Et trygt hjem

– Det er så fint å se at det nytter, at mye er forandret fra et barn kommer hit til det flytter ut! Når vi får en god relasjon og barna etter hvert tør å stole på oss, er det veldig motiverende, forteller miljøarbeider ved Soldammen, Stig Thorendal.

Les mer om Krigsropet her

Soldammen er en del av Frelsesarmeens barne- og familievern, og består av tre avdelinger. To avdelinger for ungdom fra 13 til 20 år i Hølen og Drøbak, og en avdeling på selve Soldammen gård i Hølen. Her bor de yngste barna, fra seks til 12 år. I snitt bor barna her i rundt to år, noen kortere og noen lengre.

– Det er ikke så mange barnevernsinstitusjoner med plasser for barn under 13 lenger, da de fleste barn som plasseres utenfor hjemmet flytter i fosterhjem. Men de barna som ikke tåler å bo i fosterhjem med de nære relasjonene til en familie, de finnes fortsatt. For dem har vi et unikt tilbud, forteller enhetsleder Lisbeth Sjemmedal.

Et godt hjem

Barna som kommer hit har med seg ulike opplevelser som har satt spor, mange er traumatiserte på ulike måter. De får individuelt tilpassede planer der de ansatte jobber med hvert barns behov og definerer hvilke områder barna trenger emosjonell støtte og hva de har behov for å lære Men felles for alle, er at de skal oppleve Soldammen som hjemmet sitt mens de bor der. Et mest mulig vanlig hjem med gode rutiner, som faste tider for måltider, leggerutiner og faste aktiviteter.

– Jeg sier ikke at jeg skal på jobb, jeg sier jeg skal på Soldammen. Vi er ansatt, men vi er i barnas hjem, og det skal vi ha stor respekt for, understreker Stig Thorendal.

En viktig del av det å skape følelsen av et hjem, er at alle ansatte her jobber i medleverturnus. Det innebærer at de bor på Soldammen i to eller tre døgn i strekk, så har de noen dager fri før neste vakt. Det er en måte å jobbe på som Stig trives veldig godt med.

– Hvis man liker å jobbe sånn, er det veldig bra, og for barna gir det en god kontinuitet. Det gjør at den som legger barna om kvelden også kan vekke dem om morgenen, og ta imot dem og hjelpe til med lekser etter skolen. En vakt på 8 timer går fort, men når vi jobber flere døgn i strekk, har vi mulighet til å planlegge dagene og til å stå i ting over lengre tid. Dessuten blir vi som en familie, fordi vi bor her sammen deler av tiden og kommer så tett på hverandre. Det gjør at vi trives, de som begynner å jobbe her blir som regel værende lenge, sier han.

Når barna har flyttet ut, er det helt opp til dem om de ønsker å holde kontakten med Soldammen videre, Stig har kontakt med ganske mange. Soldammen inviterer også alle tidligere barn og ungdom til sommerfest hvert år, noe som gir en god mulighet til litt kontakt. Det gir motivasjon å se at det etter forholdene går veldig bra med mange tidligere beboere. En god del av de som flytter inn på Soldammen har flere oppbrudd bak seg og lite tillit til voksne. I ettertid kan de fortelle at de husker Soldammen som et hjem, kanskje det stedet de bodde lengst sammenhengende.

– Mange av barna som kommer hit har omfattende traumebelastninger som kommer til uttrykk atferden deres, de har blitt skuffet så ofte og mange har lite eller ingen tillit til voksne. Men så opplever de at vi tåler det, vi fortsetter å stå i det. Det er den aller beste miljøterapien som er, det at voksne fortsetter å være der og stå i det uansett, sier Stig.

– Det er en stor forskjell på institusjon og fosterhjem. Fosterforeldre får litt avlastning, men de må likevel stå i det det meste av tiden, også når ting er krevende. Vi kan derimot stadig hente oss inn igjen og komme uthvilte tilbake. Likevel kan det være tøffe tak og krevende tider innimellom.

