En vaskeekte slumsøster

Leiligheten hennes på Teisen i Oslo er som et lite museum. På møbler fra ulike tidsepoker står pyntegjenstandene på rekke og rad. Som russiske Babushkadukker – i Frelsesarmé-uniform.

– Gamle damer har mange ting, vet du, smiler 90 år gamle Rigmor Ihle og inviterer inn i varmen. På bordet ligger fotoalbumene oppslått. Rigmor peker på ett av bildene. En ung dame i hvitt forkle smiler forsiktig mot fotografen.

– Ja, der var jeg ung og jobbet på Den åpne dør, sier Rigmor, klar for å mimre tilbake til sine dager som slumsøster.

Før hjemmehjelpen eller psykiske helsetjenester var etablert i samfunnet, var det blant annet Frelsesarmeens slumsøstre sin oppgave å hjelpe på institusjoner og i private hjem. Rigmor har jobbet over hele landet, med alle typer folk; rusavhengige, barn, rike og fattige. Hun får nok aldri vite hvor mange liv hun har berørt med godhet, omsorg og kjærlighet, men få er det ikke. Flere har nok varme minner om «Tante Rigmor», for barn har alltid stått hennes hjerte nært. Selv vokste hun opp hos rause og kjærlige besteforeldre i Haugesund.

– Far ble skutt under krigen. Mor måtte jobbe. Derfor bodde jeg hos besteforeldrene mine. Jeg hadde det godt der, sier Rigmor som i oppveksten bare ble kalt for «badne» – barnet.

– Det er mulig at jeg ble litt bortskjemt, smiler hun.

Les mer om Krigsropet her

Men kanskje var det heller slik at mengden med kjærlighet, tålmodighet og lekenhet hun fikk i hjemmet, bidro til at hun aldri gikk tom når det gjaldt å vise omsorg til de mange barna hun senere ble «tante» for i slumsøstergjerningen.

– Jeg var ikke vant til å kommandere et barn til å sitte i ro, for slik var ikke jeg oppdratt. Jeg tror det virket inn på barna. Og så har jeg alltid hatt lett for å le, og barn kan jo være så morsomme.

En gang hun skulle prøve å være streng, gjennomskuet den lille gutten henne.

– Han så opp på meg og sa: «Tante, du er ikke sinna. Jeg ser at du ler inni øynene dine». Det endte med at jeg lå over vaskemaskinen og lo, og en av de andre «tantene» trodde jeg var syk eller lei meg.

Tålmodige tante Rigmor

Det var egentlig husstell-lærerinne hun ville bli. Den omflakkende tilværelsen til slumsøstrene i Haugesund, som innebar å bo i private hjem, fristet ikke i det hele tatt. Men folk spurte henne stadig om hun ikke skulle bli slumsøster. Familien hennes hadde sterke røtter i Frelsesarmeen, og de oppmuntret henne også til å «bli noe i Armeen».

– Så det ble Krigsskolen i 1959 likevel. Bestefar var veldig stolt over at jeg ble slumsøster.

Den første ordren hennes var til Lillebo barnehjem på Skedsmokorset. Øynene hennes skinner når hun forteller om de små barna fra null til tre år. Slumsøstrene kalte dem bare for «sommerbarn». Mange foreldre dro på ferie, eller måtte tjene penger til hus, og trengte å ha barna et sted. Også offiserer som gikk på Krigsskolen hadde barna sine der. Den gangen var det også en skam å få barn utenfor ekteskap, så mange unge mødre plasserte barna på Lillebo før adopsjon.

– Men vi hadde veldig mye moro på barnehjemmet.

Smilende forteller hun om de mange episodene som oppsto. Som da sjefen på Lillebo hadde dratt på ferie og overlatt ansvaret til Rigmor. Barna hadde sneket seg inn på kjøkkenet om natta og forsynt seg med blåbær. Alt var blått. Gulvene, barna og ikke minst det opprinnelige hvite sengetøyet. Igjen måtte Rigmor gjemme seg unna og le. Deretter troppet hun opp på Samvirkelaget og kjøpte en mengde med «Finns fargefjerner».

– Sengetøyet ble hvitt til slutt, men jeg aner ikke hvor mange ganger vi vasket det, humrer hun. Neste stopp for Rigmor innebar å jobbe med en annen helt annen gruppe trengende mennesker – rusavhengige på Den åpne dør i Oslo. I andre etasje bodde de som ventet barn.

– De farget håret for at ikke noen skulle kjenne dem igjen. Likevel våget de nesten ikke gå ut. Disse damene kom på Gry mødrehjem etter de hadde født. Etter opphold på Betanien søsterhjem i Oslo, der hun fikk utdannelse i sykepleie, var det igjen barna som skulle fylle hverdagen med små og store opplevelser.

