En tro som tåler livet

Da Tine Suman Hodne fikk spørsmålet om hun kunne tenke seg å begynne i en nyopprettet stilling som leder for barne-og ungdomsarbeidet på Frelsesarmeen i Stavanger, surret mange tanker i hodet. Hadde hun det som skulle til? Etter noen måneder i den nye jobben er hun ikke i tvil om at valget var riktig.

Les mer om Krigsropet her

– I tillegg til selve barne- og ungdomsarbeidet, handler denne stillingen også om undervisning og ledertrening. Om å bygge en trygg tro som kan tåle livet.

– Hvordan gjør man det?

– Det viktigste er å snakke åpent om Gud fra man er ung, slik at det blir en naturlig del av livet og hverdagen. Hvis du blir vant til å søke Gud hver dag fra du er ung, blir det naturlig å ha en trygg og stabil tiltro til Jesus. Da stoler du på at han alltid er der. Når du da har det vanskelig, enten som ungdom eller senere i livet, vet du at du likevel er ivaretatt.

Bærer ikke byrdene alene

Hun har forståelse for at det kan være vanskelig å føle det slik når det stormer som verst og man ikke opplever svar på det man ber om.

– Mange ganger har jeg erfart at jeg ikke får det svaret jeg venter på, men at det enten skjer noe bra etterpå, eller at jeg får svar på måter jeg aldri hadde sett for meg. Det viktigste er å be Gud om det man har på hjertet. Be om at byrden skal lette og at man skal kjenne at man ikke lenger bærer alt alene. Så er det jo også slik at vi ikke hadde vært i stand til å vite hvordan det er å ha det godt, om vi ikke også opplevde ting som er vonde. Både daler og topper er en viktig del av livet.

Det er rundt 40 ungdommer som går fast på Frelsesarmeen i Stavanger og deltar på ungdomsklubb, ungdomsmøter og bibelundervisning.

– Jeg brenner for at ungdom skal kjenne at det er lett å lese i Bibelen, slik at den ikke blir en stor, uoverkommelig bok, sier Tine.

Det har vært ekstra utfordrende å holde kontakten under pandemien, men Tine ser at ungdom er mer vant til digital kommunikasjon enn henne selv. Enkelte har også fått ansvar for å sende meldinger til de andre, for å forhindre at noen forsvinner ut av miljøet. Hun savner likevel å treffe ungdommene ansikt til ansikt.

– Jeg ønsker jo at de skal komme til meg med ting i livene sine, også. Dessuten har det vært helt umulig å bygge ut miljøet vårt under pandemien, fordi det er begrensninger på hvor mange som kan samles.

Rungende svar

Drømmen hennes er at det skal komme ungdommer inn i miljøet som verken vet noe om Frelsesarmeen eller Jesus. Hun tror det hadde blitt en spennende dialog, for hun har nemlig vært i den situasjonen selv.

– Jeg har ikke vokst opp i et kristent hjem, men ble «voldsomt frelst» da jeg var 17 år.

Da Tine begynte i gospelkoret i regi av KFUK/KFUM, var det litt på grunn av sanginteressen, men mest fordi de kuleste guttene i klassen spilte i bandet der. Koret deltok etter hvert på Karmøy gospelfestival, der rundt 500 ungdom var samlet i et gigantisk kor. Hun syntes det var kult å synge, men hadde ikke noe forhold til innholdet i sangene. På et møte under festivalen kunne de som ville gå fram for å få forbønn. Tine så at mange var sterkt berørt, og ønsket å forstå mer av det de andre opplevde.

– Jeg gikk fram til forbønn og sa: «Jeg er her bare for å synge. Jeg vet ikke helt hva dette andre handler om. Det er noe jeg ikke forstår.» Forbederen ba om at Gud skulle vise seg for meg på en måte som jeg forstod. Resten av kvelden gikk hun og ventet på et voldsomt tegn, som at noe skulle ramle ned fra himmelen. Ingenting skjedde før avslutningskonserten, mot slutten av den aller siste sangen; «Velsignelsen».

– Plutselig føltes det som om Gud åpnet hele himmelen for meg, og jeg hørte en buldrende stemme som sa: «Tine, jeg finnes. Tro på meg». Da begynte jeg å strigråte. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de andre bare sang videre uten å reagere på det som nettopp hadde skjedd. I ettertid har jeg jo skjønt at denne opplevelsen bare var ment for meg. Den gjorde at hver eneste celle i kroppen min trodde på Gud.

Tine gikk deretter på en kristen folkehøyskole der elevene i løpet av året skulle lese mye av Bibelen.

– Jeg kunne jo knapt historien om Noas ark, ler hun.

Det måtte også gå noen år før Tine forstod at Gud vanligvis ikke snakker til folk med buldrende stemme.

– Det gikk litt opp og ned trosmessig før jeg forstod at jeg ikke ville få flere slike opplevelser. Det er jo fordi jeg egentlig ikke trenger det. Nå vet jeg at Gud finnes.

Tydelig og trygt

Hun tror at vennene fra barndommen, og foreldrene hennes, synes det er litt rart at hun i dag er «ungdomspastor».

– For foreldrene mine er det nok både litt kult, men også litt flaut. Det er nok fordi de ikke helt klarer å sette seg inn i hva troen handler om.

Det medieskapte bildet av hvordan kristne er eller ikke er, preger manges holdninger, tror Tine. Hun ser også at noen ungdommer ikke våger å snakke om troen sin av frykt for å bli oppfattet som «mørkemenn» som dømmer andre.

– Apostlenes gjerninger forteller at de kristne levde sammen i fellesskap, delte alt, og at alle tenkte fint om dem. Det tenker jeg mye på.

Dette idealet vil hun holde fast ved, og ønsker å tilby et raust, men tydelig kristent ungdomsmiljø.

– Jeg tror ungdom trenger grenser og regler. Selv om ikke alle velger å følge dem hele tiden, tror jeg de innerst inne ser omsorgen som ligger i reglene. Dessuten har jeg inntrykk av at ungdom i dag har lyst til å stå for noe. Det er kult å mene noe. For mange er det ikke flaut å be med seg venner på Frelsesarmeen. Det tror jeg er fordi vi er så tydelige på det vi tror på.

Selv har hun vært i kristne sammenhenger der alt som sies blir veldig diffust, fordi man er redd for å støte noen.

– Det blir helt feil om man knapt våger å si ordet Gud i Guds hus. Det viktigste for ungdom er at de vet hva de kommer til, hva vi står for og hva vi snakker om. Så kan de velge selv om de vil ta det til seg eller ikke. Det skal i alle fall ikke være et uklart og utrygt miljø hos oss.

Mentoren

Tine beskriver Jesus som veileder, mentor og forbilde.

– Jeg prøver å tenke at alt jeg sier, skal være noe som Jesus ville sagt var bra. Jeg har lyst til å bli oppfattet som en god person. Det handler ikke om meg, men om at Jesus er i meg. Den kjærligheten han hadde til mennesker, den skal vi også ha, uavhengig av ulike meninger og forskjeller.

Hun forstår at det kan virke rart for noen når hun sier at hun har Jesus som mentor. Å søke råd hos en vi ikke kan se, kan virke fjernt for mange.

– Det er viktig å ikke bare snakke om følelser når vi forholder oss til tro. Ofte kan man føle at «Gud vil at jeg skal gjøre dette», eller «Gud svarer meg ikke». Vi må først og fremst gå til noe håndfast som alle kan få tilgang til; Bibelen. Når jeg snakker om Jesus som mentor, tenker jeg mest på det jeg har lest at han gjorde, talene han holdt og måten han behandlet mennesker på. Han gjorde jo ganske mange ting som på den tiden var drøye og radikale og som folk ble sinte for. Å våge å gjøre det, samtidig som vi møter folk på en god måte, det er å ha Jesus som mentor.

– Tviler du noen gang?

– Jeg tviler ikke på at Gud finnes, men han kan føles langt borte, og jeg kan tvile på om det jeg holder på med er riktig.

Når hun opplever det slik, har Tine en sjekkliste: 1. Når leste jeg i Bibelen sist? 2. Når ba jeg? 3. Når hørte jeg på lovsang?

– Det viser seg alltid at det handler om at jeg ikke har søkt Gud i tilstrekkelig grad. Han har jo sagt at vi skal komme til ham. Han er alltid der, men om vi har lyst til å tilhøre ham, må vi søke ham hele tiden. Det er som et annet forhold. Det må pleies.

Alt blir bra

«Alt blir bra», hører man ofte i disse tider, der mange ser fram til et samfunn uten nedstenging og munnbind. Et godt livsmotto, synes Tine.

– For Gud lover oss at i himmelen skal alt virkelig bli bra. Det onde skal faktisk ikke finnes i det hele tatt. Det kan kjennes diffust og fjernt. Likevel er det så godt å vite at der framme er det noe ekstra å leve for. Når livet er vanskelig, kan du tenke: «Jeg skal stå i dette fordi jeg vet at det skal bli bra en gang». Og når du har det som best, kan du tenkte at i himmelen skal det til og med bli enda bedre enn dette. Bare det å tro at ikke alt er slutt når man dør, men at det er da livet blir enda bedre, er jo helt fantastisk!

– Hva er det Gud lover oss at vi skal få i himmelen?

– Alt vi trenger. Her på jorden er det så mye annet som ødelegger for det Gud vil gi oss.

Det Tine gleder seg mest til, er å synge i verdens største kor.

– Tenk å få synge sammen med Aretha Franklin. Det blir stas!