Barnevern 8

Det varme blikket

Når barn og unge i barnevernet forteller hva som betyr mest for dem, kan mye av det oppsummeres i ett ord: kjærlighet.

• Foto: Mette Randem / Tekst: Stine Frimann / Artikkelen er hentet fra Krigsropet 42/20
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

– De voksne må møte barna med varme øyne. Med klemmer, et åpent og varmt kroppsspråk, og si snille ting! Dania blir engasjert i stemmen når hun snakker om hvordan voksne må møte barn i barnevernet. For dette er viktig. Faktisk så viktig at Barnevernsproffer som 19-åringene Dania og Leon har kjempet fram at kjærlighet i 2018 ble tatt inn i norsk barnevernslov. De er to av rundt 300 barn og unge med erfaring fra barnevernet som er aktive Barnevernsproffer i Forandringsfabrikken. De gir råd til fagfolk, studenter og myndigheter om hvordan hvert barn i barnevernet kan få den hjelpen de trenger. Og det kan ikke skje hvis ikke barna merker at de voksne i barnevernet er glad i dem.

Bildet viser Dania og Leon som sitter i en rød sofa med blå puter i. Dania sitter med bena oppunder seg i sofaen, mens Leon lener seg fram, begge smiler mot kamera
– Alle som jobber med barn og unge burde ha det i loven sin at barna skal møtes med kjærlighet, mener barnevernsproffene Dania og Leon.

Vis hva kjærlighet er

– Forandringsfabrikken gjennomfører undersøkelser blant barn i barnevernet. Alle som deltar kan bli proffer og være med på å løfte fram hovedsvarene fra undersøkelsene, forklarer Dania.

Leon synes det er fint å få høre de ulike erfaringene fra barn over hele landet.

– Vi får høre om hva som ikke har fungert, men også om det barnevernet gjorde riktig. Det er veldig kult å få høre om de nydelige, varme voksne som møtte barna med kjærlighet og var med på å forandre livet deres fullstendig, forteller Leon engasjert.

En god del barn som er under barnevernets omsorg, kommer fra hjem hvor det ikke har vært så mye kjærlighet. Da er det ekstra viktig å møte den kjærligheten i barnevernet.

– De ansatte må også vise barnet hva det vil si at noen er glad i deg. Kanskje det i seg selv er fremmed, understreker Leon.

– Noen har også levd med vonde ting de har trodd at de voksne har gjort utfra en slags kjærlighet. Da må de voksne i barnevernet vise barnet hva god kjærlighet faktisk er, legger Dania til.

Hun forteller at en varm kontaktperson som ser bak oppførsel, kan gjøre hele forskjellen.

– Jeg husker første gangen kontaktpersonen min sa til meg at hun var glad i meg. Jeg hadde ikke hørt det på så mange år, og først så tenkte jeg at ingen kan bli glad i meg. Men hun motbeviste det siden hun alltid sto sammen med meg. Uansett hva, så sto hun der og var den nydelige voksne som brydde seg og så bak alt jeg gjorde.

De ansatte må også vise barnet hva det vil si at noen er glad i deg. Kanskje det i seg selv er fremmed.
– Leon, barnevernsproff

Klarer ikke fortelle

Men selv om det er mange slike historier i barnevernet, er det slett ikke alt som er bra. I Forandringsfabrikkens nyeste undersøkelse blant barn mellom 6 og 12 år, kom det fram at tre av fire barn ikke hadde klart å fortelle barnevernet om det viktigste eller vondeste i livet sitt.

– Dette er barn som er under barnevernet nå, og som antagelig skal være det i flere år framover. Og barnevernet har satt inn tiltak uten å ha fått høre hva som faktisk er viktigst for barnet! Det er veldig alvorlig, sier Dania.

En av grunnene barna oppgir, er at de ikke har blitt møtt av en varm og kjærlig voksen. – Det blir skummelt å fortelle til en voksen som ikke viser noen følelser, selv ikke når du forteller om noe vondt. Tenk om du skulle sittet og fortalt om det som er vondest i livet ditt til en person som var helt sånn stoneface, det blir helt håpløst! sier Dania.

I tillegg opplever barna utrygghet fordi de ikke føler barnevernet samarbeider nok med dem, og fordi de får for lite informasjon. Og ikke minst at de ikke vet hvem som kommer til å få vite hva de forteller.

– Mange barn tror også at det de opplever hjemme faktisk er normalt. Da må de møte en trygg og varm voksen som forklarer hvordan ting faktisk skal være i en familie, sier Leon.

