På Jeløy kurssenter er den store gjengen godt i gang med fire fine dager fulle av moro, fellesskap og aktiviteter. Inne i gymsalen på folkehøyskolen like ved, har de startet dagen med et par fellessanger, og en leder deler noen gode ord:
«Du er verdifull. Jeg tror at du er ønsket, at du er elsket, at du er velkommen. Jeg tror at det er noen som venter på deg, og jeg tror at du hører til hos Gud. Må Gud velsigne dagen i dag.»
I den fullsatte salen sitter 130 deltagere og tar imot de varme ordene. Snart skal de ut på sine valgte aktiviteter, og holde på med dem frem til lunsj. Alle har kunnet velge om de vil spille fotball, eller om de vil ut å sykle, dra på seiltur, eller spille musikk.
– Ok folkens, kos dere i dag! runger det fra høyttalerne, og entusiastiske deltagere trekker seg ut.
Solen skinner, og det er varmt. Klokka er snart ti og deltagerne skal finne frem til gruppene sine. En liten gjeng spente seilere står ved parkeringsplassen. De har allerede tatt på seg redningsvestene, enda det er en fem minutters biltur som gjenstår mellom dem og sjøen.
– Det blir helt fantastisk å være ute på vannet! Jeg gleder meg skikkelig, sier Alexander.
– Jeg også! nikker Lene.
Stemningen er god og smilene brede.
På leiren har alle mulighet til å melde seg på det de ønsker av aktiviteter, uansett ferdighetsnivå. Noe av poenget er nettopp å utfordre seg selv og prøve noe nytt. I forkant av leiren velger deltakere ut sin hovedaktivitet som de ønsker å være med på. De kan også velge et valgfag, som i år har vært volleyball, discgolf, fotball og musikk.
En ny reise
Nede ved brygga står Frelsesarmeens seilbåt, døpt «Catherine Booth». Det blåser lett, og dufter av saltvann. Måkeskrik høres i det fjerne.
Evy Sofie Malin har fått på seg redningsvesten og funnet sin plass på båten, blant nye bekjentskaper.
– Det er så moro å være med på dette, og at vi nå skal ut og seile! Det blir så godt å få badet litt også, jeg gleder meg som en unge!
Hun er fire måneder inn i rusbehandling på Behandlingstunet Frelsesarmeen driver i Fetsund. Det er første gang hun er med på Camp Jeløy, men har vært med på aktiviteter med Frelsesarmeen tidligere.
– Fire måneder inn i behandling, det er ganske ferskt, hvordan føler du at det går?
– Jeg føler det går bra. Jeg har veldig lyst til å klare det nå, det er ingen lek mer. Jeg begynner å bli gammel. Jeg fleiper med det selv, at jeg er pensjonert narkoman, humrer hun.
– Man må ha litt galgenhumor.
Det har vært amfetamin og heroin som har regjert i livet til Evy, over en periode på 20 år.
Å være nykter … det er jo klisjé, men man blir rusa på livet!– Evy Sofie Malin, deltaker på Camp Jeløy
Hun var i behandling på Fetsund for fire år siden, men havnet utpå igjen kort tid etter. De kommende årene ble livet så mørkt at hun knapt så lyset i enden av tunnelen.
– Jeg var mye alene og var veldig ensom. Det var ikke mye smil mot slutten, jeg var veldig deprimert. Det kom til et punkt hvor det var enten, eller.
Evy valgte livet.
– Jeg hadde ikke lyst å gi opp. Jeg har enda noen år igjen av livet som kan være gode, derfor ringte jeg inn selv, for å komme i gang med behandlingen.
Det var en helt fantastisk følelse å komme inn gjennom de dørene.
Hun forteller at hun skal bruke ressursene hun har tilgjengelig, så godt som mulig. Som blant annet Frelsesarmeens ettervern, og Stedet i Lillestrøm.
– Jeg kjenner dem fra før, så der har jeg tenkt til å bygge et nettverk. Frelsesarmeen er flinke på det, så for meg er det viktig at jeg benytter meg av den hjelpen. Nå er jeg bestemt, og jeg vet hva jeg vil, jeg vil vekk fra rusen. Jeg har en ny styrke og er motivert.
Evy forteller at hun merker humøret kommer tilbake, latteren, og at hun kan fleipe igjen.
– Føler du at du oppdager deg selv igjen?
– Jeg føler det, ja. Kommer forsiktig tilbake til den jeg engang var. Men jeg tar små steg av gangen, så nå skal jeg ut og seile først, smiler hun.
– Å være nykter … det er jo klisjé, men man blir rusa på livet!
Tilrettelagt leir
Dagene på Jeløy er tilrettelagt for deltagerne. Det er lavterskel, og skal bare være moro.
Signe Haukvik Haugen er prosjektleder i Frelsesarmeens rusomsorg, og er årets leirsjef. Etter å ha løpt rundt og styrt i flere timer, kunne hun endelig ta seg en dukkert i sjøen sammen med en god gjeng fra leiren.
– Det er jo helt fantastisk stemning her, folk koser seg veldig. Noen deltagere var urolige for at programmet så litt tett ut, men det viser seg å fungere bra, smiler hun.
– Hvorfor er det viktig å ha aktiviteter som dette på leiren, og generelt i rusomsorgen?
– Det vi ser, er at å være en del av en lagidrett skaper fellesskap, samhold og tilknytning. Om det er et fotballag, Pedalkraft, musikk, eller seiling. Det gjør at hverdagen blir annerledes, og man har noe å glede seg til.
Signe forteller at aktivitetene er med på å skape avstand til rusen, som er et mål for veldig mange. Det å bruke kroppen gir også veldig høy gevinst.
– Vi ser også at det sosiale er viktig. Man får venner, og det er noen som ønsker at du skal være med på trening. Alle er velkomne til å være med, uansett, sier hun.
Selv om de fysiske aktivitetene er veldig populære, er det ikke alle som synes det er like moro å løpe rundt etter en fotball, eller trå på en sykkel langs en landevei.
– Det å ha musikk som et alternativ, har vært veldig populært. Påmeldingen tredoblet seg fra i fjor, så det er jo veldig moro!
Signe forteller at musikkterapi har vokst frem i rusomsorgen over tid: At de som ikke interesserer seg for fysisk aktivitet kan få utfolde seg i musikk – spille på instrumenter, synge, eller hva de har som verktøy, interesse og egenskaper innenfor musikk.
Fikk et nytt liv
Oppe i andreetasje på folkehøyskolen høres den råe vokalen til Andreas Sagenes (52) når bandet spiller rockelåta Sensitive kind av JJ. Cale. De finpusser låtene de skal fremføre på lørdag kveld.
Bandet er satt sammen av deltagere fra Sammen i Mandal, og består av Jane Toft på bass, Ellen Nilsen på bongotrommer, Einar Woldseth på elgitar, David Guldbrandsen på trommer og bandleder Bengt Erik Wagle på elgitar.
I pausen setter Andreas seg ned på en benk ute og tar frem «rullingsen». Han har vært en del av bandet i tre år, og har de siste fem årene benyttet seg av andre aktiviteter tilknyttet Frelsesarmeen.
– Jeg har elsket å synge hele livet, men i ungdomstiden holdt jeg meg dessverre til synging med hårbørsten som mikrofon hjemme. For tre år siden kunne jeg endelig bruke denne siden av meg selv! Det er skikkelig moro, smiler han.
Andreas har vært rusfri i snart 20 år. Han forteller om en vond start på livet, da han som barn ble utsatt for overgrep. Han begynte å ruse seg som elleveåring og ble raskt narkoman. Slik var livet i 17 år.
– Jeg hadde mitt første møte med Frelsesarmeen i 1995, da bodde jeg på gata. Det var en offiser som plukket meg opp, og tok meg med så jeg fikk dusjet, skiftet klær og spist mat.
Det skulle gå noen år før han ble gjenforent med Frelsesarmeen som nykter.
– Jeg kom til et punkt hvor jeg visste at jeg måtte ta et valg. Enten måtte jeg gjøre noe, eller så ville jeg dø av en overdose. Så langt hadde det kommet.
Andreas oppsøkte hjelp, og ble rusfri i 2000. Han tok en utdannelse som vernepleier og jobbet som det en stund før han ble ufør på grunn av noen problemer med armene etter en voldshendelse.
Hendelsen, forteller han, oppstod på grunn av kjønnsidentiteten hans.
– Jeg ble født som kvinne, og levde slik hele livet, selv om jeg fra fireårsalderen visste at det var mann jeg var. Det var en stor del av problemene som gjorde at jeg ruset meg.
Han forteller om et liv der han prøvde det han kunne å leve fullt ut som kvinne, men i 2015 fikk han kjønnskorrigerende kirurgi – da var han 45 år.
– Det har vært ganske tøft til tider. Jeg har alltid vært annerledes og kommer alltid til å være annerledes.
Andreas forteller at han har blitt godt tatt imot hos Frelsesarmeen, og trives i miljøet, der han har fått bygge et nettverk.
– Jeg har hatt behov for å ha tilhørighet et sted. Det er ikke lett å være fattig i et rikt land. Jeg kan kjenne på skammen, at jeg burde hatt en god jobb, god inntekt og kanskje familie, men jeg har ikke det, sier han.
Men i Frelsesarmeen treffer jeg utrolig mange fantastiske mennesker som stiller opp. Vi er der for hverandre! Sånn er det i bandet også, vi har jobbet sammen med musikk i tre år. Det er et privilegium, og har vært enormt god terapi for meg.
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
– Gud ga meg aldri opp
Livet bestod av rus, vold, kriminalitet, fengselsstraffer og et rykte som en av landets mest nådeløse torpedoer. Så snudde alt. – Jeg fant ikke Jesus, det var Jesus som fant meg, sier Stig Morten Seierstad (44).
-
REMA 1000 dobler gaven din
Frelsesarmeen trenger all den hjelpen de kan få for å samle inn penger til mennesker som trenger en ekstra håndsrekning. Derfor er vi glade for å ha fått med REMA 1000 som en god støttespiller.
-
Kjærlighet på strikkepinne
Irene Amble Aafløy (81) har strikket flere tusen par sokker i løpet av de ti årene aksjonen «Sokker som varmer» har vart. – Det er fint at det går til en god sak, sier hun.