Dukker med sjel

Làrus er fra Island, men har bodd mange år i Norge. Da han gikk på Frelsesarmeens offisersskole var han i praksis i Halden korps (Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter), der de driver med dukketeater. Som avskjedsgave fikk han en dukke. I fjor høst fikk han ideen om å lage en møteserie med dukken Stuart.

Da også frelsesoffiseren Mona Andreassen kom til Bergen og hadde med seg dukken Cornelia, slo de to kreative personene seg sammen.

Les mer om Krigsropet her

Mona er nemlig også billedkunstner og interessert i all slags kunst.

– Jeg var hos en dukkemaker på Nesoddtangen og fikk lage dukken min selv, forteller hun. Det gjør at hun har et veldig personlig forhold til dukken sin. Cornelia er nordlending sånn som henne, og stort sett trivelig og i godt humør. Hun har brunt, bustete hår med et rødt sjal – og Frelsesarmé-genser.

Dukken Stuart er en 10–11 år gammel gutt som også har brunt hår og en stor munn. Han er morsom og har masse spørsmål.

– Han kommer med mange innblikk, tanker og ideer som man ellers ikke ville tenkt på, sier Làrus.

Det gir nye innblikk i temaer som de skal ta opp.

Ikke bare for barn

Forestillingene med dukkene er ikke beregnet bare på barn. Tanken er å gjøre vanskelige spørsmål enkle å forstå for alle. Noen ganger tar de inn andre menne- sker som spiller sammen med dukkene. I denne første serien har de fem tema, og har invitert inn fem voksne til å være med.

– Vi setter ingen aldersgrense. Både et barn på fem år og en eldre person på 95 år skal kunne forstå det, forklarer Làrus.

Temaene er kjærlighet, påske og pinse, sorg og glede, tro, gaver – og det å være verdifull. I forkant har de funnet bibelvers som de knytter til temaet og får inn i dialogen.

– Med en gang det kommer en dukke, blir folk mottakelige og nysgjerrige, sier Mona.

– Dessuten har Cornelia og Stuart et større rom å bevege seg i enn oss. De trenger ikke vite alt, og de kan være litt tøysete uten å fornærme noen.

Frelsesarmeen i Bergen har kjøpt inn filmutstyr til ungdomsarbeidet, og dette er det første store prosjektet som blir laget ved hjelp av dette. Green screen fungerer på den måten at man kan legge inn en bakgrunn på filmen etterpå. Dessuten har de bygget en scene av tre som de skjuler seg bak. Dukkene er ganske store og blir styrt ved at de tar hendene inni dem.

Vi får en liten demonstrasjon, og lever oss straks inn i samspillet med dukkene. Morsomt er det også, og Mona og Làrus forteller at de passer på at det i hver video er en humoristisk sekvens.

– Jeg tenker at dette er en god måte å forkynne på sier Mona, og Làrus stemmer i:

– Det er budskapet som gjelder, sier han.

De mener at det handler ikke om utstyr, bakgrunn eller andre fancy ting, men at dukkene kan komme med et budskap som kan være til hjelp og velsignelse for andre.

– Vi blir velsignet selv og har masse gøy sammen!

Mona påpeker at det er artig og givende å holde på med dukketeateret, og at de lærer mye selv, også – for eksempel i måten å forenkle ting på.

– Vi må gå inn i temaet på en annen måte enn om vi skulle skrive en tale til søndag for kun et voksent publikum. Jeg lærer mye i prosessen som kan brukes i andre sammenhenger, også.

– Det er Jesus vi peker på. Det er hele motivasjonen.

Kunst er en gave

Mona har arbeidet som billedkunstner før hun ble offiser i Frelsesarmeen, og maler ennå.

– Gleden ved kreativitet, maling, dukker og formidling henger sammen, mener hun.

I dokketeaterforestillingen som handler om «gaver», skal de ha med en annen som driver med kunst, og som skal spille mot Cornelia-dukken i oppsetningen.

Làrus er musiker og har laget en god del sanger. Også til dukketeateret skal han skrive intromusikk som kommer på hver video. Både Mona og Lárus bruker altså sine evner og gaver – og spiller på lag.

Før de setter i gang lager de en ramme for handlingen, og så improviserer de og beveger seg litt fritt innenfor den rammen.

– Så det er ikke noe fast manus, men i etterkant skriver vi opp essensen i dialogen. Vi prøver å begrense oss til fem minutter, noe som kan være en utfordring. Det er lett å snakke seg ut på viddene når du er varm og i gang, smiler Mona.

Men det blir ikke bare film, de har også planer om live show på gudstjenestene i Bergen framover. Da blir det lengre versjoner, og kanskje litt dialog med publikum. Men essensen er fortsatt den samme: å peke på Jesus.

Fine på Facebook

Til jul hadde Frelsesarmeen en adventskalender på Facebook, og der ble det lagt ut en video med Stuart og Cornelia som de fikk gode tilbakemeldinger på. Làrus har opptrådt med Stuart tidligere også, og forteller at det var en kjempesuksess, både hos eldre og hos barn.

Dukketeater er en gammel tradisjon. Den katolske kirke tok tidlig i bruk dukketeater som et pedagogisk verktøy, og også mange andre kirker og menigheter har gjennom årene brukt dokketeateret som kreativ metode i formidlingen. Noen av de virkelig legendariske barne-tv-satsingene har dessuten hatt dukker i hovedrollene – som Pompel og Pilt, eller Sesam stasjon. Cornelia og Stuart er i godt dukkeselskap?

Mona og Làrus er ikke profesjonelle, men de har sett mye dukketeater, og gir dukkene sine både hjerte og sjel.

– Vi lærer underveis, sier de.