En jobb som øker selvtilliten

Det kan Svein fortelle alt om. Ute i Jobbens sykkelverksted gnir han filla over grisete tannhjul og retter opp skeive eiker. Etter 30 år på kjøret erfarte han at noen så hvem han var. Det førte til en formidabel snuoperasjon.

– Jobben Lillehammer har betydd alt for meg! Jeg kjenner på stor takknemlighet. Da jeg bestemte meg for å slutte med rus, brukte jeg Frelsesarmeen og Jobben for alt det var verdt, og fikk en vanvittig støtte her.

Kjærligheten var også noe av motivasjonen. Svein hadde møtt ei jente som stilte ett krav for at de skulle bli et par: Han måtte slutte helt med rus.

– Det var ikke så vanskelig. Mentalt er jeg ganske sterk, så jeg følte at jeg ikke hadde noe på en behandlingsinstitusjon å gjøre. Men når du skal slutte med rus, må du bytte den ut med noe fysisk. Du må få brukt kroppen og kjenne at adrenalinet og endorfinene øker.

Løsningen ble sykling. Sammen med tidligere Jobben-leder, Henrik Stjer, syklet han fra Trondheim til Lillehammer for å samle inn penger til rusomsorgen. Turen var Sveins idé.

– Jeg ville så gjerne gi noe tilbake til Jobben og Frelsesarmeen. Dette er en plass du kan få være deg selv. Å ha noe å gå til er veldig viktig for en som har et rusproblem. Her føler du deg mer normal. Om du ikke klarer å slutte med rus, blir det uansett mye mindre, sier han og strammer en slakk brems.

Svein er aktivt med i Frelsesarmeens sykkelgruppe, Pedalkraft. På Jobben er han mindre og mindre. Han er klar på at han vil videre og arbeider som reparatør i en av byens sportsbutikker. Men han sørger fortsatt for at sykkelparken på Jobben er intakt, hvis han ikke holder foredrag på skoler om veien ut av rus og Jobbens betydning.

– Jeg har fått tilbake livet mitt! Nå har jeg normal kontakt med barna mine og foreldrene mine. Og jeg har fått nedbetalt det meste av gjelden, smiler han.

Å ha noe å stå opp til

Jobben Lillehammer er Frelsesarmeens arbeidstreningstilbud for tidligere eller aktive rusavhengige. Her, på toppen av stupbratte gater ligger Frelsesarmeen, med plass til både menighetsarbeid og tiltak som hjelper folk å holde seg rusfrie. Daglig leder, Elisabeth Imingen, ser hva det betyr å ha noe å gå til.

– Her kan folk heve hodet og kjenne at de har en betydning, at de har en verdi. For mange er det positivt å gå med en jakke med Jobbens logo bakpå, fordi Jobben har så godt rennommé i byen. Flere opplever en stolthet. De kjenner at de har en verdi ute og i fellesskapet på huset. Man blir sett når man kommer og tatt på alvor.

Sammen med arbeidsveiledere og frivillige legger hun til rette for at deltakerne kan ha en god hverdag. Hver arbeidsdag starter med en times frokost og avsluttes med lunsj.

– Maten er veldig viktig, å få noe så basalt som et godt måltid. Den hjelper en til å se litt utenfor seg selv, mener Elisabeth Imingen.

Det kan Tommy skrive under på. 37-åringen trives best på kjøkkenet.

– Her har jeg fått praksis til å kunne ta fagprøven som kokk. Det er en glede for meg å lage mat til andre, spesielt hvis alle blir fornøyde.

Da Jobben drev sin egen kafé i byen, var Tommy en av flere som sto for kokkeleringen. Det har han fortsatt med, og sørger for at sultne deltakere får suppe, lasagne og veganske wraps.

– Jeg er veldig glad for å ha noe å stå opp til. Hovedmålet mitt er å få fagbrev og fast jobb. Sånn sett har Frelsesarmeen hjul- pet meg. Det er godt å vite at jeg alltid er velkommen her. Jeg får fin mental trening, og har lært at du kan hvis du vil.

Deltakerne tar med seg venner og bekjente til Jobben. Tommy ble rekruttert av en kamerat. I snekkerverkstedet tvers over tunet har de laget hvert sitt veggur av store sagblader. Hit stikker deltakere når de ikke orker store fysiske utfordringer som sjauing og flytting. Eller vedproduksjon. Oppe ved Birkebeinerløypa blir digre tømmerstokker kappet til ved og puttet i sekker.