Bildet viser Dania og Leon som står i en gate med gamle bygårder. Dania har langt hår og har på seg gul skjorte og jeans, Leon har kort hår og briller og har blå t-skjorte og brune bukser. Begge smiler mot kamera.
Hele tre av fire barn i Barnevernsproffenes nye undersøkelse har ikke klart å fortelle om det vondeste i livet. – Hvis barn møter voksne som ikke viser følelser, klarer de ofte ikke å fortelle om det som er viktigst for dem, forteller barnevernsproffene Dania og Leon.

Ikke gi opp

Barn og unge som har opplevd mye vondt kan oppføre seg avvisende, vise mye sinne og tilsynelatende ikke ville ta imot kjærlighet. Det er da det gjelder at den voksne ikke gir opp.

– De må fortsette med alle de tingene som å ha varme øyne og si masse snille ord til barnet! Si snille ting til og med når situasjonen er stressende, når barnet har det vondt. Så kommer barnet til å kjenne litt og litt etter hvert, og ta det mer og mer inn over seg. Det er mange barn som sier at utenpå så det ut som de ikke brydde seg, men inni så kjenner man det i hjertet. Hvis et barn sier nei til en klem, så må den voksne respektere det. Men fortsett å spørre, så kommer det mest sannsynlig en dag hvor barnet vil ha den klemmen, sier Dania.

Leon understreker at man må finne fram til de uttrykkene for kjærlighet som det enkelte barnet klarer å ta imot. Hvis barnet sier nei til en klem, kan man spørre om det har lyst på en kopp kakao. Det er også viktig å vise at man bryr seg om barnets mening om småting i hverdagen som angår barnet.

– Ved å spørre hva barnet mener om sånne småting, viser man at man bryr seg. Slik bygger man en relasjon. Så kan man bygge videre på det, smiler Leon.

– Barn og unge trenger også grenser. Er en del av det å gi kjærlighet også å gi litt motstand hvis en ungdom for eksempel nekter å stå opp og gå på skolen eller oppfører seg dårlig?

Begge proffene rister bestemt på hodet.

– Det handler heller om å se bak adferden, prøve å nå igjennom og finne ut hvorfor barnet ikke vil på skolen. Barn sier sjelden nei bare fordi de ikke gidder, sier Leon.

– Og så må de voksne være ærlige om sine egne følelser, understreker Dania.

– Hvis en ungdom er sint og oppfører seg dårlig, hjelper det ikke at den voksne setter grenser ved å kjefte og si at dette går ikke. Fortell heller ærlig hva du selv føler. Si for eksempel: «Jeg blir skikkelig lei meg av dette. Jeg vet at du ikke ønsker å gjøre det, jeg vet at det er noe som er vondt inni deg nå. Kan vi vær så snill sette oss ned og prate om dette?».

Barnevernsproffene har reist mye rundt og snakket med blant annet studenter og fagfolk. Dania sier mange til å begynne med synes kjærlighet er et litt vanskelig begrep.

– De lurer på hvorfor vi ikke heller kan si at barn skal få omsorg. Men den store forskjellen er at omsorg kan gis på en distansert og litt kald måte. Det er ikke mulig å gi kjærlighet kaldt, forteller hun.

Hun er også opptatt av hvilke begreper som brukes om barn.

– «Saksbehandler» for eksempel. Vi er ikke en sak, vi er mennesker! Det er så mye finere og mindre stigmatiserende å si kontaktperson.

Dania mener også vi må slutte å bruke ordet «sårbar» om barn i barnevernet.

– Ordet brukes i beste mening. Men det er mange barn som har kjent på at det er vondt: Etter alt de har overlevd, så skal de kalles sårbare! Dette er de sterkeste og modigste barna vi har, sier hun engasjert.

Både Dania og Leon er glade for at det nå står i barnevernsloven at barn skal møtes med kjærlighet. Men det bør ikke stoppe der, mener de.

– Hvorfor står det ikke i bruker- og pasientrettighetsloven? I alle lover som angår skole og barnehage? Det ville gjøre det tryggere å være barn i disse systemene. Alle som jobber med barn og unge burde ha det i loven sin at de må møte barna med kjærlighet!

Bildet er et svart-hvitt nærbilde og viser en kvinne med halvlangt hår som står utendørs og ser mot kamera.
– Det er de små tingene som teller. Det varme blikket, smilet, det å møte barn med oppriktig interesse, sier Hilde Marie Thrana.

«Nå er jeg ikke så sint lenger»

En av dem som er opptatt av å sørge for at barn i barnevernet blir møtt med kjærlighet, er førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid på NTNU, Hilde Marie Thrana.

15. oktober var hun på Frelsesarmeens barnevernkonferanse for å snakke om nettopp dette. Hun opplever at det stadig er mer bevissthet rundt dette, men slik har det ikke alltid vært. På 90-tallet jobbet Thrana i Bufetat med plassering av barn i barnevernet. Hun møtte en ungdom som de slet veldig med å finne riktig tilbud til. Jenta var sint og aggressiv overfor foreldre, skole, politi og andre som krysset hennes vei.