– Det er viktig å huske at dette ikke er vanskelige barn, det er barn som har hatt det vanskelig. Dessuten er det viktig å se det litt i fugleperspektiv. Kanskje ser vi ikke så stor endring eller utvikling hos et barn fra dag til dag. Men sammenligner vi med hvordan barnet var for et halvt år siden, er ofte endringen stor!

Jobber med tilknytning

Hvis barn ikke har vokst opp i en trygg familie, og ikke har fått den kjærligheten og omsorgen de trenger fra fødselen av, kan de utvikle tilknytningsforstyrrelser. Det å skulle stole på voksne, blir skummelt. På Soldammen jobber de ansatte derfor mye med å utvikle trygge relasjoner, slik at barna etter hvert tør å stole på de voksne og ta imot hjelp.

– Det gjør vi ved å være rolige og trygge voksne. Vi bruker også mye aktivitet, det er viktig for aktivitetens skyld som kilde til glede og mestring. Det bidrar dessuten til relasjonsbygging og bedre fysisk og psykisk helse. Aktivitet er også viktig for hjernen. En av våre oppgaver er å styrke barna og ungdommenes reguleringskapasitet, og dette gjør vi gjennom aktiviteter og sansearbeid i hverdagen. Et uvurderlig hjelpemiddel i den prosessen, er gårdens to hester.

– Vi ser at de miljøterapeutene som bruker hestene aktivt i oppstarten når et nytt barn flytter inn, ofte får en relasjon til barnet mye raskere.

De ansatte har også mange andre terapeutiske virkemidler for å jobbe med tillit og mestring. De bruker kaniner, noen bruker sine egne hunder, eller de drar på kjøreturer sammen. Og de benytter seg av de mange mulighetene for fritidsaktiviteter på gården, for her ligger det til rette for mengder av opplevelser, aktiviteter og ny mestring. Gården har sin egen klatreløype og BMX-bane, permanent lavvo i skogen, en liten jolle som passer for de som vil lære å kjøre båt selv, og en større båt til fine turer. En gang i uka kommer en musikkpedagog til Soldammen. Han har undervisning for dem som vil lære å spille et instrument eller skrive egne låter. Noen er ikke klare for å være med på det, da tar han isteden med seg gitaren opp i stua og setter seg der og spiller og lager hyggelig stemning.

Trening er også viktig for mange på Soldammen, spesielt ungdommene. Stengte treningssentre under pandemien skapte derfor mye frustrasjon, men de fant en løsning.

– Vi fikk støtte fra Mental Helse Frogn til å sette opp to kontorbrakker hvor vi har innredet et eget treningsstudio! Dermed kan alle trene uansett om treningssentre er stengt. Og de som trenger det kan trene her til de føler seg tryggere og kanskje våger seg på et treningsstudio sammen med en voksen, sier hun.

Selv om aktivitetstilbudet på Soldammen er bredt, er det bare ment som supplement til vanlige fritidsaktiviteter. Barna får mulighet til å teste ut forskjellige aktiviteter i trygge rammer, og ikke minst få gode opplevelser og mestringsfølelse.

Traumesensitiv omsorg

Det aller viktigste er å etablere gode hverdagsrutiner og trygge, gode relasjoner mellom barn og ansatte, med traumesensitiv omsorg. Det innebærer blant annet å kartlegge barnas traumereaksjoner og triggere. Dette arbeidet starter de med allerede før barnet flytter inn. Slik kan omsorgen tilpasses hvert enkelt barn, og de ansatte kan være i forkant og jobbe med ting de vet trigger barnet.

– Når vi ser at et barn reagerer på noe, prøver vi å hjelpe barnet å kjenne igjen følelsen og sette ord på den. Vi kan kommentere at «nå ser jeg på ansiktet ditt at du reagerte», og prøve å gjette litt. Det viktige er å være genuint interessert og nysgjerrig. Barn merker med en gang om interessen er oppriktig eller ikke. En viktig trigger for mange av barna er overgangen når en ansatt går fra jobb og en annen kommer.

– Noen barnevernsinstitusjoner har tredelt turnus. Da blir det en overgang for barna med ansatte som kommer og går tre ganger i døgnet. Hos oss gjør medleverturnusen at barna bare opplever slike overganger tre ganger i uka.

En god del av barna som kommer til Soldammen har gått glipp av noen trinn i utviklingen sin og blitt påvirket av traumatiske opplevelser. Da kan de trenge mye stimuli for å tette igjen disse hullene i utviklingen.

– Traumer kan faktisk gå helt tilbake til fosterlivet. Hvis mor har vært utsatt for vold og levd i frykt, er sjansen stor for at barnet blir født i alarmberedskap.

Tidlige utviklingstraumer kan gjøre at barnet utvikler skade nederst på hjernestammen, forteller hun. Barn følger de samme utviklingstrinnene i noenlunde samme alder. På forskjellige stadier lærer barnet å krabbe og gå og en mengde andre ferdigheter og egenskaper. Men noen har ikke blitt stimulert slik de trengte, og har dermed gått glipp av noen utviklingstrinn. Dersom et barn ikke ble holdt eller vugget da det var spedbarn, kan det være et behov barnet trenger å få dekket selv mange år senere.

– Da kan for eksempel den vuggende bevegelsen ved å sitte på hesteryggen bidra til å gi stimuli de trenger. Noen av de minste barna trenger å få sitte mye på fanget eller i armkroken, eller bli holdt i hånda. Andre er motsatt, det å bli tatt på kan være en trigger. Da finner vi andre måter å gi dem den trygge følelsen av å bli holdt og pakket rundt, for eksempel kan en saccosekk eller vektdyne være bra, forteller hun.

De ansatte prøver å tette igjen hullene, ett etter ett. Dersom det er behov som ikke er dekket på toårsstadiet, trenger barnet fortsatt å få det hullet tettet, selv om de har blitt tenåringer. For eksempel har Lisbeth møtt ungdom som går i shorts og t-skjorte året rundt, uansett temperatur.

– Da sier man jo gjerne «jaja, han er så varmblodig». Men er han egentlig det? Vi kartlegger hva som skjedde i livet til ungdommen i den perioden da temperaturregulering utvikles. Foreldre med små barn bestemmer jo hva slags klær barna skal ha på seg, vi kler på dem og forklarer at «nå er det kaldt ute, så du må ha på varm dress». Gradvis lærer barnet å kjenne etter selv og kle seg etter været. Men noen ganger har det skjedd ting i barnets liv i akkurat den perioden som gjorde at barnet gikk glipp av den utviklingen. Da må vi tette det hullet fra et tidligere stadium og øve på det der de er i
dag.

I foreldrenes sted

Så lenge barn eller ungdom bor på Soldammen, går de ansatte inn i foreldrenes sted. Det innebærer blant annet å bli kjent med barnets venner og deres foreldre, og ha oversikt over hvor de er når de er gamle nok til å dra på besøk til venner på fritiden.

– Det er vårt ansvar å være brysomme voksne, rett og slett. Vi har også faste regler, vi vil at alle skal komme hjem og spise middag her, og vi har innetid om kvelden.

Mange av barna og ungdommene inviterer også etter hvert venner med hjem etter skolen. Det synes de ansatte er veldig hyggelig. Foreldre flest er involvert i mange sider ved barnas liv. De leverer og henter i barnehage og på skole, kommer på juleavslutninger og følger opp forskjellige fritidsaktiviteter. Noen av barna på Soldammen har foreldre som fortsatt kan følge opp en del slike ting i samarbeid med de ansatte. I andre tilfeller er ikke det mulig. Dette er det stort sett barneverntjenesten som bestemmer, og Soldammen følger deres retningslinjer. Uansett stiller de ansatte opp i foreldres sted, slik at barna her får de samme mulighetene som andre barn.

– De ansatte følger og henter på skolen, akkurat som foreldre. Noen følger barnet helt til klasserommet, mens andre for eksempel møter læreren på parkeringsplassen fordi barnet synes det er ubehagelig å bli fulgt helt inn.

En av de ansatte som tar vare på barna og går inn i foreldres sted, er miljøterapeut Janne Lise Byberg. Hun har jobbet på Soldammen i 11 år, først med ungdom og nå med de yngre barna.

– Arbeidsdagene våre består mye av vanlige hverdagsaktiviteter, som å hente og følge på skolen, få barna av gårde til aktiviteter, lage mat, leggerutiner. Vi har også ansvar for hestene om kvelden, noen ganger er barna også med på å gi dem mat, forteller hun.

Hun stiller opp på alt fra juleavslutninger til foreldresamtaler på skole og i barnehage, og er med barna på aktiviteter slik foreldre ofte er. Hvordan det gjøres, er i stor grad opp til barnet.

– Spesielt ungdommene har ikke alltid lyst til at alle skal vite at det er ansatte på barnevernsinstitusjon som følger dem. Jeg har flere ganger blitt kamuflert som tante. Hvis barnet spør om vi bare kan si at jeg er tanten deres, så gjør vi det sånn, smiler hun.

Hun følger normalt det samme barnet gjennom en hel dag. Mye tid går med til vanlig barneoppdragelse som andre barn får hjemme, og til å etablere gode, forutsigbare rutiner.

– Noen er ikke vant til faste rutiner, da kan overgangen være krevende. Andre takler det helt fint i starten, men så kommer det en reaksjon etter en stund, når de er trygge nok til å gjøre litt «opprør». Men forutsigbare rutiner er en viktig del av det å skape trygghet, sier hun.

Barna er svært ulike og har med seg ulik bagasje. Derfor er det viktig å følge godt med på hva som trigger dem og hvordan de reagerer: – Det kan være mye forskjellig. Noen er redde om natten. For andre er overgangen fra en aktivitet til en annen vanskelig. Noen blir fysisk urolige når de trigges, andre blir sinte, mens andre igjen trekker seg inn i seg selv. Vi observerer og tar det med oss i samværet med barnet videre.

Trygge voksne

Janne Lise opplever de to hestene som viktige. En gang i uka er det rideaktivitet for alle som vil. Gårdsbestyreren har hovedansvar for hestene og er god til å tilpasse det til den enkeltes ferdigheter. Noen rir rundt på ridebanen mens en voksen holder hesten, andre drar på rideturer i skogen sammen med gårdsbestyrer. For andre igjen, er det mer enn nok å bare være i nærheten av hestene og se på dem, i alle fall i starten. Det gjelder spesielt de minste.

– Dette er godt voksne hester som ikke er skvetne. Det å være sammen med store, trygge, varme dyr med rolig pust har ofte en beroligende effekt. Det kan gi mye mestringsfølelse når mange etter hvert klarer å ri. Men det kan faktisk også det å kunne stelle hestene. Jeg kan ikke spesielt mye om hest, og noen ganger er det barna som viser meg hvordan man saler og børster dem. Det er veldig fint for barna når de opplever at det er de som kan lære den voksne noe.

Det samme gjelder når barn og voksne sammen drar til Oslo klatresenter en dag i uka. Her er det slett ikke alltid de voksne som kan eller tør mest.

– Jeg er ikke så glad i høyder, og holder meg gjerne i barneløypa. Samtidig har vi hatt barn med som er redde og ikke tør i starten, men som etter kort tid klatrer mye høyere enn meg. Det gir ekstra mestringsopplevelse, smiler hun:

Som miljøterapeut er hun vant til å takle mye avvisning fra barna. Da er det viktige å være stabil, å være i nærheten selv om man blir avvist. Slik får barna erfare at dette er voksne som tåler avvisningen, som ikke blir borte: – Så må vi «tune inn» på barna, prøve å tilpasse nærhet og avstand og være der når de trenger det. Barn kan si nei til en klem 20 ganger, men den 21. gangen tar de kanskje imot den. Dette er jo også personavhengig, som for alle andre relasjoner. Barn får nærere kontakt med noen ansatte enn andre. Derfor er det veldig viktig at barna selv velger hvem de for eksempel vil ha en nattaklem av og ikke.

Noen ganger er det krevende å jobbe på barnevernsinstitusjon, utfordringene kan være mange. Men de mange fine øyeblikkene, og positiv utvikling hos barna, gir motivasjon.

– Det er så godt når vi ser endring. Når barna klarer å ta imot omsorg og ser at vi er trygge voksne som de kan ha tillit til. Det er veldig fint å ta med seg!