– Mange har behov for å bruke kroppen sin. Noen har en ADHD-problematikk og mye uro i seg, de synes det er godt å slite seg ut. Fellesskapet er også viktig. Når folk er ute i frisk luft, kan de ta opp ting som er problematisk. Det er mye lettere å skape gode relasjoner når man er i en fysisk aktivitet, enn over bordet, mener Elisabeth Imingen.

Eller i bilen. Det er på kjøreturene de gode samtalene oppstår.

– Når man ikke sitter og ser hverandre i øynene, er det lettere åpne opp. Her på Jobben ser folk at de ikke er de eneste som har det vanskelig. Det gjør at de føler at de ikke er alene i verden. Vi har plass til de alvorlige samtalene. Når noen forteller sin livshistorie, har de andre ofte noe godt å komme med. De backer hverandre, gir en klapp på skulderen og heier på hverandre.

Tett på hverandre

Jobben har en nær relasjon til Frelsesarmeen. Det er offiserene på huset takknemlige for.

– Det er kjempenyttig for begge parter. Vi er glade for å implementere den nye strategien til Frelsesarmeen om at vi er én armé. Vi har forskjellige målgrupper og oppgaver, men målet er likevel felles. Når jeg trenger fysisk hjelp, er det bare å spørre noen på Jobben. Hvis de trenger åndelig omsorg, er vi rett ved siden av, sier kaptein Konstantin Zhmakin.

Hver torsdag har han «Ord for dagen» under Jobbens lunsj. Ønsker noen å snakke om tro eller utfordringer, kan de huke fatt i ham eller kona Yulyana.

– For deltakerne er jeg ikke bare et ansikt. Folk stoler på meg og kjenner meg, sier han.

For Jobben er det en utfordring at de ikke har større plass, men da er det spennende å finne løsninger, mener Elisabeth Imingen.

– Vi får mye igjen ved å være i Frelsesarmeens lokaler. Det er ikke noe krav om å ha en tro eller være kristen, verken blant ansatte eller deltakere. Men vi får synliggjort at vi er en del av Frelsesarmeen. Det er en bevissthet om hvem vi er.

Å romme hverandre

Det er som regel god stemning i huset. Er det gnisninger, hjelper arbeidsveilederene folk å rydde opp.

– Som på alle andre arbeidsplasser bærer vi med oss hver vår bagasje, det kan bli krasj innimellom. Av og til tar folk med seg konflikter fra fritida inn på Jobben. Da må vi hjelpe dem videre. Hvis noen synes det er vanskelig å møte andres bagasje, må vi være tett på. Gjennom en god prat kan vi hjelpe hverandre til å utvide horisonten. Det er det vekst i, mener Elisabeth Imingen.

For en som har mer enn nok med seg selv, kan andres utfordringer være triggende.

– Da blir du presset litt, for du må tolerere andres væremåte. Lære deg at «kanskje må jeg romme litt mer av den andre personen». Det er lærdom i å jobbe tett på hverandre.

Matutdelingen hver uke gjør også noe med folk. Da kommer nye grupper til Frelsesarmeen, som ukrainere og andre etniske grupper.

– Det blir mindre skummelt når vi treffer hverandre her. Vi får utvidet toleransen i forhold til ulike kulturer, mener Jobben-lederen.

– Ser du at Jobben bidrar til at folk får et mer rusfritt liv?

– I hvert fall de timene de er her. Og vi har troen på og håpet om at vi sår noen frø som motiverer til en rusfri hverdag. Vårt mandat er å legge til rette for en meningsfull dag for den enkelte. Vi vil lose dem videre til andre instanser hvis de ønsker og vil gå inn i en rusbehandling. Når noen bringer inn noe som ikke er bra, tar andre ansvar og sier ifra. Det er en fordel at vi ikke er større, da kan vi lettere avsløre rus. Dette er deltakerne selv bevisste på. Det har hendt at vi har bedt noen om å ta seg en tur hjem etter frokosten, og heller komme tilbake en annen dag. Mer dramatikk er det ikke, fastslår Imingen.

Fritidsaktiviteter øker livskvaliteten. Flere blir med på utflukter, eller kommer i form på Gatefotball og Pedalkraft. En tur i svømmehallen ga mersmak. Da en av deltakerne skjønte at han trengte svømmebriller, var konklusjonen klar: «Da får jeg heller kjøpe litt mindre øl.»

Humor hjelper alltid.

– Å tørre å le litt av seg selv er viktig. Å skape gode relasjoner er helt grunnleggende for at vi skal klare å ha et godt arbeidsmiljø og pushe folk videre. Det gjør vi gjennom humor, fysisk arbeid eller i hobbygruppa. Folk skal få oppleve å mestre og kjenne at det er trygt her.