– Til slutt kom hun inn i et beredskapshjem. Etter noen måneder, besøkte jeg henne der. Da var det et stort smil på jenta! Hun var rolig og høflig, en helt annen jente. Jeg spurte hva det var som hadde skjedd. Hun svarte: «Jeg har blitt møtt med kjærlighet. Nå har jeg fått den kjærligheten inn i meg, så jeg er ikke så sint lenger», forteller Thrana.

Denne jenta ble utslagsgivende for at hun gikk i gang med doktorgraden hun lenge hadde vurdert, om nettopp kjærlighet i møte med utsatte barn og unge. For den gangen var ikke dette et tema som ble diskutert.

– Jeg syntes det var rart. Kjærlighet er helt grunnleggende, det gjør at vi opplever å bli sett og bekreftet og at vi har verdi. Det er noe vi trenger helt fra fødselen av.

Men hvordan ser kjærlighet ut i en profesjonell relasjon, og hvilke dilemmaer møter man? Dette ble blant temaene for Thranas doktorgradsavhandling. Hun hadde 14 ungdommer som kjerneinformanter. De hadde alle vært i barnevernet, blant annet i institusjon eller fosterhjem. Da Thrana intervjuet dem, bodde de hjemme og ble fulgt opp av en miljøarbeider i et barnevernstiltak. Hun spurte dem ikke spesifikt om kjærlighet, men om relasjoner og hvordan de ble møtt.

– De sa at de fysiske uttrykkene er viktige. Det å bli møtt med et varmt og direkte blikk, et smil og kommentarer som: «Jeg har gledet meg til å treffe deg». De var også svært opptatt av at de voksne holder ut også når ungdommene ikke klarer å endre adferden sin. Voksne som er sterke og utholdende på en varm og vennlig måte, er veldig viktige, understreker hun.

Thranas informanter mente at kjærlighet innebærer å utfordre dem og sette grenser. Men det må gjøres på en god måte. De var også veldig opptatt av at de ønsket å bli møtt på følelser, og at de voksne skulle vise følelser tilbake. I dagliglivet tenker vi gjerne på kjærlighet som en følelse som bare oppstår av seg selv. Når Thrana snakker med ansatte i barnevernet om temaet, er mange opptatt av nettopp det. Man kan jo ikke styre hvilke følelser man har for hvert barn?

– Da er jeg veldig opptatt av å få fram at man ikke trenger å tenke dette så stort. Det er de små tingene som teller. Det varme blikket, smilet, det å møte barn med oppriktig interesse. Det er heller ikke den ansattes følelser som er det viktigste. Det er ungdommen som skal føle seg sett og verdsatt.

Ungdommene visste veldig godt hvordan det var å ikke bli møtt på en god måte. En av dem var stadig hos rektor på skolen på grunn av ting hun hadde gjort.

– Hun sa at hun bare fikk kjeft for det hun hadde gjort galt, og at det i og for seg var rett, men det var ingen som spurte hvordan hun egentlig hadde det. Hun beskrev seg selv som «tøff i trynet» men sa at inne i seg var hun et lite, gråtende barn. Hun hadde opplevd mye vondt, blant annet hadde hun mistet broren sin. Hun ville så gjerne at noen skulle se bak adferden hennes.

Kjærlighet er helt grunnleggende, det gjør at vi opplever å bli sett og bekreftet og at vi har verdi. Det er noe vi trenger helt fra fødselen av.
– Hilde Marie Thrana, førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid på NTNU

Kulde og avstand

Mange av ungdommene fortalte om lignende opplevelser. De følte voksne snakket over hodet på dem og at de ofte ble behandlet som en ting som det skal gjøres noe med, at det meste handlet om adferden deres.

– Flere fortalte om sitt første møte med barnevernet da de ble tatt ut av hjemmet. De var livredde, de ble sendt vekk fra det kjente og visste ikke hva som ville skje. Og så møtte de en ansatt som satt og så ned i papirene sine og noterte, uten å respondere på det de sa. De opplevde en veldig kulde og avstand, det kan føles mest som et avhør, forklarer hun.

De senere årene har mye skjedd, ikke minst takket være Barnevernsproffene. Men selv om mange ansatte er positive og mer bevisste på dette nå, er det også noen etiske dilemmaer. For eksempel er det viktig å ta på alvor at barnevernsinstitusjoner har en vond historie bak seg med vold og overgrep. En del av barna har også opplevd vold og overgrep. Når det gjelder å uttrykke kjærlighet ved for eksempel å holde rundt barnet og gi klemmer, er det viktig at den ansatte er bevisst og trygg.