Ferden gikk til Bergen, til Frelsesarmeens barnehjem i Skottegaten 16. Der fikk Rigmor ansvar for 21 barn fra tre til seks år. Barna hadde ulik bakgrunn. Foreldrene til noen av dem, satt i fengsel. «Hennes barn» var ikke alltid snille med de aller minste. De kunne skrike til dem og dytte dem overende. Rigmor skjønte at barna trengte utløp for energien. Sammen med med tante Karin, tok hun ofte barna med seg til parken. De satte seg på musikkpaviljongen og ga barna følgende beskjed: Spring, hyl og skrik så mye dere bare kan!

– Folk så jo på oss, to damer i slumsøsteruniform og en flokk med unger som sprang rundt og hylte. På veien til og fra parken gikk alle og holdt i et tau, Karin først, Rigmor bakerst og alle barna i midten. De kikket inn i butikkvinduene. Da hendte det at de gikk forbi en sjokoladebutikk.

– Jeg hadde nesten ikke penger, men jeg gikk jo inn og kjøpte litt sjokolade til barna, for jeg hadde ikke hjerte til noe annet.

Fattig og rik

Den første slumstasjonen hun jobbet på, var på Vålerenga i Oslo. Her fikk slumsøstrene i oppdrag å pleie de som var syke eller hjelpetrengende i hjemmene. Stadig havnet hun i situasjoner der hun måtte yte like mye «psykolog-hjelp» som praktisk hjelp. Ofte måtte hun overnatte i hjemmene, på en sofa eller i en stol. Enkelte ganger måtte hun sove med folks medisiner under hodeputen fordi de ikke skulle ta for mye av dem. Det kunne også oppstå dramatiske hendelser, som da hun fikk en henvendelse fra ei dame som trengte hjelp for å ta vare på mora som var psykisk syk. Da Rigmor stod utenfor den store murgården der de bodde, satt den
eldre kvinnen i vinduet og ville hoppe ut, mens datteren fortvilet prøvde å holde henne tilbake.

– Jeg har aldri i mitt liv sprunget så fort opp trapper som da. Det var jo ikke heis. Vi fikk henne heldigvis inn og roet henne. Vi møtte veldig ulike situasjoner på Vålerenga. Det var mye fattigdom. Det var ikke bra i det hele tatt.

Det var først da Rigmor, etter flere andre ulike ordre, ble utstasjonert på Slumstasjonen i Arendal, at hun så forskjellen på «fin» og «ikke fin». Det var her Rigmor jobbet lengst – i hele 15 år var hun og Alma Kaspersen slumsøstre her. Også i Arendal var det mye nød, men slumsøstrene ble også sendt til «rikmannsfolk» som trengte pleie eller hjelp. I hjemmesykepleiens spede begynnelse, var det de to slumsøstrene, tre menighetssøstre fra kirken og to hjelpepleiere som skulle hjelpe byens folk i hjemmene. Etter hvert fikk de også bistand av sykepleiere. Både Alma og Rigmor var da utdannet hjelpepleiere.

– Vi kom inn i utrolig flotte hjem. Da satte vi oss ned og spurte: «Hva ønsker De? Hva kan jeg hjelpe Dem med i dag?» Vi måtte være som smør.

Selv om slumsøstrene var varmt velkommen i mange hjem, var det ikke alle som var like vennlige mot dem. Noen ganger fikk Rigmor døra slengt i ansiktet og måtte ned på kontoret og hente bestyrerinnen for å få hjelp til å komme inn i hjemmet for å pleie den syke. Det var også mange tunge tak, som når eldre rullestolbrukere skulle løftes opp og ned av sengen og inn og ut av dusjen.

– Det er kanskje ikke så rart at jeg sliter litt med ryggen nå, kommenterer slumsøsteren.

Ingen ble avvist

Utfordringene var i høyeste grad varierte. Rusmiljøet var stort i Arendal. Mange avhengige kom på slumstasjonen for å få mat og rene klær. Om det hadde gått en stund siden de så noen av de faste besøkende, tok slumsøstrene seg en tur for å se om alt var i orden. De kunne også bli oppringt av de pårørende som var bekymret for sine.

– Vi var i forferdelige hus. Der nyttet det ikke å vaske. Folk satt gjerne på en madrass som var så svart som jord. Vi la på nytt sengetøy slik at det var sånn noenlunde. Vi tok med oss klær og vasket dem på Slumstasjonen, og gjorde det vi kunne for å hjelpe dem. Selv om slumsøstrene ofte vanket i rusmiljøet, var hun aldri redd.

