Lindis Evja 9beh 12

En stødig skipper mønstrer av

Lindis Evja har styrt Frelsesarmeens sosialtjeneste med stø hånd gjennom mang en storm. Skuta er mer solid enn noen gang når hun nå overlater roret til andre. Hun vet at mannskapet ivaretar de dyrebare passasjerene, som sårbare barn, rusavhengige og innsatte.

• Foto: Haakon Sand og Mette Randem / Tekst: Randi Bjelland / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 1-2, 2023
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Lindis visste aldri helt hva som ventet når hun kom hjem fra skolen. Det kunne lukte kaffe, Lano eller øl. Men hun ble aldri overrasket over å se dem ved kjøkkenbenken eller i sofaen, gatekjemperne. Rufsete i klærne og slitne i kroppen og sjelen.

Om formålet var å vaske på seg et øyeblikks verdighet, varme seg på en kopp omsorg, eller bare legge til i en trygg havn for en stakket stund, banket de på døra til hjemmet hennes. For der bodde frelsesoffiserene og misjonærene Signe og Ludvig Lilledrange. Lederne av Håpets dør. Hennes og brorens mor og far.

Slik vokste hun opp, den avtroppende sosialsjefen i Frelsesarmeens, Lindis Evja. I seks år bodde hun på sosiale institusjoner, både botilbudet Håpets dør og Elevator, der folk sonet siste del av fengselsstraffen og fikk arbeidstrening.

Les mer om Krigsropet her

– Vi barna lærte at folk ikke bare var avhengigheten sin eller bakgrunnen sin. Vi ble glade i beboerne, fordi vi så at de var snille, omsorgsfulle og hadde et varmt hjerte. Jeg opplevde det aldri truende å bo på institusjoner.

Beboerne på Elevator hadde permisjon en gang i måneden. Da opplevde Lindis på nært hold kontrastene som kan bo i et menneske. Hun husker spesielt en mann som ble en helt annen i frihelgene. Da drakk han tett og kunne lage bråk, men han stilte alltid på jobb tidlig mandag morgen, klar til å jobbe resten av måneden.

– Bare den omsorgen han viste for hønene vi hadde på gården, gjorde inntrykk. Når han ikke drakk, var han veldig snill.

Lindis 1989 7
Den gang da! Som juniorsersjantmajor innviet Lindis disse juniorsoldatene i Templet korps i Oslo. Fra venstre: Ann Helen Dahlstrøm, Elisabeth Charlotte Lyngmo og Leif Andreas Salomonsen. Foto: Arkiv

Før hun fylte 18 år, hadde Lindis bodd på tolv forskjellige steder, både i Norge, på Færøyene og i Brasil.

– Jeg opplevde oppveksten min som veldig variert og opplevelsesrik. Den var noe krevende i forhold til flyttinger og skifte av skoler, men også veldig inkluderende, fordi vi alltid var en del av Frelsesarmeen. Hvis vi flyttet til et nytt sted, så var det andre barn der som jeg fort ble venner med. Foreldrene mine utstrålte at de var glade i tjenesten, og det preget hjemmet vårt.

Som 14-åring mistet hun moren sin etter fem års alvorlig sykdom. Da opplevde hun varmen fra det andre offiser-familiene.

Hjertesakene

Hun var tidlig bestemt på å selv bli frelsesoffiser – og det ble hun. Det var særlig sosialarbeid som stod hennes hjerte nært. Hun har blant annet ledet akuttinstitusjonen Solfeng og hatt lederansvaret for Seksjon for barne- og familievern. De siste 12 årene har hun vært sosialsjef i Frelsesarmeen, med ansvar for rusomsorgen, Fretex, barne- og familievern, velferd og utvikling, barnehagene og eldreomsorgen.

– Jeg føler stor takknemlighet over å ha fått lov til å være i denne jobben. Arbeidet har vært krevende og spennende, og har gitt meg mye. Det er vemodig å slutte, samtidig har jeg tatt en avgjørelse som jeg mener er riktig. Det er fint å få nye tanker og ideer for framtida.

Hun smiler når hun blir bedt om å nevne sider ved sosialarbeidet hun brenner ekstra for.