– Alle mennesker trenger å bli holdt rundt eller holdt i hånden. Men det må være klare retningslinjer, de ansatte må kjenne ungdommene og være trygge i rollen.

Det er også vanskelige avveininger når det gjelder rollen den enkelte ansatte kan ha for barnet. Hvis ansatte går for langt i å ta over en slags mor- eller farsrolle og så slutter i jobben, kan overgangen bli veldig vond for barnet.

– Her må også de ansatte være trygge og få veiledning. Og ikke minst, det er kjempeviktig å jobbe godt med barnas forhold til egen familie, eventuelt fosterfamilie, slik at det faktisk er de viktigste relasjonene der det er mulig.

Thrane forteller at mange ansatte i barnevernet nå føler de har fått mer frihet.

– Vi hadde en periode etter år 2000 da det var veldig mye fokus på metoder for adferdsendring. Gode metoder er helt nødvendig, men det er viktig med en balanse. Nå sier mange ansatte at de har mer rom til å gjøre det de opplever som rett. De kan invitere ungdommene på kino eller kafé for eksempel, avslutter Thrana.

Bildet er svart-hvitt og viser en kvinne med halvlangt hår som står utendørs foran noen busker. Hun har på seg en mønstrete genser.
– Det handler jo mye om å gi god omsorg og trygghet. Og at vi hele tiden jobber for å se hvert enkelt barn og la dem få skinne, sier Ann-Karin Carlsen, Regionleder i Frelsesarmeens barne- og familievern.

La hvert barn skinne

For regionleder Ann-Karin Carlsen i Frelsesarmeens barne- og familievern i region sør, øst og midt, er det å møte hvert barn med kjærlighet helt essensielt.

– For meg innebærer det rett og slett at vi får lov å gi litt av Guds kjærlighet videre til barna, sier Carlsen, som har ansvar for å følge opp tre barnevernsinstitusjoner og rundt 20 fosterhjem.

Hun mener det å møte hvert barn med kjærlighet, er helt grunnleggende. Samtidig er det også omdiskutert, spesielt etter at det ble tatt inn i barnevernloven.

– Det er et vanskelig begrep, på en måte. Hvordan kan vi måle kjærlighet, og når har vi nådd målet om å gi nok kjærlighet?

Likevel, kjærligheten kommer ofte helt naturlig til uttrykk, forteller hun. Ofte handler det om småting som at man tilbyr en klem, eller hjelper barnet å ta på sykkelhjelmen og stryker dem over kinnet samtidig.

– Det handler jo mye om å gi god omsorg og trygghet. Og at vi hele tiden jobber for å se hvert enkelt barn og la dem få skinne.

Hun ser ingen motsetninger mellom metode og kjærlighet. En sentral metode i Frelsesarmeens barnevern er et opplegg for samtaler som ikke handler så mye om barnets utfordringer, men om hva de er gode til:

– Barnet skal føle seg sett og anerkjent. Vi prøver å finne ut «hva er du skikkelig god til?».

Det å oppleve kjærlighet, gjør at barnet kan bygge selvfølelse, selvtillit og ikke minst tillit til samfunnet rundt. Samtidig er alle mennesker forskjellige. Noen av barna har behov for lange samtaler eller mange klemmer. Andre vil kanskje helst sitte sammen med noen med fiskestanga uten å si noe. Derfor er det så viktig å bli godt kjent med hvert enkelt barn.

Barna som kommer til Frelsesarmeens barnevern, har svært ulik bakgrunn. Noen har foreldre som har gitt mye kjærlighet, men som har svært dårlig omsorgsevne av ulike årsaker. Andre har blitt mishandlet og levd under veldig dårlige forhold. For den siste gruppa er det ekstra viktig å møte hvert barn med varsomhet, og gradvis bygge opp tillit.

– Noen av de vanskeligste situasjonene har vi med ungdom som er veldig avvisende og ikke stoler på voksne. De vil ikke ta sjansen på å la noen være glad i dem. Det er tøft, da er det vanskelig å gi dem all den godheten vi så gjerne vil, forteller hun.

Samtidig er en viktig del av omsorgen det å holde ut, uansett hvor krevende adferden kan være. Det kan være tøft for de ansatte.

– Det er klart det kan oppstå omsorgstrøtthet, det er en tøff jobb. Derfor fokuserer vi mye på hvordan de ansatte kan sørge for god egenomsorg.

De ansatte har også faste møter med en psykolog eller veileder, for å ha et sted å bearbeide følelser og legge det fra seg.

– Vi trenger også påfyll for å kunne fortsette å gi kjærlighet til hvert enkelt barn, avslutter Carlsen.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER