Et sted å høre til

Valgte å bli soldat

– Da jeg ble innvidd, kjente jeg bare glede. «Endelig, nå skjer det», tenkte jeg.

Wilfred Nanang (25) fra Oslo smiler bredt. Han har ventet lenge. Korona og to nedstenginger satte en solid stopper for ham. Men i august ble han endelig innvidd til soldat i Frelsesarmeen, i Templet nærmiljøkirke i Oslo.

– Folk stirrer litt, men uniformen kan også føre til samtaler. Jeg er åpen om troen min og brenner for at folk skal lære mer om hvem Jesus er. Uniformen er bare et synlig bevis på hva jeg vil kalle mitt åndelige hjem. Meningen bak er det viktigste for meg, å representere Frelsesarmeen og det vi står for. Han har brukt noen år på å bestemme seg.

– Jeg har ventet på Guds timing. Det må føles rett, brikkene må falle på plass. Jeg må ville det med hele meg. Til en viss grad oppleves det som et kall. Det var på soldatkurset at han ble overbevist.

– Da vi fikk høre om Frelsesarmeens historie, ble jeg veldig inspirert og tenkte: «Dette vil jeg være med på!» Det som var rart, var at jeg hadde hørt historiene mange ganger før, men å høre dem akkurat da, skapte en entusiasme i meg. Men jeg ville ha et overskudd og en vilje til å gå inn i den tjenesten som Gud setter foran meg. Og for meg er tjenesten musikk. Det er det flere som nyter godt av. Wilfred er forsynt med god rytme. En gang satt det en liten gutt bak en diger tromme fra Ghana. Fra han var fire, øvde han iherdig. Og da han ble sju år, sto Wilfred for perkusjonen på gudstjenestene.

– Moren min spilte litt, men jeg strevde med å få det til. Frustrasjonen førte til at jeg øvde både på bord og kjeler, helt til jeg ble bedre enn henne.

Les mer om Krigsropet her

Kalt til å bringe håp

Nå spiller han med dyktige musikere i Templet og i Connect, et møtepunkt for unge voksne.

– Der er jeg også med i en bibelgruppe, det er noe jeg virkelig liker. Når vi leser Bibelen sammen og deler personlige ting, oppstår det tette bånd. Men det store fellesskapet i Templet er kjempeviktig. Det er så fint når de eldre deler vitnesbyrd. Jeg får oppmuntring og kjenner at troen styrkes. Da jeg var yngre, var jeg avhengig av god lovsang for å erfare Gud, men nå som jeg er eldre, forstår jeg at jeg kan møte ham hvor som helst. Følelser kommer og går, å vite at han alltid er der, er noe annet. Tjenesten som soldat er ikke noe som begrenser seg til søndagen, den gjelder hele livsstilen. Wilfred tenker på Jesus som bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter. Som soldat kjenner han på at han har et oppdrag:

– Skal vi være disipler, må vi også tjene andre. Den innstillingen vil han ta med seg ut i arbeidslivet når han neste år er ferdig med masteren i spesialpedagogikk.

– Da vil jeg møte behov hos forskjellige mennesker; folk som er på siden av samfunnet, som har diagnoser, eller ungdom som har det litt tøft. Jeg ønsker å se folk rundt meg og hjelpe. Vi er kalt til å være annerledes, kalt til å bringe håp og å være lys. Vi kristne er de heldigste i verden, for vi har et forhold til vår skaper. Jeg
ønsker at folk utenfor kirken skal oppleve at det er en Gud som elsker dem og vil ha et forhold til dem. Mange leter og prøver å fylle livet med noe, men hvis de forsto at Gud elsker dem, ville det gjort en stor forskjell. Han mener Frelsesarmeen har en åndelig og en menneskelig side.

– Det unike med Frelsesarmeen, er hvordan vi møter behovene til mennesker. Her blir folk tatt godt imot. Det var også det som gjorde at faren min ble med, den gangen han kom som student til Norge. Han merket at folk var interessert i ham som menneske. Da ser en hvordan det å møte folk ordentlig, bærer frukter. Både faren og moren valgte en heltidstjeneste, og har nå vært i offiserer i Frelsesarmeen i over 18 år. Var det dermed en selvfølge for Wilfred å bli soldat?

– Nei, da hadde jeg blitt det mye tidligere. Om han selv blir offiser, vet han ikke.

– Foreløpig har jeg andre planer, men hvis Gud kaller meg, kan jeg ikke si nei til det.

Valgte å bli tilhørig

En nabo spurte om hun ville bli med på et møte. Siden har Aud Fuglerud vært i Frelsesarmeen.

– Jeg ble med fordi naboen fortalte at Trekkspillklubben skulle spille, forteller Aud Fuglerud i Kongsvinger. Musikken gjorde utslaget for en som elsket sang og musikk.

– Jeg har aldri spilt selv, men trekkspillmusikk er så friskt og fint. På det første møtet kjente jeg det godt i dansefoten, men det var jeg ikke alene om, humrer hun. Samtidig var det noe mer som tiltrakk henne. Sangene som ble sunget på dette søndagsmøtet, gikk under huden.

– Da vi sang «Å, hvor salig å få vandre», gikk teksten rett i hjertet mitt. Folk var også så hyggelige og kom bort og pratet. Så fra første stund følte jeg meg hjemme. Datoen for første besøk på Frelsesarmeen sitter som spikret, 9. mars 2017. Nesten på dagen fire år senere ble hun tatt opp som tilhørig.

– Hvorfor valgte du Frelsesarmeen, det finnes mange andre trossamfunn?

– De gjør så mye bra blant dem som trenger det mest. Sosialarbeidet fascinerer meg. Det er også trygt og godt å høre til en menighet. Da jeg valgte å bli tilhørig, følte jeg at jeg var en del av noe større. Inntil da hadde jeg bare gått i kirken dann og vann. Før snakket jeg heller aldri om troen min utenfor hjemmet, jeg trykket den til brystet i 50 år, forteller 74-åringen. Frimodigheten fra ungdomstiden bleknet. Som 18-åring flyttet Aud fra Fauske til Ørsta. Der ble hun med i Frikirken og fant fram til en tro. I Oslo møtte hun mannen sin, og flyttet senere til Trondheim, før de landet i Kongsvinger. Da ektemannen døde for 13 år siden, hadde hun ikke lenger noen å dele gudsrelasjonen med.

– På jobben ville jeg ikke trenge meg på folk, men i Frelsesarmeen var de så åpne. Så nå håper jeg at jeg også blir litt flinkere til å snakke åpent om det jeg tror på.

Liker å jobbe med folk

Om ikke ordene alltid har vært der, har den pensjonerte hjelpepleieren alltid likt å gjøre noe for andre. Det tok derfor ikke lang tid før hun engasjerte seg i aktivitetene på Frelsesarmeen. Hun laget lunsj til foreldrene på babysang og ble vikar i bruktbutikken Othilie. Da de nye lokalene til Frelsesarmeen på Kongsvinger
ble åpnet, stilte hun opp med bøtte og klut i Vaskebrigaden.

– Det betyr mye for meg å få lov å hjelpe til. Jeg liker å jobbe med folk. Derfor var det ekstra tungt da pandemien satte inn, samfunnet ble stengt ned, og Aud ikke kunne treffe barnebarna sine.

– Da var det godt å ha noe å tro på. Det er særlig én salme som har vært til glede og trøst for meg, salme 121 i Bibelen: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper ...» Lyspunktet i den tøffe tiden var turene i marka med Ingrid, som hun lager lunsj sammen med på Babysang.

– Vi snakket mye om tro, det var veldig godt. Å være helt alene er vanskelig, men å være sammen med noen, som i en menighet, er en trygghet. Fellesskapet styrker troen.

Valgte å bli medlem

– Jeg kjente en tilknytning til Slumstasjonen og Frelsesarmeen, sier Veronica Støwer. Det gjorde utslaget.

Da hun flyttet til Oslo i 2013, ønsket Veronica å gjøre en frivillig innsats. På nettet fant hun Frelsesarmeens slumstasjon, skrev en mail og fikk kontakt. Siden har hun vært på Slumstasjonen, de to første årene som frivillig, senere som ansatt.

– Det sosiale arbeidet Frelsesarmeen driver, er kjempeviktig. Her har det sosiale fokus, og Guds kjærlighet er selve fundamentet, sier medarbeideren. Hun synes slumstasjonen er et godt sted å være.

– Et sted der det å tro er helt naturlig. Hver morgen starter vi med et ord for dagen og bønn. Hvis det er noen som har noe de trenger å be for, for eksempel hvis noen er syke, så gjør vi det. Vi ber også for gjestene våre, at det skal være godt å komme til oss. Det er kjempefint å legge dagen i Guds hender.

Styrkende å være sammen

I fjor kjente hun at tiden var inne for å tegne medlemskap, og meldte seg da inn i trossamfunnet Frelsesarmeen. I 2005 ble Frelsesarmeen formelt registrert som et trossamfunn i Norge. Det betyr at Frelsesarmeen får økonomisk støtte av Staten for dem som tegner medlemskap i trossamfunnet. Noen velger kun et slikt medlemskap, slik Veronica har gjort, andre velger også å bli tilhørig eller soldat.

– For meg er det styrkende å være sammen med andre kristne. Den tydelige kristne profilen ligger som fundament i alt vi gjør her på huset, sier hun. Dagene hennes består av å hente mat på Matsentralen, ordne i fryserommet og «være på gulvet» under matutdelingen tre dager i uka. Veronica er også med på Pusterom for voksne, der de drar på turer, teater og restaurant med gjester som har lite sosialt nettverk eller trang økonomi.

– Ingen dag er lik på Slumstasjonen. Vi møter mennesker i fortvilte situasjoner, og jeg må være ydmyk overfor det jeg hører. Hit kommer folk som ikke har råd til egne sko, eller som brukte opp spare-pengene da de mistet jobben under koronaen. Da er det fint å kunne bidra med matposer, lytte og være en støtte.