En jobb som løfter

Det er turnering i Gatefotball i Trondheim. Fra tribunen runger heiaropene fra til- skuere og svette spillere. I ballbingen kjemper Lillehammers lag om pokalen. Elisabeth har iført seg keepertrøya og går ikke av veien for skarpe taklinger.

Et smell. Plutselig ligger hun der og kommer ikke opp. Ankelen er brukket. Det er da det skjer. Spillere og trenere iler til med isposer og oppmuntringer. Snart kommer ambulansen og hun løftes forsiktig opp på båren.

– Alle klappet da jeg ble trillet ut. Den varmen jeg fikk, også fra deltakere fra andre lag, er det største jeg har opplevd på banen. De kjørte til og med bilen min hjem mens jeg lå på sykehuset, sier den tidligere fotballspilleren fra Kongsberg.

Når folk blir løftet opp

Til daglig er fokuset gjengen som hver morgen møter opp til frokost i Frelsesarmeens lokaler. Fra mandag til torsdag er hun der for tidligere eller aktive rusavhengige som trenger et arbeidstreningstilbud. På Jobben får de mulighet til å kjøre flyttelass, kappe ved, klippe plener eller utfolde seg kreativt i et rusfritt fellesskap. – Det er stort for meg når vi ser at rygger rettes og folk kjenner at de blir løftet opp. Det er framtidstroen vi må holde fast i, at folk tror på seg selv. Det største jeg opplever, er når noen får følelsen av å være likeverdig, sier Elisabeth.

Helst vil hun være «ute i felten», nær mennesker. Der er hun ofte. Når noen strever psykisk, blir hun tilkalt. Det hender lederen må løpe både en og to ganger ut av kontoret. Hun har tid, og vet å hjelpe folk på plass. Elisabeth har en egen ro med seg. Så hvor kommer den fra?

Vi går tilbake til 2002. Da flyttet familien på fem, fra flate Danmark til byen oppunder fjellet. Her kjente de egentlig ingen, så hvordan kunne de skaffe ungene et fritidstilbud? Hun og mannen lette i avisen, og blikket falt på en annonse for Frelsesarmeens søndagsskole.

– Jeg tror ikke det var tilfeldig at vi dumpet inn her. Jeg hadde min barnetro, men ingen av oss hadde vært aktive i noen kirke.

De fikk likevel lyst til å prøve Frelsesarmeen. Elisabeth glemmer ikke godheten de møtte hos de daværende offiserene og folk i menigheten.

– Så fort vi kom inn døra, var vi bergtatt. Det var et fantastisk miljø, et varmt fellesskap. Vi følte oss så velkommen. Det var rom for oss.

Det førte til at både hun og mannen engasjerte seg i både søndagsskole- og konfirmantarbeid. Men hva med troen på Gud? Den var der, men lå periodevis i dvale. Elisabeth følte at hun ikke var helt på plass.

Slippe kontrollen

– For et drøyt år siden skjedde det noe i livet mitt. Omstendighetene vippet meg litt av pinnen. Jeg måtte se på troen min på nytt og finne ut hvor jeg sto. Jeg har aldri tvilt på at Gud finnes, men da kjente jeg plutselig at jeg måtte ta for meg Bibelen og studere nøye hva budskapet er. Jeg har min lille daglige morgenstund hvor jeg leser og prøver å forstå hva bibelordene egentlig betyr. Det ble nødvendig, for jeg måtte finne noen påler som jeg kunne lene meg på.

– Fant du det?

– Jeg lette og kjente at jeg vokste for hver dag. Å søke Gud var nødvendig for meg. Nå kjenner jeg en enorm ro og har funnet den veien jeg vil gå. Jeg kan få hvile i Guds hånd. Der kan jeg legge all min usikkerhet og alt stress.

Elisabeth kjenner at hun rett og slett ikke klarer å være like bekymret som før.

– Når jeg ikke får bønnesvar, prøver jeg å være tålmodig. Jeg har jobbet mye med å klare å være i det uvisse.

Det gjelder også alt ansvaret på jobb.
– Gud har sannsynligvis ført meg inn i denne jobben. Jeg liker ikke å ikke ha kontroll. Det sterkeste er at jeg klarer å hvile i det. Faktisk er det godt å kjenne at jeg ikke har kontroll. Jeg opplever at Gud er med meg og svarer meg, at ting løser seg, sier hun.

Hun kjenner seg heller ikke alene som øverste leder. – Jeg har med han der oppe, smiler hun.
Også har hun gode medarbeidere, både ansatte og frivillige.

Vise at det er håp

På Jobben møter hun mennesker som har store utfordringer. Så hvor er Gud da? Elisabeth har ikke alle svarene.

– Det er så lett å skulle gi råd og komme med løsninger. Jeg jobber med å være lyttende og tilbakeholden. Når jeg hviler i Gud, kan jeg lytte uten å skulle fikse folk. Så tar jeg med meg deltakerne i bønnene mine. Når noen strever, er de ekstra med i bønnen.

Noen merker kanskje et nærvær av noe godt i huset? «Jeg tror ikke på Gud», erklærte en deltaker. «Men nå har jeg sett en side ved Frelsesarmeen som er ny for meg. Dere trykker ikke trua nedover hodet på folk».

Slike tilbakemeldinger varmer Elisabeth: – Han ser at vi er medmennesker, at vi hjelper folk og synes vi klarer å romme alle typer. Først og fremst er det viktig å vise nestekjærlighet i praksis, formidle at det er håp. Kanskje kan det så noen frø. Det tror jeg også skjer, siden folk kommer hit igjen og igjen. Vi vil gi folk noe meningsfullt å stå opp til, la dem kjenne at de har en verdi i fellesskapet vårt.

– Mange her bærer på tøffe erfaringer, hvordan holder du fast i håpet i møte med så mye smerte?

– Å vise dem at de er verdifulle, i det ligger håpet. Vi må fortelle at vi tror på dem. Møter vi folk med respekt, er det med på å gi dem en følelse av at det er bruk for dem både i det praktiske og det sosiale fellesskapet. Vi gir all den støtte vi kan, så må folk gå veien selv.

Utenfor komfortsonen

Selv har hun tatt noen mega-steg. For første gang i karrieren er hun leder med personalansvar. Hun har heller aldri jobbet med rus.
– Læringskurven har vært bratt, det har vært en kjempereise, innrømmer hun.

Bakgrunnen hennes er skoleverket. Der har støttepedagogen vært vant til å jobbe tett på elever med utfordringer. Så overgangen er ikke helt fremmed.

– Det er godt å kjenne at selv om jeg har fylt 50, er det fullt mulig å fortsatt utvikle meg. Jeg vokser på alt som er nytt.

Starten var likevel kinkig. Det første hun måtte gjøre, var å legge ned den koselige kafeen Skaperverket, Jobbens egen kafé. Avgjørelsen var alt tatt, men det var en tung jobb å avslutte et prosjekt som hadde gitt mange arbeidstrening og vært et trygt stikk-innom-sted for folk i byen.

– Det ble viktig for meg å ta vare på dem som var der, og sørge for at de ville trives videre.
Flere fra kafeen ble med opp til Jobbens nye lokaler i Frelsesarmeens bygg. Her fortsetter de å gjøre en innsats for sultne deltakere.

– De viser en sånn glede ved å fortsatt få være en del av gruppa.

Hun vet de har oppnådd noe når en som aldri har våget seg på håndarbeid, plukker opp strikketøyet og lager sine egne tøfler. Å se stoltheten i øynene deres gjør henne glad.
Verre er det å bli eksponert og selge Jobben utad. Elisabeth fronter tiltaket overfor bedrifter, medier og kommune for å få økt støtten.

– Som leder blir det lagt merke til hva jeg sier og gjør. Det er viktig at jeg er tydelig på hva jeg står for og mener. Å ringe til folk jeg ikke kjenner, var en terskel. Det er ikke så farlig som jeg tror. Jeg har vært langt utenfor min komfortsonte, men jeg har turt det og taklet det.

Klokka er tre. Det er tid for andre taklinger. Elisabeth trekker den oransje treningstrøya over hodet og gjør seg klar til nok en runde med jentene i ballbingen. Ankelen er på plass igjen. FA Lillehammers Gatefotball-lag skal videre. Men her gjelder fellesskapet like mye som prestasjonene.

– Selv om de er motstandere på banen, er folk så fulle av kjærlighet og omsorg for hverandre.

Å se spillerne vokse og mestre, både målscoring og det sosiale, er stort.