– Jeg har jo bare jobbet med hjertesaker hele tiden, jeg!

– Hvis du skal være litt ubeskjeden: Hva er du mest stolt av å ha medvirket til?

– At rusomsorgens arbeid i større grad handler om å få folk ut av rusmisbruket, og at vi har et ettervern. Institusjonsdrift, behandling og Gatehospital er alle veldig viktige tiltak, men det kommer en dag når folk skal gå ut døra. Og da er det så viktig å ha et fellesskap, venner, aktiviteter og et sted å bo. Det er helt grunnleggende for å komme videre, sier hun.

Bilde er 1 er Lindis avbildet sammen med Marianne Borgen i forbindelse med julegrana og på bilde 2 er hun sammen med  daværende arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen.
Bilde er 1 er Lindis avbildet sammen med Marianne Borgen i forbindelse med julegrana og på bilde 2 er hun sammen med  daværende arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen.
Bilde t.v.: Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, har vist interesse for mange av Frelsesarmeen tilbud, her sammen med Lindis i forbindelse med felling av julegrana til Universitetsplassen. Bilde t.h.: Daværende arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen besøkte Frelsesarmeens akuttmottak for flyktninger i Kongsberg.

Mottoet «Mer enn bare» har resultert i «Mer enn bare seiling», «Mer enn bare sykling», «Mer enn bare fotball». Tilbudene inkluderer folk med alle slags bakgrunner og har blitt det fellesskapet mange trenger for å holde seg rusfrie.

– Blant de som har slitt med avhengighet, er det folk med flotte ressurser. Når de kan få lov til å bruke de ressursene og være mer enn en som blir sett ned på av mange, så har vi kommet ganske langt.

Noe annet som gleder henne, er at Frelsesarmeens fengselsarbeid nå kan tilby retreat gjennom hele året, til både mannlige og kvinnelige innsatte over hele landet. At mennesker i noen dager får byttet ut cella med Guds skaperverk og gå mil etter mil både i indre og ytre landskap, tror hun har enorm verdi.

– Det har vært et veldig målbevisst arbeid. Det har vært flott å være vitne til hvordan Frelsesarmeen i samarbeid med andre, som fengselsmyndighetene og direktøren i Halden fengsel, har klart å utvikle det.

Det virker

Frelsesarmeen har en lang tradisjon i å gi barn omsorg. Og det finnes noen barn og unge som ikke kan bo hjemme. På Frelsesarmeens institusjoner og fosterhjem kan de «lande» og ha trygge voksne rundt seg. Som leder på Solfeng opplevde Lindis ofte at de fikk inn barn i akutt krise. De fleste som kommer til Frelsesarmeens institusjoner har flyttet mange ganger, og har dårlig psykisk helse. Erfaringen er at tilbudet i psykiatrien ikke blir tilstrekkelig for de mest rotløse og traumatiserte.

Det er hjerteskjærende å høre om barn og ungdom som nesten mister motet. Når Frelsesarmeen vet at det skjer, og vi er til stede i dette arbeidet med det omfanget vi har, så er vår oppgave – hver eneste dag – å hjelpe til med å skape håp for disse unge. Og det er i det daglige arbeidet – alle morgenene, kveldene, nettene, helgene og feriene – det er der våre folk virkelig bidrar. Det er ikke alltid vi får det til, men det kontinuerlige arbeidet betyr enormt mye for mange. De ansatte har fagkompetanse, men også et varmt og engasjert hjerte. Barna opplever at noen er glade i dem og strekker seg langt for dem.

Vi er ikke relevante hvis vi ikke kan synliggjøre utfordringene til menneskene vi møter. Vi må fortsette å bruke stemmen vår overfor myndighetene.
– Lindis Evja, Sosialsjef i Frelsesarmeen

Hun har mange eksempler på at Frelsesarmeens hjelp virkelig virker. Svært traumatiserte barn har med god hjelp av menneskene rundt seg, fått et godt liv. De har tatt utdanning, fått familie og er bidragsytere i samfunnet.

Flere av dem har fortsatt kontakt med våre ansatte.

«Budsjett på en serviett»

Selv om Frelsesarmeen vanligvis planlegger godt før de setter i gang et tiltak, vet Lindis at når behovet er akutt, må man også kunne handle fort. I 2015 ble Frelsesarmeen spurt om å opprette to akuttmottak for flyktninger. I vår fikk de igjen spørsmålet fra departementet, denne gang gjaldt det mottak for ukrainske flyktninger. Nå er Frelsesarmeen akuttmottak i Kongsberg ett av landets største.

– I 2015 gikk det veldig fort. Det var nesten slik at det ble skrevet «budsjett på en serviett». Vi brukte de ressursene vi allerede hadde, og folk gjorde en kjempeinnsats. Til sammen hadde vi kapasitet til 400 mennesker fordelt på Teisen i Oslo og Åpta ved Farsund. Det var fint å se at det var mulig å få til.

– På hvilken måte har det sosiale arbeidet utviklet seg i løpet av de årene du har vært sosialsjef?

– Jeg håper jeg kan si at vi har hatt stort fokus på frivillighet. Det er mange som har mye å gi, og som har tid å gi. Det er et arbeid som er viktig å holde varmt hele tiden.

For eksempel ser hun at Home Start har hatt en stor utvikling. Frivillige gir familier en håndstrekning, både i hjemmet og med å knytte nettverk. Da Lindis begynte som leder for barne- og familievernet i 2006, hadde Frelsesarmeen én Home Start-avdeling i Drammen. Nå er det 19.

Friskt seilas Lindis 0080 8
Avtroppende sosialsjef Lindis Evja er glad for at Frelsesarmeens rusomsorg har utviklet et godt ettervern. Et av disse tilbudene er «Mer enn bare seiling». Dette bildet er fra åpningen av den nye båten Othilie, der hun er sammen med Jan Steven Johannessen (t.h.) og Knut Erlend Hjort-Johansen.

Hun er også glad for at Frelsesarmeens arbeid mot menneskehandel har utviklet seg i positiv retning, som Migrasjonssenteret og Filemon, et Safe House for menn.

– Dette er viktig arbeid for hele samfunnet. Selvsagt fordi man hjelper folk som blir utnyttet, men også fordi det er viktig å få fram omfanget av menneskehandel. Vi viser at det også finnes i Norge, sier Lindis.

Og nå beviser hun det; at alle hennes ansvarsområder er hjertesaker, for hun snakker med samme engasjement og varme om resten av arbeidet, som barnehagene, eldreomsorgen, det mangfoldige arbeidet i Fretex og samarbeidsprosjekter på kryss av landegrensene. Hun og andre i sosialtjenesten var direkte involvert i oppstarten av sosialt arbeid i andre land; som Spatex (Fretex) i Murmansk i Russland, og prosjektet i Romania som hjelper de aller fattigste i slumstrøkene.

– Jeg blir fort engasjert så lenge jeg ser behovet og at vi har gode folk til å gjøre arbeidet, og klarer å gjøre det vi har som mål å gjøre.

Erna fyrlyset1138 1
Som statsminister besøkte Erna Solberg lavterskeltilbudet for rusavhengige, Fyrlyset i Oslo. Fra venstre: Regionleder i Frelsesarmeens rusomsorg, Frode Woldsund, sammen med Erna Solberg, en av brukerne og Lindis Evja.

Drivkraften til å være sosialsjef i Frelsesarmeen, har vært det sosiale arbeidet – som også har en åndelig dimensjon.

– Å bidra til å skape himmel på jord, har vært meningsfullt. Jeg tror at Frelsesarmeen har en oppgave i samfunnet; å formidle Guds grenseløse kjærlighet. Det var det Jesus viste gjennom sitt liv. Selv om Frelsesarmeen har avtaler med det offentlige, og er profesjonelle, så er alltid årsaken til arbeidet vårt denne: Vi skal være en utstrakt hånd og vise Guds godhet.

En å be til

Lindis har ivret for å tydeliggjøre den åndelige dimensjonen i sosialarbeidet, noe som har resultert i heftet «Frelse», om diakoni og formidling av tro på en relevant måte til mennesker som sliter med livene sine.

– Frelse er alltid relevant. Uavhengig av hva vi gjør, finnes det mennesker som søker etter å bli møtt, også på sine åndelige behov. Når folk kommer til våre steder, er det viktig at det er en åpenhet for den åndelige siden ved mennesket. Vi skal møte det behovet på så god måte som mulig.

