En ytre og indre reise

– Det er noe helt spesielt å gå i fotsporene til mennesker som har fulgt disse veiene gjennom tusener av år. Konger, dronninger, handelsmenn og fanger, som har satt sine fotspor på stiene. Så setter jeg mine egne fotspor, det er som man er en del av en historisk strøm, det er fantastisk, smiler Mette.

Hjemme i Moss har hun funnet frem en del saker fra reisene sine. Spisebordet er dekket med pass fylt med stempler, diplomer, avisartikler, magasiner, suvenirer, kart, bøker og fotografier. Hun lener seg over bordet og strekker seg etter et pass.

– «Mai 2003», det er fra min aller første tur, til Camino de Santiago. Det var en helt utrolig opplevelse, minnes hun.

Les mer om Krigsropet her

En dag i 2002 fikk Mette tilfeldig vis øye på boken Camino, en sjelereise til Santiago de Campostela, i en bokhandel. Hun er over gjennomsnittet glad i bøker, så den ble med henne hjem. Boken tente en nysgjerrighet i henne, som snart skulle bli en livslang lidenskap.

– Første tur gikk jeg fra Horten til Tønsberg. Jeg ville finne ut hvordan en dagsetappe kjentes – og så var jeg klar.

Mette pakket sekken og fløy Frankrike. Der startet hun i St. Jean Pied de Port og en fem uker og 799 kilometer lang ferd alene.

– Jeg ønsket å gå over Pyreneene, det er en etappe på 2,7 mil. Turen var helt fantastisk og jeg tok masse bilder.

Hun forteller at den første turen var drevet av nysgjerrighet, det å bare ha seg selv å stole på.

– Jeg er gift med en sterk mann, som alltid tar de tyngste takene. Så det var spesielt for meg å gå alene. Jeg blir fylt med takknemlighet når jeg er i naturen, og får en sånn ærefrykt for skaperverket. Det er et under, dette livet vi lever. Vi bærer alle på en historie. Mye kan være vondt, mye er fint. Når man går sånn, dag etter dag, i fem, seks uker, så kan du gå tilbake i tid. Man kan jobbe med sin egen historie, reflektere, og se på den med et voksent blikk. Når jeg går over fjellet på morgenen alene, ser soloppgangen og hører fuglekvitter, det er en helt utrolig følelse!

En samtale med Gud

Mette forteller at hun alltid har vært opptatt av bønn. Da barna hennes var små ba hun alltid aftenbønn med dem.

Hun tar frem noen små, gamle notatbøker. Bønnebøker. Disse har hun med seg på tur.

– Jeg har samlet på bønner siden jeg var ung, fordi jeg tror det er veldig viktig, at bønn er en samtale med Gud, sier hun.

– Jeg er opptatt av de stille stundene, at man kjenner på den ærefrykten av å få lov til å leve på jorden, med alt dette, når man tar bort alt det ytre.

Hun har laget to bøker med bønner, tekster og bilder fra pilegrimsvandringene sine.

Hun blar frem til en favorittbønn om takknemlighet:

Herre!
Takk for alle de små ting som jeg ofte glemmer.
Takk for smil jeg fikk i dag.
Takk for vennlige ord.
Takk for en sang jeg hørte.
Takk for det som vokser rundt meg,
som gjør med litt klokere for hver dag.
Takk for sol og skygge, for alt liv som gjør at jeg føler meg hjemme
i den verden som du har skapt, Herre.
Herre, takk for at du møter meg der jeg er.

Laget utstilling

Et par måneder etter Mette kom hjem fra den første turen, ble hun utsatt for en ulykke som ødela nakken og nedre del av ryggen. Hun mistet også korttidshukommelsen, og var en tid på Sunnaas sykehus for å lære grep for å huske igjen.

– Om jeg satte på en vannkran og telefonen ringte, så glemte jeg vannkranen. Jeg hadde også problemer med å snakke, ordene kom ikke ut slik jeg ville. Men det kom seg. Om man øver veldig mye det første året, kan man jobbe hukommelsen tilbake. Målet var at jeg skulle bli så sterk at jeg skulle kunne gå tur igjen.

Mette måtte være veldig forsiktig, og holde seg i ro. Hun elsker å lese, men etter ulykken gikk bokstavene inn i hverandre og det tok lang tid før det ble bedre.

– Jeg tenkte på hva jeg kunne finne på, og så kom jeg på bildene jeg hadde tatt. Jeg gikk til en fotobutikk og ba dem hjelpe meg med å vurdere bildene mine, og finne gode formater. Ønsket om å lage en utstilling vokste. Jeg kontaktet først et bibliotek, så fylkeskommunen.

Barna hennes bidro i prosjektet, og hjalp til med å både lage og montere utstillingen.

Mette forteller at hun var sjenert, og hadde derfor kun fortalt noen få nære venner om utstillingen sin. Men avisen kom, og dermed var katten ute av sekken. Interessen for å se bildene hennes, og å lære mer om den betydningen en pilegrimsvandring kan ha, vokste.

– Det ble veldig godt tatt imot.

I 2004 begynte hun på italienskkurs, for å jobbe videre med hukommelsen. Hun gikk trinn én, tre ganger, og reiste til Italia i fire uker «for å gjøre det skikkelig». I 2006 gikk hun fra svenskegrensen til Oslo.

– I 2007 var jeg klar. Jeg pakket sekken og reiste tilbake til Spania.

I sekken har Mette det hun trenger: tre par sokker, tre truser, to t-skjorter, ull, en fleecejakke, en vindjakke, en lett sovepose og det aller nødvendigste av toalettsaker. Det første du gjør når du kommer til herberget er å vaske klærne du har brukt, og så er det å hvile.

Med det mener Mette at man går enda litt til.

– Når man har gått langt, må man rett og slett «gå seg ned». Da går jeg gjerne på museum, besøker kirker og katedraler, finner en koselig kafe, og titter rundt i landsbyen.

Overnattingsmulighetene er enten kommunale herberger, eller så er det privat.

– På herbergene sover man i sovesal. Det er noe som heter «Caminoens symfoni», du kan kanskje tenke deg hva det er? humrer hun.

– Snorking.

Men når man har gått langt og er sliten, får man allikevel sovet godt. Hun har i dag syv pilegrimspass og har gått 560 mil.

I katarenes fotspor

Mette forteller om en opplevelse på tur som hun aldri vil glemme. Hun var student ved lærerskolen og fikk en bestevenninne der.

– Vi er begge interessert i historie og hadde hatt forelesninger om katarene. Vi bestemte oss for å dra ned til Frankrike og området katarene hadde holdt til. Vi leide en bil i Toulouse og reiste rundt til områdene hvor de hadde levd og blitt forfulgt. Vi var også i Mont Segur, borgen der de siste katarene overga seg. De gikk syngende til bålet, istedenfor å overgi seg til den katolske kirke.

En dag møtte Mette og medvandreren tilfeldig på en norsk steinerskoleklasse fra Haugesund. Læreren kjente en gammel franskmann som var ekspert på katarene. Han kjente til grotter hvor de som skulle bli prester levde i askese i perioder for å gjennomgå Chatarsis (renselse).

– Vi krøp inn i et lite hull og inn i mørket. Da sa den gamle mannen: «Her er det lys, men når dere går inn der, er det mørkt. Da må dere tenne det indre lyset».

De gikk opp en bakke inni fjellet og kom til det som kalles Betlehemsgrotten.

– Skoleklassen hadde øvet på noen gamle katarsanger, som de sang i grotten – det var en helt spesiell opplevelse, smiler hun.

Ikke uten utfordringer

Har du opplevd noe som har gjort at pilegrimsturen har blitt vanskelig?Ja, på første turen. En dag kjente jeg at det var noe i hælen som var ubehagelig, men jeg tenkte, «jaja», og fortsatte videre. Da hun kom frem til herberget og tok av seg støvelen, så hun at hun hadde hatt et frø bak på hælen, som hadde laget et stort sår.

– Jeg måtte bli igjen en uke i landsbyen for å få stelt det hver dag. Da jeg var klar til å fortsette, gikk jeg resten av turen med en avklippet sandal.

– Det var ikke snakk om å avslutte turen, altså?

– Nei, nei.

– Den uken jeg måtte stelle såret, møtte jeg venner som jeg fortsatt har i dag, 20 år senere! Jeg har hatt besøk fra både Australia og Canada, og jeg har vært og besøkt dem.

Hun forteller om et spesielt område mellom Santiago og Finisterre. Det er det området på hele Caminoen, hvor det er lengst avstand uten noe sivilisasjon.

– Man er dønn alene, og må stole på at man går riktig. Jeg har gått meg bort et par ganger. Når du har gått syv kilometer feil, og må gå syv kilometer tilbake, for så å fortsette, da er det veldig godt når man til slutt kommer frem, smiler hun og rister på hodet.

– Hva er det beste ved å være pilegrim?

– Det aller største er naturopplevelsen. Det å få lov å leve, og å kjenne på ærefrykten for alt skaperverk.

Nye eventyr

Leif Jarle, mannen til Mette, kommer inn i stua for å hilse på.

– Dette hadde ikke vært mulig om det ikke var en mann som tok seg av hus og hage, sier hun stolt.

– Du har måttet vinke farvel til kona di et par ganger?

– Ja, virkelig. I lange perioder også.

En gang reiste han ned for å besøke henne midt i ferden hennes. Han leide bil og møtte henne i en by som het Conque. Hun hadde kommet ned fra caminoen fra en liten landsby, der hun skulle fortsette videre.

– Jeg stod på torget ved kirken der og så Mette forsvinne inn i skogen alene med ryggsekken. Det var rart, altså. Det var første gang jeg virkelig skjønte hva hun drev med.

– Så kjørte jeg 40 mil tilbake og fløy hjem igjen.

Mette har ikke fått Leif Jarle med på langtur, men snart skal de ha en god og lang ferie i Spania sammen, der de skal gå dagsturer.

– Det gleder vi oss veldig til! sier han.

Mette har ikke vært på langtur siden 2017. Paret har de siste årene jobbet i sjømannskirker. Blant annet i Belgia, Spania og København.

De kom hjem fra Danmark i november 2022.

– Nå har vi fått en forespørsel igjen, så får vi se hva vi gjør. Det er veldig givende å jobbe i sjømannskirker!

– Har pilegrimen gått sin siste ferd?

– Det håper jeg virkelig ikke!