Et år i Armeen

– Nå skal vi lage kaffe til dem som står i kø utenfor, forklarer 21 år gamle Emily Nicolaisen mens hun passerer grønnsaker, brød og middager som står stablet på et stort bord.

Hun hilser på de frivillige som er i full gang med å pakke matposer her på Frelsesarmeen i Moss. Emily er en av fem ungdommer som har valgt et dypdykk i Frelsesarmeen dette skoleåret, som deltaker i ungdomsteamet Dynamo.

Studiet heter formelt sett «Årskurs i kristen tro og tjeneste» og gir 60 studiepoeng. Dynamo-teamet består dette skoleåret av Emily Nicolaisen, Anna Shvab, Norunn Kvam Andersen, Sigurd Herikstad og Feride Nurmagamedova.

Sammen med Anna bidrar Emily på speideren og på matutdelingen til Frelsesarmeen i Moss.

Akkurat nå er det kaffe og te som er førsteprioritet.

– Forrige gang var det 305 mennesker, det er ikke ventet færre i dag, sier Emily mens hun måler opp kaffe.

– Er dette nok kaffekanner? spør Anna.

– Nei, jeg tror ikke det. Ta to til.

Nød på nært hold

Det er kaldt ute, og ikke alle i køen har vinterklær. Da er det godt å få noe varmt servert.

– En del av de som kommer, er ukrainske flyktninger, og da er det fint å ha Anna her som kan snakke med dem. Men det er utfordrende at det kommer så mange. Vi får ikke tid til de gode samtalene i like stor grad som før, sier Emily.

Hun har blitt kastet rett inn i utfordringene til en menighet i Frelsesarmeen. For mens det før kom mellom 40 og 50 mennesker for å få en prat og et måltid, og som fikk en matpose i hånda på vei ut, øker køen nå fra uke til uke. Fokuset blir på å dele ut mat. I skrivende stund er det en god dialog med kommunen om en felles matsentral, der også andre frivillige organisasjoner deltar, men enn så lenge er det Armeens egne krefter som må trå til.

– Hva gjør det med deg å se nøden på nært hold?

– Det har forandret min oppfatning av hvordan det er å bo i Norge. Jeg har tenkt at alle har råd til det de trenger. Men det siste året har ikke folk hatt råd til det nødvendigste. Noen ganger føler meg litt hjelpeløs, for mange har store problemer. Da kan jeg tenke at den kaffen eller teen ikke betyr så mye, men så ser jeg jo hvor glade folk blir bare for å bli behandlet som et menneske. De trenger at noen ser dem, sier Emily.

For alle

Frelsesarmeens har lenge hatt et ungdomsteam ulike steder i territoriet, men i fjor flyttet undervisningen til Jeløy ved Moss. Dynamo ble en del av Frelsesarmeens offisersskole, som er en fagskole. Hele dette spesielle skoleåret er bygget rundt kristen tro.

Studentene får undervisning i bibelkunnskap, ledelse, kommunikasjon, etikk, apologetikk, diakoni og Frelsesarmeens historie. Målet er at studentene skal se hvordan det er å jobbe som barne- og ungdomsarbeider, eller som diakonimedarbeider. Fram til februar har studentene praksis på ulike steder i Frelsesarmeen.

– Likevel er ikke dette et tilbud internt i Frelsesarmeen, vi ønsker at det skal være for alle, sier leder av Dynamo, Tonje Madeleine Ringvold.

Hun synes det er fint at fem unge mennesker velger å bruke et år av sitt liv i Frelsesarmeen. Forhåpentligvis vil de fortsette å jobbe her, sier Tonje.

Erfaring fra tidligere Dynamo-team viser at en stor prosentandel av deltakerne blir offiserer.

– Vi setter selvfølgelig ikke det som et krav, men dette året skal gi en smakebit på hva det vil si å være offiser. Dette studiet gjør det nok lettere å ta valget, for da vet man mer om hva man går til. Det er også tidligere Dynamo-deltakere som ikke velger å bli offiserer, men som fortsatt er aktive i Frelsesarmeen.

Å gjøre det man kan

Majorene Marit og Bjørn Løvdahl, lederne for Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter i Moss, bestemmer at kaffeserveringen skal foregår inne i den store menighetssalen i dag. Det er for kaldt ute. Et bord er allerede satt opp, og Emily og Anna bærer alle kannene inn og stiller seg bak bordet.

– Vil du ha kakao? spør hun «Kjersti», som smilende takker ja og setter seg ned en stund.

– Hva tenker du om at fem ungdommer bruker et år på å lære om Frelsesarmeens arbeid?

– Det synes jeg er kjempeflott! Det skulle vært flere som gjorde det. Da hadde det kanskje ikke vært så vanskelig for så mange, slik det er i dag. Alle er så hyggelige, hjelpsomme og imøtekommende. De får maks antall stjerner av meg, sier Kjersti.

En matpose hver 14. dag gjør at hverdagen hennes går rundt. Som uføretrygdet, og med gjeld å betjene, vet hun mye om hvordan det er å ha for lite.

– Når barna er hos meg, får de spise først. Da vet jeg at de blir mette.

Selv har hun gått i lange perioder uten mat. En spesiell episode har brent seg fast. Hun hadde gått i dager uten mat før det plutselig var igjen noen skjeer med tomatsuppe i gryta etter at barna hadde spist.

– Jeg husker ennå følelsen av de skjeene med suppe. Det var helt fantastisk, sier Kjersti som har fått hjelp av Frelsesarmeen de siste tre årene.

Nå kommer Emily bort til henne:

– Har du fylt ut skjemaet der du kan søke om julehjelp?

– Ja, det har jeg. Tusen takk for kakaoen og ha en fin dag! sier Kjersti og går ut i vinterdagen med matposer i hendene.

Emily blir stående og stirre ut i luften.

– Jeg får mange tanker etter å ha vært på matutdeling. Jeg tenker på hvor godt jeg selv har det, og at Norge ikke er så bra som jeg trodde det var. Men man må gjøre det man kan, sier hun og skrur lokket på en kaffekanne.

Troen som vokste fram

Det er ikke tvil om at Emily sklir rett inn i det sosiale arbeidet, men hvorfor er hun her?

– Tonje spurte meg om jeg kunne tenke meg å søke Dynamo, og hun spurte på akkurat riktig tidspunkt, smiler hun.

For akkurat da gikk det ikke så bra med studiet hun hadde begynt på, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre videre.

– Jeg hadde lyst til å lære mer om kristendommen, for jeg har en tro, men visste ingenting om historien til troen min.

Emily vokste ikke opp i et kristent hjem, og hun syntes det var skummelt å gå i kirken, for der følte hun et press til å snakke om åndelige temaer, noe hun syntes var veldig ukomfortabelt. Men da ei venninne spurte om ikke hun også kunne konfirmere seg i Frelsesarmeen, lot hun seg overtale.

I løpet av undervisningstiden opplevde hun for første gang at det var rom for å stille spørsmål om tro. Hun fikk sette ord på det hun syntes var vanskelig.

– Jeg elsket gudstjenestene på konfirmasjonsleiren. Bare energien i rommet, var fantastisk. Det var så fint at folk var åpne om tro, samtidig som de respekterte at jeg ikke trodde. Da våget jeg å stille spørsmål. Jeg fikk svar som gjorde det lettere å ta personlige valg, for da visste jeg mer om hva troen handler om.

Emily fortsatte å reise på ungdomsleirer i regi av Frelsesarmeen, og selv om hun trivdes der, og etter hvert kjente at hun trodde på Gud, hadde hun en oppfatning av at hun måtte endre seg radikalt som person for å kunne kalle seg en kristen.

– Jeg kunne ikke forstå at noen ville bli en annen enn den man var. Hvorfor var det bra? Men etter hvert som jeg var mer sammen med folk fra Frelsesarmeen, oppdaget jeg hvor genuint snille disse menneskene var. Men jeg forstod ikke hvordan de kunne vise stor kjærlighet til mennesker de ikke kjente.

I en lang periode trodde hun at hun ikke var god nok til å være «en i Frelsesarmeen».

– Jeg innså at jeg i hverdagen var mye sammen med mennesker som egentlig ikke brydde seg så mye om meg. Jeg tok litt avstand fra dem, og en stund hadde jeg ikke så mange venner. Men hver gang jeg reiste på leir i Frelsesarmeens regi, var det noen som ville være min venn. Da forstod jeg at den omsorgen de viser, handler om at de har en tro. Det er Guds kjærlighet de gir videre til andre mennesker.

Emily er nå åpen om egen tro, men har en stor trang til å lære mer om Bibelen.

– Jeg har jo ikke gått på søndagsskolen en gang! Jeg kan ingenting om kristendommen. Å lære mer om troen, var den egentlige grunnen til at jeg søkte Dynamo. Dessuten er det fint å få ledertrening og praksis samtidig. Men det aller viktigste jeg har lært på Frelsesarmeen, er å vise nestekjærlighet. For nå kjenner jeg også stor omsorg for mennesker jeg møter for første gang, som her i matkøen, sier Emily mens hun retter blikket mot de siste som er i ferd med å forlate salen.

– Jeg er så glad for at jeg er en del av Dynamo. Det føltes riktig. Jeg tror det er meningen at jeg skal være her.