Det vakreste av alt

Ideen til Roseslottet har hele tiden vært under utvikling.

– Roseslottet er hukommelse og håp. Vi ser ikke bare bakover, også framover, og har fellesskap med fremtiden. Der ligger det et stort ansvar, mener Eimund.

Det handler om å lytte til fortiden, men også til fremtiden, for å motvirke intoleranse og mørke krefter. Derfor har de plassert Menneskerettighetserklæringen ved De ufødtes stjerne.

– Jeg er berørt av menneskeverdet. Menneskerettighetserklæringen av 1948 er månelandingen i menneskehetens historie. Den forteller om vår umistelige verdi, sier Eimund.

– Den passer så fint der, som et frihetssymbol, mener Vebjørn.

Det blåser surt i tretoppene denne formiddagen. De kunstneriske lederne har klokelig kledd seg i ull.

Dette er et felles prosjekt, og veldig ambisiøst, smiler de og tar et godt tak rundt hverandre.

Helt siden gutterommet har brødrene lekt og samarbeidet. Denne gangen har de kombinert en felles erfaring med store utendørs installasjoner og interesse for åndshistorie og geometri.

– Eimund har tatt et større dypdykk i bøkene enn meg, men vi har vokst opp i den samme ånden. Å realisere disse ideene som en fysisk ting og sette det opp på Holmenkollen, er det største løftet i mitt liv. Maleriene er skapt under en katastrofeenergi, de gjenspeiler det trykket jeg var under da dette skulle bygges, forteller Vebjørn.

Inn til det grusomme

Krigshistorien ligger som et mørkt bakteppe. Vi ser eldre mennesker med ansikter fulle av linjer og levd liv, men også yngre utgaver, slik de kan ha sett ut under krigen. En liten plakett forteller om deres erfaringer, og hvilken retning livet tok etter freden.

Noen motiver fester seg; maleriene av fem år gamle Ellinor som ble arrestert i Oslo natt til 26. november 1942 og ført til fangeskipet Donau. Bildene er malt i koks, sort og gråtoner. Bare Ellinors kåpe er rød, og vi følger den lille skikkelsen på reisen mot Auschwitz, der kåpen ender i en haug med klær og sko utenfor gasskammeret.

– Hvordan var det å gå inn i materien og komme i berøring med det grusomme?

– Jeg har sett inn i avgrunner som er uutholdelige. Det har fylt meg med et stigende ansvar. Jeg er ikke opptatt av krig. Jeg er opptatt av menneskerettigheter, menneskeverd og ytringsfrihet. Det har vært vårt felles utgangspunkt. Det totalitære har mange ansikter. Uansett forkledning skal det kontrollere, undertrykke eller tilintetgjøre individet, sier Vebjørn.

Han har besøkt over 40 tidsvitner, malt dem og lyttet til deres historier. Nå er de fleste gått bort.

– De kjente det på kroppen. Det sier at Roseslottet er viktigere enn noen gang, for det kaster skygger inn til vår tid.

Gjennom bildene blir vi kjent med menneskers rop etter frihet, eller får del i deres fatale valg. Her er motstandsfolk og ofre for nazistenes råskap, men også folk som ble beskyldt for å være stripete, eller var dobbeltagenter. Wannsee II er et av de mest groteske motivene. Det bygger på Krøyers kjente motiv Hip, hip hurra, som skildrer en lystig frokost. De uniformerte nazi-toppene er samlet rundt festbordet der gjennomføringen av Holocaust blir besluttet. Sammen skåler de for den maskinelle utryddelsen; gasskamrene. Bildet blir en vekker. For kan det skje igjen?

– Har krigen i Ukraina gjort utstillingen enda mer aktuell?

Den har alltid et budskap, uansett hvilken tid man lever i. Roseslottet er et forsøk å levendegjøre verdiene uansett hvordan verden ser ut. Å forankre disse sinnstilstandene i hverdagen er alltid like aktuelt, for menneskeverdet står på spill i ethvert menneskemøte: I måten vi ser på hverandre, i måten vi snakker til hverandre, i det vi sier og ikke sier, bærer vi et ansvar for den andre. Det mentale vernet vi har i oss selv, er kjernen. Åndslivet er som en hage, det må pleies hele tiden, understreker Eimund.

Betlehemsstjernen

Selv om Roseslottet er et sekulært prosjekt, snakker brødrene gjerne om ånd. Som barn ble de tatt med til gudstjenester i den russisk-ortodokse kirke. Eimund og Vebjørn dro senere til Hellas og munkene på klosterøya Athos.

– De har en mysterieverden som er inspirerende å møte. Hvert menneske bærer på en guddomsgnist, det ligger i ikonkunsten. Det dyrebare som ligger i hvert enkelt menneske, er unikt. Vi må bevare den juvelen som vi er, og som vi ser i vår neste, sier Vebjørn.

Selv har han tatt godt vare på maleriene, de er overflatebehandlet og holder stand i regn, vind, sol og snø.

– Uansett hva jeg jobber med, er det en vertikal bevissthet. Det handler om hele mennesket. Roseslottet henvender seg til hjerte, sjel, sinn og kropp og ånd.

Han ser at en åpen himmel over kunsten gjør noe med dem som kommer.

– Når mørket legger seg, lysene kommer på og det er stjernenatt, føles det som å være på et alter over byen. Det er noe spesielt med høyder som et bindeledd mellom jord og himmel. Mange er stille og andektige her. Jeg føler også på det.

Kanskje hadde de tre vise menn fra Østen den samme følelsen da de peilet seg inn mot Betlehems- stjernen for over 2000 år siden? Eimund mener det er vitenskapelig belegg for at den store stjernen kan ha vist seg på denne tiden. Han har studert Johannes Kepler (d.1630), den tyske matematikeren, astronomen og astrologen som forsøkte å forene tro og vitenskap.

– Kepler prøvde å forstå Skaperens tanker. Han mente at Betlehemsstjernen kunne være en konjunksjon mellom to planeter, Saturn og Jupiter. Den viste seg tre ganger i år 7 før Kristus. Ut fra leirtavler vet vi at dette var noe som også datidens astronomer observerte. Hvorvidt dette er Betlehemsstjernen, kan diskuteres, men det er mulig.

Vebjørn bryter inn:

– Personlig har jeg det varmeste forhold til Betlehemsstjernen og denne legenden. Det er håp, nettopp det at Gud ble født som menneske i et lite barn. Det har vært en eksplosjon i den individforståelsen vi har, nettopp at guddommen ble individ. Jesus utfordrer deg når han sier: «Den som er uten skyld, kan kaste den første stein». Han ser ting fra flere sider. Han henvender seg til deg for at du skal tenke. Det er enestående med den kristne tilnærmingen. Det er også humanisme, i motsetning til det totalitære som bare har én måte å se det på.

Frihet som frigjør

Gullskatten er friheten. Men hva betyr frihet for dem?

– Først og fremst en åndelig realitet. Mennesket er et frihetssøkende vesen. Å bli til deg selv er ethvert menneskes mål. Spørsmålet er om vi tillater hverandre å komme til syne som oss selv. Hvordan skal vi leve sammen? Toleranse er et nøkkelord, sier Eimund.

– Det må både være en fysisk og åndelig frihet, supplerer Vebjørn.

– «Får Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri», sier Jesus. Hva tenker dere om det?

– Jesu utsagn er bunnløse, det er vanskelig å lodde dybdene i dem. Johannes 3,16 er kjernen i det kristne budskapet; man blir frigjort fordi man føler seg elsket. At man blir elsket av noen, er fundamentalt for å oppdage seg selv og sitt eget verd. Man får en målestokk. Gud elsket mennesket først for at mennesket kan elske Gud tilbake, sier Eimund.

Motsatsen kan få fatale følger:

– Blir man ikke elsket, kan man miste selvrespekten og bli usynlig for seg selv. Å bli elsket er så fundamentalt for å bli synlig – for seg selv og bli synlig i verden. Man blir fremkalt som menneske i kjærligheten. Kanskje er det kjernen i det kristne budskapet: Gud elsker betingelsesløst ethvert menneske for at det skal komme til syne og føle seg uendelig verdsatt.

Eimund ser at mennesket kan ha begrenset frihet.

– Likevel har det alltid tilgang til en guddommelig instans som elsker det absolutt, alltid og betingelsesløst. Vissheten om det, er styrken i troslivet. Troen er en form for innsikt. Kristus som døde på korset, er et tegn på Guds kjærlighet. Offeret er et tegn på at kjærligheten er reell. Det er ikke bare ord.

Den hvite rose

Men hvorfor navnet Roseslottet? Svaret ligger i terrenget, der en enorm rose reiser seg. Utstillingen er oppkalt etter «Den hvite rose», en motstandsgruppe av unge tyske studenter som gjorde et stillferdig opprør mot naziregimet på 1940-tallet. Alle ble arrestert og henrettet, unntatt én kvinne.

– I naturen og kunsten bruker man andre ord for å skape innsikt. Vi prøver å gi ny tilgang til temaene så de ikke støver ned, sier Eimund.

Faren Øivind Sand og vennen Aasmund Brynildsen har vært viktige inspirasjonskilder. De åpnet opp en verden av geometri og humanisme. Og her er Eimund i sitt ess. I mange år har han konstruert geometriske skulpturer som stjerner, løkkupler og prismer.

– Det er ingen snarveier til disse innsiktene, begynner Eimund og gir en lengre innføring i antikkens filosofi.

– Geometrien var en døråpner for å forstå hvordan naturen var skapt. I dette prosjektet hjelper geometrien oss til innsikt. Ikke fordi det er pent eller vakkert, den er et redskap for erkjennelseslivet. De er nøkkelhull inn til et stort univers, og verktøyet for kunsten og vitenskapen. Kepler sa at Gud brukte geometrien da han skulle skape verden.

Snart legger snøen seg som et dekke over gullet i åsen. Men portene vil fortsatt være åpne. Kunstnerne har definitivt truffet en nerve. Roseslottet åpnet i juni 2020 og skulle stå 13 måneder, men får vare ut 2025. Guider er ansatt, og tusenvis av elever har gått gjennom skoleprogrammet.

– Vi så ikke at det skulle bli et sånt behov. Mange kommer igjen og igjen, forteller Vebjørn.

Kanskje trenger folk en sansearena, et sted der de bare kan være. Et sted for å lytte, se og kjenne snøen danse stille over kunsten