En fengslende jobb

– Noe av det tøffeste er å møte folk som har levd liv som deg og meg, men som har gjort noe som gjør at de havner i fengsel. Livet har blitt snudd opp ned for flere av dem jeg møter, kanskje i løpet av sekunder, sier oberstløytnant Bernt Olaf Ørsnes, kapellan i Bergen fengsel. Han er en av Frelsesarmeens åtte fengselskapellaner, en jobb han har hatt siden 2015 og som han setter stor pris på.

– Det å få være en samtalepartner for dem som strever, er både meningsfullt og viktig for meg, forteller han.

Selv har Bernt Olaf jobbet som offiser i Frelsesarmeen i mange år, og har tjenestegjort ulike steder og i forskjellige land. Men etter at kona fikk slag, fikk han behov for å gjøre noe annet.

– Det jeg har opplevd privat de siste årene, er noe som også har vært fint å ta med seg inn i jobben som kapellan. For det å selv ha møtt utfordringer, kjent på sorg og fortvilelse, eller opplevd at livet tar en helt annen retning, gjør en bedre rustet både som medmenneske og medvandrer, tror han.

En å prate med

Helt siden 1920 har Frelsesarmeen vært til stede i norske fengsler. De har hjulpet de innsatte under varetekt, straffegjennomføring og i løslatelsesprosessen. Hensikten er å hjelpe de som sitter inne, og som har ulike utfordringer og behov. Men den viktigste rollen har likevel vært å lytte til det de innsatte har på hjertet.

– Jeg vet aldri hvordan arbeidsdagen blir, men har som regel mellom to og syv samtaler per dag, forteller Bernt Olaf.

Noen samtaler er avtalt på forhånd, andre oppstår mens han går rundt i fengselet. Hva de innsatte vil prate om, varierer. Selv er han opptatt av å lytte så han kan møte dem der de er og med det de trenger.

– Som kapellaner skal vi prøve å plante et håp. Men vi kan aldri presentere evangeliet som en quick fix i samtalene med de vi møter.
Det viktigste er at vi er en god samtalepartner som lytter og støtter, og som prøver å gi svar.

Ofte kommer han tett på mennesker i krise. Det de deler kan være ting fra det innerste rommet, der det er som mørkest. Ting de aldri har fortalt andre. Det gjør inntrykk.

– Heldigvis er jeg flink til å legge ting fra meg når jeg kommer hjem, det er helt nødvendig hvis man skal ha denne jobben. Det betyr at jeg sjelden ligger våken om natten.

Men har han behov for å prate, så vet han at han ikke er alene.

Savner fellesskapet

Det er Den norske kirkes fengselsprester som har ansvar for prestetjenesten i norske fengsler.

– Vi har et godt samarbeid med fengselsprestene, og kan snakke med dem om ting som oppleves vanskelig. Men det hender også jeg tar en telefon eller sender en mail til en av de andre kapellanene, forteller Bernt Olaf.

Han og en kollega holder til «litt i periferien», som han beskriver det, mens de andre kapellanene er fordelt i østlandsområdet. Siden de vanligvis jobber alene, er det viktig å kjenne på et fellesskap og en tilhørighet med de andre kapellanene, medgir Bernt Olaf. Men det er ikke alltid så lett å få til.

– Det at jeg bor langt unna, gjør at jeg ikke får truffet de andre til fredagskaffe. Men det er alltid fint når vi treffes i de kvartalsvise stabsmøtene. Her kan vi dele både sorger og gleder, vi får vært sosiale og hatt det gøy sammen, og vi får faglig påfyll gjennom ulike foredrag og temamøter.

Bernt Olaf skulle gjerne hatt disse treffene enda hyppigere. Det er noe flere av kollegene også kunne ønske seg.

Aldri rutine

– Vi hører mye trist som vi ikke har lov til å dele med andre. Da er det godt å ha kolleger som forstår hva vi snakker om, sier Mona Rindal Rasmussen. Hun har vært kapellan i elleve år og jobber både på Bredtveit høy- og lavsikkerhet i Oslo og i Ravneberget fengsel for kvinner.
I tillegg er hun innimellom også med til kvinneavdelingen i Kongsvinger fengsel.

– Selv om ingen av fengslene er like, og vi har ulik hverdag, er det veldig nyttig å høre hvordan kollegene har det i sine jobber og hvordan de løser ulike utfordringer.

Når de møtes, pleier de alltid å ta en runde rundt bordet der hver og en kan fortelle litt om jobbhverdagen sin. Alle setter stor pris på å kunne prate om det de opplever. For det blir aldri rutine å gå alene innenfor murene, sammen med mennesker som har opplevd mye tøft i livet.

Bakgrunn som lærer

– Noe av det som er krevende, er at vi hele tiden skal bli kjent med nye mennesker som er i krise. Jeg må alltid gå forsiktig i dørene og kan ikke være pågående, sier Mona som kan ha flere enesamtaler i løpet av en dag. I tillegg blir det mange gruppesamtaler rundt bordet i fellesområdet på avdelingen. Hovedoppgaven er å være sjelesørger.

– Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg møter mennesker med ulike historier. Jeg kan ikke gå inn og styre livet til de innsatte, men jeg kan lytte. Dessuten er det viktig å være bevisst at de svarene man gir, er av stor betydning.

Bakgrunnen som lærer på St. Sunniva skole i seksten år, kommer godt med også i jobben som kapellan. Samt erfaring fra flere år i Sjømannsmisjonen i Antwerpen og i New York. Men etter såpass mange år i jobben, kjenner hun at det begynner å bli tyngre.

– Det er perioder der jeg kan savne det å ha en vanlig jobb å gå til, eller det å ha kolleger rundt meg. Samtidig tenker jeg at jeg har verdens beste jobb, sier hun og smiler.

Dager etter dette

– Vi har ulik bakgrunn. Noen av oss er offiserer, noen er lærere, en har teologisk presteutdanning, men alle har vi livets erfaring, sier major Gro Merete Egeland, kapellan på Ila fengsel og forvaringsanstalt og i Stavanger fengsel.

Det er utfordrende å sitte i fengsel. Mange jobber mye med seg selv, tar tak i livet for å snu det i en annen retning. Gro Merete opplever det som verdifullt og meningsfullt å være med og støtte, å være en som bærer med seg troen på og håpet om at «det kommer dager etter dette». Også hun trekker fram det gode samarbeidet med fengselsprestene.

– Vi jobber i stor grad på samme måte. Vi tilbyr gudstjenester og samtaler, om små og store spørsmål og tanker, erfaringer og opplevelser. Jobben handler om å være til stede for andre.

– Men kanskje har kapellanene i Frelsesarmeen litt flere praktiske muligheter underveis og etterpå, via Fretex, overgangsboligen Elevator, samt Stedet og andre aktiviteter og muligheter etter løslatelsen, sier hun.

En ny retning

Det er bare vel halvannet år siden Gro Merete startet i tjenesten som kapellan. Bak seg har hun mange år som offiser i Frelsesarmeen. Hun har tjenestegjort som menighetsleder, med barne- og ungdomsarbeid, på Offisersskolen og som divisjonssjef. For fire år siden opplevde hun flere dramatiske hendelser i privatlivet.

– Jeg var i krise. Livet gikk videre, men samtidig stoppet det litt opp. Jeg kjente behov for å finne meg selv, få beina under meg til å stå støtt igjen.

Hun betegner seg som heldig som hadde familie, noen gode venner, og ledere i Frelsesarmeen som brydde seg. Hun fikk hjelp til å gå videre i sakte tempo. I flere år hadde Gro Merete kjent en dragning mot kapellantjenesten. Nå så hun at stillingen som fengselskapellan for Frelsesarmeen på Ila var ledig.

– For første gang etter at jeg ble offiser «søkte» jeg på en stilling, og fikk den. Jeg var selvsagt spent, men fant raskt ut at jeg trives veldig godt med å få lov å vandre rundt og samtale med folk på denne måten.

Sortere tanker gjennom ord

Kapellanarbeidet byr på møter med mennesker som er på ulike steder i både livet og i soningsprosessen. Noen er i krise og strever med anger og skyldfølelse. Andre jobber med å bearbeide det som førte dem i fengsel, eller strever med andre erfaringer i livet. Mens noen opplever seg urettferdig behandlet, er andre tydelige på at de har seg selv å takke. Noen vil snakke om Gud, om tro og tvil, bli kjent med Jesus. Ofte dreier samtalen seg om hverdagslivet, og ikke minst om veien videre.

– Tilgivelse kan være et stort tema. Noen tar ansvar og ber om tilgivelse, noen tror ikke en gang de kan klare å tilgi seg selv, forteller Gro Merete.

Det blir mange småsamtaler i løpet av en dag, men det blir også dypere samtaler, mange av dem i fortrolighet på cella eller i samtalerom.

– Jeg kjenner meg virkelig privilegert som får lov å lytte til og samtale så mye med mennesker. Innimellom sier jeg at «jeg tror på samtalen», fordi det skjer noe når vi setter tankene og følelsene våre ut i ord. Vi får sortert tankene, og finner mot for veien videre. Jeg har selv erfart hvor mye det betyr når noen lytter og samtaler med meg, tror på meg, og noen ganger for meg.

Solide tradisjoner

Og kapellanene forholder seg til systemet. De følger fengselets retningslinjer og rutiner, men har taushetsplikt.

– Vi rapporterer ikke, slik andre ansatte må gjøre. Samtalene med prester og kapellaner oppleves derfor av mange som et fritt og trygt rom der de kan være seg selv, sier Gro Merete.

Innimellom får hun spørsmål om hun er redd. Også fra innsatte.

– Så langt har jeg verken kjent på frykt eller vært i nærheten av å tenke på å utløse alarmen.

Da Gro Merete tok fatt som fengselskapellan, var noe av det første hun tenkte at hun sto på skuldrene til de som har vært der før henne. Hun opplevde å bli møtt med respekt og tillit fra første stund. Arbeidet som Frelsesarmeen har lagt ned i fengslene i hundre år, er merkbart.

– Vi har møtt mennesker med tro, kjærlighet, fremtid og håp, og det vil vi fortsette med. Jeg er ydmyk og takknemlig for å få lov til å være med som medvandrer og håpsbærer.

I forbindelse med 100-årsjubileet til Frelsesarmeens fengselsarbeid, utgir Frelsesarmeens historiske selskap boka om historien og arbeidet.
Den kan fra midten av juni bestilles fra shop.frelsesarmeen.no. Pris kr. 200,-.