, å se tilfredsstillelsen når folk får til ting, smiler han under solhatten. Men å fortelle om Frisk Seilas til folkehøyskoleelever, ble en selsom affære.

– Det var en katastrofe. Jeg begynte å storgrine da jeg fikk spørsmål om jeg ble lei meg hvis det ikke gikk så bra med noen. Elevene fikk nok sjokk, men jeg klarte til slutt å hente meg inn.

Et mirakel

Steven trodde ikke på mirakler før, nå er han på glid.

– Det som Frisk Seilas har blitt, er et mirakel, fastslår han og lister opp alt som har gått deres vei; ledere som heier på dem, oppstart i andre kystbyer, sponsorer som sørget for ny båt. Nå drømmer han om Frisk Seilas-arbeid spredt langs hele kysten.

– Hva er det villeste du har vært med på her?

– Når vi har vært langt ute ved Larkollen, har jeg tenkt: Hvor smart var det egentlig å sette opp gennakeren (et seil som er foran masten, red.anm)? Kanskje uforsvarlig, for da går det fort og er helt på grensen, men det gir bøtter av adrenalin. Og det er jo bra her, for en del er adrenalinsøkende. Selv har han fått kick som varer:

– Jeg kan aldri tenke meg å gå tilbake til jobben jeg hadde. Seiling er fremdeles det morsomste jeg vet. Jeg holder på så lenge Frisk Seilas eksisterer – og det blir lenge!