– Hvis enkelte var ubehagelige, var det alltid noen av de andre som sa at de skulle passe på oss. De var så omsorgsfulle. I et bittelite badekar på Slumstasjonen fikk byens løse fugler bade. De fikk rene klær, mat og kaffe. Klærne fikk de donert fra folk og butikker gjennom hele året, og i tillegg hadde Frelsesarmeen en ekstra innsamling før jul.

Rigmor og Alma bodde på loftet over Slumstasjonen. Selve stuen var i etasjen under, og der hadde de nesten alltid besøk. Stadig ble kaffen satt på og brødskiver smurt.

– Jeg avviste aldri noen.

Rigmor fikk ofte hjelp av en av de rusavhengige når hun skulle selge Krigsropet. Et visst antall skulle selges hver uke, og noen ganger gikk salget trått fordi det var kaldt og surt og folk bare hastet forbi.

– Da hjalp det når Blom kom. Han var en stor kar. Han stilte seg ved siden av meg, og hver gang det gikk noen forbi, sa han høyt: «Kjøp Krigsropet av slumsøst´ra, da!». Jeg slapp å si noe, og bladene ble solgt på et øyeblikk.

Prioriterte pasientene

Hver jul laget Alma og Rigmor ekstra god mat til mange trengende, og selve julekvelden feiret de hos en svaksynt mor og hennes blinde sønn.

Slumsøstrene gikk på møtene i Frelsesarmeen når de kunne, men de prioriterte pasientene.

– Noen kunne spørre: «Kan du være så snill å komme tilbake klokka ti slik at jeg slipper å legge meg nå, klokka sju?». Da kunne ikke jeg svare: «Nei, for da skal jeg på møte i Frelsesarmeen». Vi hadde fått en oppgave, og den tok vi på alvor.

Rigmor forteller at det også kunne være krevende episoder.

– Det har falt noen tårer opp gjennom årene.

– Hendte det at du angret på yrkesvalget ditt?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Det gikk seg alltid til, og så fant jeg ut at jeg var på riktig plass.

Slumsøstrene fikk hjelpe folk i svært mange hjem, og noen ville vise sin takknemlighet senere i livet. En mann i Arendal satte i gang en innsamlingsaksjon for å skaffe en bil som Rigmor og Alma kunne bruke i arbeidet.

– Det gjorde han fordi slumsøstre hadde tatt seg så godt av moren hans som ble enke da han var liten. Slike historier er det mange av.

Boka var alltid med

Med seg på sykebesøkene hadde Rigmor alltid en andaktsbok. «Boka» ble et kjent begrep for de hun besøkte. Hvis folk spurte, leste hun og ba for dem. Boka ble også tatt med til de utallige dødsleier. Mange ville at slumsøstrene skulle komme når de lå på det siste. Noen hadde ikke andre som kunne være hos dem.

– De følte seg trygge når vi var der. Jeg var mye ute om natta. Det var ofte jeg som ble bedt om å gå til dødsleiene. Jeg fikk høre at jeg var den sterkeste til å klare det. Da satt jeg oppe hele natta. Jeg la ofte hodet ned på puta, sier Rigmor og demonstrerer med en sofapute mot kinnet.

– Og så sang jeg. Så godt jeg kunne. I ettertid kan hun se det komiske i også krevende situasjoner.

– En gang måtte jeg ligge oppe i senga til en tunghørt gammel slumsøster som lå på dødsleiet, og rope: «Vil du begraves i Arendal, eller i Stavanger?!»

– Slapp du å jobbe neste dag hvis du hadde våket over noen om natta?

– Nei, jeg jobbet om dagen, men jeg tok stort sett en ettermiddagslur før vi måtte ut om kvelden igjen.

De tradisjonelle slumsøstrene som hjalp folk i hjemmene, ble etter hvert erstattet av den offentlige hjemmesykepleien. Men Frelsesarmeens velferdssentre over hele landet tilbyr fortsatt både mat, praktisk hjelp og veiledning. Rigmor synes det er riktig at Oslo har valgt å beholde det gamle navnet; Slumstasjon.

– Det finnes fortsatt slum. Noen lever i uverdige forhold, konstaterer den standhaftige «krigeren» som ikke ønsker å dekke over det folk helst ikke vil se. Rigmor lukker albumet – med et smil og et sukk.

– Ja, det har vært et rikt liv.

Hele tiden har hun vært opptatt av å leve ut troen sin. Hun har gjort som det står i slumsøstrenes sang: «Gå omkring i Jesu navn. Hjelpe, trøste, stille savn».