– Hva har din egen tro betydd i med- og motgang?

– Troen har i perioder blitt styrket fordi jeg har fått hjelp i vanskelige situasjoner. Jeg har sett stadige bekreftelser på at: «Dette det står vi ikke alene i», eller: «Dette hadde vi kanskje ikke fått til hvis vi ikke hadde hatt Guds velsignelse med i arbeidet».

Det har også betydd mye for henne å be for ledere og ansatte.

– Vi på Hovedkvarteret har vår funksjon, men det er de som arbeider på institusjoner og tiltak som virkelig er Frelsesarmeen. Det er de som utøver vårt oppdrag. Jeg er ydmyk overfor det arbeidet som utrettes og har stor respekt for ledere, ansatte og frivillige.

160426 Evja DSC 8330 beh 3
Migrasjonssenteret til Frelsesarmeen i Oslo er et viktig tilbud i Frelsesarmeens sosialarbeid. Her får migranter mat, dusj og veiledninger om rettigheter.

Folk er folk

Hvert fjerde år kommer Frelsesarmeen ut med rapporten «Der skoen trykker», for å synliggjøre hvilke behov man ser på det enkelte arbeidsområdet. Der deler de også sine forslag til endringer. Akkurat nå mener Lindis at skoen trykker mest når det gjelder konkurranseutsetting av tjenester og usikre rammevilkår for de ideelle organisasjonenes tjenester. Som for eksempel Frelsesarmeens gatehospitaler. Hun ser også utfordringer knyttet til endringer i regelverket for drift av barnehager. Nå legges det opp til at hver barnehage skal være en selvstendig juridisk enhet, med eget regnskap. Konsekvensen av dette er høyere administrasjonskostnader.

– Politikere snakker alltid pent om ideelle aktører, men da er det også fint at det tilrettelegges med gode rammevilkår.

– Likevel er hun veldig fornøyd med at Frelsesarmeen har vunnet de fleste anbudskonkurransene de har deltatt i, og at det har vært en stor økning i tilskuddene fra stat og kommune.

– Myndighetene vurderer oss ut fra det vi gjør. Vi kan skrive flotte søknader, men det er det gode daglige arbeidet som gjør at vi får avtaler.

– Hvordan skal Frelsesarmeen være relevant for folk videre?

– Vi er ikke relevante hvis vi ikke kan synliggjøre utfordringene til menneskene vi møter. Vi må fortsette å bruke stemmen vår overfor myndighetene. Det er også viktig at vi forvalter midlene som kommer inn og gavene som gis, til beste for de menneskene som trenger det.

Mette Marit Haakon N0 A4420
Et av Lindis siste oppdrag som sosialsjef i Frelsesarmeen var å ønske kronprinsparet velkommen til Frelsesarmeens slumstasjon på Rodeløkka, 7. desember 2022.

Lindis ønsker fortsatt mangfold i Frelsesarmeen, og håper at både ansatte og de som bruker tjenestene, skal oppleve seg inkludert, uavhengig av legning og bakgrunn.

– Selv om Frelsesarmeen har sine internasjonale standpunkter på dette området, er det ikke tvil om at alle skal være velkomne og inkludert i våre tjenester.

Når sosialsjefen nå mønstrer av, tar hun med seg mange minner, flest gode. Som en av de første turene hun gikk ned Karl Johan i full uniform, nesten ferdig utdannet offiser. På lang avstand var det en som gjenkjente henne som «jenta fra Håpets dør».

Han var like rufsete som før, både i livet og i klærne. Hun var ikledt «suppe, såpe og frelse» og gikk rakrygget i svarte sko som klakket mot asfalten.
Han ropte høyt etter henne – det lød som en gjallende, rusten tåkelur over gatas bølgende folkehav. Men hun ble ikke utilpass eller redd.

– Det var akkurat som å møte en venn jeg ikke hadde sett på en stund.

Lindis Evja smiler varmt.

– Oppveksten min har gitt meg forståelsen av at selv om alle ikke er like heldige i livet, er vi ikke så ulike likevel.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent