Et sted å høre hjemme

Høsten har meldt sin ankomst i Oslo. Inne på Den åpne dør er det varmt, og det dufter av egg og bacon. Det er tid for lunsj, og flere beboere har funnet veien til spiserommet. På kontoret til daglig leder, Silje Herbrandsen, kommer hunden Kompis løpende for å ønske velkommen.

Les mer om Krigsropet her

– Kompis er veldig snill, han blir bare veldig ivrig når kontordøra åpnes, smiler hun, og drar ham bort med et ben, allerede tygget til fillebiter.

Den åpne dør er en omsorgsinstitusjon for personer over 18 år, i aktiv rus. Det er et botilbud som tilbyr omsorg og helsefaglig oppfølging. Her bidrar de ansatte med kartlegging, statusrapporter, samtaler, og har jevnlige møter med Nav.

– Vi har 21 plasser på kontrakt med Oslo kommune Velferdsetaten, og to fullfinansierte plasser som betales direkte av bydel. Det er gjerne for de beboerne som faller utenfor systemets punktliste for målgruppe innenfor diverse tiltak. Det er ingen begrenset botid, men behovet vurderes i samarbeid med bydelen, da målet er at beboerne skal videre til kommunal bolig, sier hun.

Ulik boevne

Silje forteller at det er ulik boevne blant beboerne når de kommer til Den åpne dør.

– Mange har grunnleggende hygiene, andre ikke. Dette er blant de tingene som vi bidrar med, sier hun. Noen beboere har plettfrie leiligheter som dufter av klor og skurekrem. Disse trenger kanskje bare hjelp til rusreduksjon og strukturering av dagen, og til å komme i kontakt med fastlege og Nav. Så er det noen som må lære seg å sove i en seng.

– Vi lærer dem å ta på dyne, kle av seg, og bruke kniv og gaffel når de spiser. Hvis en har blitt flyttet fra hospits til hospits i 15 til 30 år, så kan de jo svært lite når de kommer hit. Vi er her for å hjelpe dem med det de trenger, på det nivået de er på, sier Silje.

En som bryter med stereotypien, er kunstneren Tom. Vi fikk se leiligheten hans, et nydelig møblert hjem, fylt med farger, staffeli, børster, malerier og en oase av planter. Tom ønsket ikke å prate med oss direkte, men har svart på noen spørsmål i ettertid.

– Jeg begynte å male da jeg var 17 år gammel, men at jeg har noe talent, har jeg ennå ikke skjønt.

Han har interesse for all slags kunst, men trekker fram Joan Miró som sin fremste inspirasjonskilde. Han liker det abstrakte, og trives best med å jobbe med oljemaling. Tom er rusavhengig, og har bodd på Den åpne dør siden vinteren 2020. Her trives han, og ser ikke for seg at han skal bo noe annet sted. Han deltar på felleslunsj hver dag, der traktekaffen er det viktigste påskuddet for å komme. Leiligheten er plettfri. Under stuebordet er sprøyter, sprøytespisser og annet utstyr plassert ryddig og oversiktlig. På veggene er det hengt opp både malerier, fotografier og utklipp fra magasiner. I vinduskarmene og på gulvet har han samlet en stor gruppe med planter. Han har plassert en lampe over dem på gulvet, slik at de også skal få godt med lys. Kunstneren sier det er en sammenheng mellom planter og malerier. Man kan sette sammen planter slik at de danner en estetisk helhet, på samme måte som man komponerer et bilde.

– Planter krever omsorg og pleie, men det koster meg ingenting. Planteholdet ligger latent, og jeg har stort sett hatt det sånn hele livet, sier Tom.

Å gjøre noe sammen

På Den åpne dør får beboerne fire måltider i døgnet, utlevering av medisiner, LAR-utlevering, og det er en tilsynslege som kommer på ukentlig basis.

– I hverdagen bistår vi alle med å holde struktur, komme i kontakt med samarbeidspartnere, ordne med økonomi, hjelpe dem med gjeld – mange har veldig mye gjeld. Men vi gjør også morsomme ting sammen! smiler Silje.

Hun forteller at de på søndager har filmkveld, der de synes det er hyggelig å gjøre litt ut av en spennende fotballkamp om det er cup, for eksempel. På tirsdag går de tur sammen, der de gjerne kjøper med en kaffe på veien. På onsdager er det hobbykveld med maling, tegning og puslespill. Noen liker å strikke. Alt er frivillig, men da har beboerne muligheten til å bli med på noen morsomme ting i løpet av uka, om de vil det.

– Vi feirer selvfølgelig Halloween og jul sammen også. Bingo på torsdager er populært, og der er gevinsten en pakke med røyk. Det må jo være noe som de synes er gøy å vinne! sier Silje.

Kongen på haugen

En som er glad i bingo, er Gunnar (68).

– Ja, jeg liker bingo. Det er gøy å vinne, sier han og peker bort på nattbordet ved siden av senga. Der står flere uåpnede torsdagsgevinster stilt opp på rekke og rad.

– Velkommen til slottet mitt, det er jeg som har den fineste leiligheten, fastslår han med klar bergensdialekt, og setter seg godt ned i sofaen sin.

Kompis har blitt med opp i fjerde etasje, og hopper fort opp på fanget hans. Gunnar er rusavhengig, det har han vært «nesten hele livet», ifølge ham selv. Han har vært på Den åpne dør i fire år, og disponerer en stor leilighet. I tillegg til at Gunnar har stue, soverom, kjøkken og bad, har han også egen balkong. Det er det ingen andre som har. På stuebordet foran ham står det et par åpne ølbokser, en tallerken fylt med sneiper, en pakke med rømmedressing, sigaretter, og annet småtteri. Gunnar tar opp en sneip fra tallerkenen og tenner på. Han tar et trekk og lener seg tilbake.

– Jeg var født alkoholiker. Jeg begynte å drikke alkohol som 17-åring, og siden har det ikke vært noen vei tilbake.

Ikke ønsker han å slutte, heller.

– Jeg er gammel, jeg vil bare ha det rolig. Være for meg selv og gjøre det jeg vil, sier han og klør Kompis bak øret. Han forteller at han har det fint på Den åpne dør, men er klar for å komme seg videre inn på en kommunal bolig.

Praten i døra

– Mange som kommer hit kan kjenne på at de blir overveldet, da vi forventer å ha et tett samarbeid med dem. De kommer ofte fra dårligere kår, der de også har hatt større friheter, sier Silje.

Noen trenger å bo seg til, det kan ta noen år før de er mottakelige for et samarbeid. Men mange setter pris på å bo på Den åpne dør.

– Det er flere tidligere beboere som har kommet tilbake til oss og sagt at de ikke visste hvor godt de hadde det før de flyttet videre. Man blir fort vant med å bli servert nystekt egg og bacon til lunsj. Når man da kommer ut, så skjønner man at, nei, det er ingen som steker egg og bacon til meg her, sier hun.

– Hvordan blir de tatt vare på rent psykisk?

– Alle har hver sine primærkontakter, og med dem har de ukentlige samtaler. Det gjøres gjerne når de går tur, eller gjør noe kreativt. Det er mange ordentlig tunge historier, så man må være klar for å ta det imot om det kommer.

Ved et dødsfall eller en overdose, kaller de inn en kapellan som kommer og har gode samtaler med beboerne. Men det er «praten i døra» med en kaffe, de fleste trives best med.

En eske med våpen

Mange som har en rusavhengighet, finner gjerne ting de liker å samle på. Noen liker ledninger, sykler, eller for eksempel planter.

– Vi prøver å ha litt planter ute i fellesområdene, men da må vi hente dem ut av noen leiligheter med jevne mellomrom, humrer Silje.

Hun forteller om en beboer som bodde over kontoret hennes for en stund siden:

– Han heiste opp en stor elektrisk lekebil inn i leiligheten fra gata. Bilen var for stor til å passe inn gjennom vinduet, så han demonterte den utenfor her, heiste opp alle delene, for så å montere den sammen igjen i stua si. Hva han skulle med den, det er ikke godt å vite, smiler hun.

Stemningen mellom beboerne på huset er som regel god, men noen av de yngre har konflikter med folk utenfra. Da hender det at de ansatte må beslaglegge noen gjenstander. Silje tar frem en stor, tung eske fylt med våpen.

– Oppi her ligger det mange kniver, macheter, pistol – til og med en pil og bue, sier hun, og legger til at de venter på at politiet skal komme og hente det.

Ikke alltid lett

Silje har jobbet på Den åpne dør siden 2012, og har sett mange beboere komme og gå.

– De som går ut herfra, går gjerne videre til kommunal bolig. Det er en ganske hard overgang for mange.

Hun skulle ønske systemet var flinkere til å følge dem, trinn for trinn. Personer som har en rusavhengighet blir gjerne ikke så gamle. Men Silje forteller at de ser at personer som bor på institusjoner, og som får god oppfølging, blir eldre. De får medisinoppfølging, god og riktig ernæring, de sover mer, og får en rusreduksjon.

– Vi har flere som bor her nå som ifølge Nav er klare for kommunal bolig. De har ryddet opp i tannhelse, har kanskje fått orden på økonomien, og har stabilisert medisinering. Men det er mange som sier at de fungerer så bra fordi de er her. Fordi de har en primærkontakt som virkelig hjelper dem, eller institusjonsdriften som hjelper dem med rusreduksjon – og med å rydde rommet deres, forteller Silje.

– Så har du de som ikke klarer å vente med å komme ut, som roper «sayonara!» og omtrent viser fingeren på vei ut, humrer
hun.

– Men så går det kanskje et par måneder, så banker de på døra her, «hei, har du passet mitt?», eller de trenger kontoutskrifter, eller noe annet.

Å jobbe som daglig leder på Den åpne dør beskrives som utfordrende, men også givende. Silje peker på et innrammet bilde på kontorveggen av to karer som har vært beboere i huset. Han ene lever ikke lenger, men han andre har fått et godt liv. Silje har mange «hjertebarn», som hun kaller dem.

– En kom med en flott plante og roser til meg på fredag. Noen mennesker bare fester seg i hjerterota, smiler hun.

Et hjem

Knut (65) har vært beboer på Den åpne dør i omtrent ett år. Han forteller at han fra 15- årsalderen har bodd på alle slags institusjoner, men har aldri hatt det så godt som han har det her.

– Det er viktig for meg at jeg bor skikkelig, at jeg har et godt hjem. Det har jeg her, sier Knut og retter på den flekkete skjorten sin.

Han har mange små sår på hendene, også i ansiktet. Huden er blek, og øynene varme. Da Knut var 14 år slet han med å sove, og fikk utdelt innsovningstabletter av legen. Det ble starten på et langt liv med rusavhengighet.

– Jeg ble fort glad i å røyke hasj, og gjorde det en god stund. Men da jeg ble 33 år, prøvde jeg heroin. Fra første skudd var det gjort, da var det ingen vei tilbake.

Knut forteller at andre institusjoner kjentes ut som å bo på celle. Han har også bodd ute på gata.

– Ved Oslo City er det en trapp med tak over, der pleide jeg å sove. Det er ikke noe hyggelig. Jeg har aldri bodd så fint som jeg bor her. Jeg får vasket klær og lage mat, smiler han.

På Den åpne dør har Knut en egen leilighet med stor stue, soverom, kjøkken og stort bad. Han viser den stolt frem, forklarer at han har vinduer i begge ender av leiligheten, som gir godt med lys. Han forteller at han har fått gode venner her, og at de ofte kommer på besøk. Inne i stua høres rolig jazz-rock i bakgrunnen. Gardinene er dratt igjen og lyset skrudd av. Det er mørkt, fem eller seks skikkelser sitter på gulvet i stillhet. Noen ser opp, andre ikke. Knut har forsonet seg med livet som rusavhengig. Han har ikke et ønske om å bli rusfri, det er for tungt, og ville bare kastet bort tiden hans, mener han.

– Jeg har levd tre fjerdedeler av livet mitt – om jeg får leve noen år til. Hvorfor skal jeg velge å lide den siste delen? Da ville jeg gjort det for noen andre, og det er det ikke verdt. Jeg liker livet mitt slik det er nå, sier Knut.

Han påpeker at Den åpne dør har gitt ham et løft i livet. Han trives såpass godt, at han helst vil leve her livet ut.

– Jeg har problemer med å kalle dette en institusjon, dette er et hjem – mitt hjem, smiler han.