– Det å bli sett i øynene og blir møtt med ekthet, det er Feltpleien.

Heidi (41) går nedover Urtegata i Oslo. Himmelen er dekket av skyer, og snøen på bakken er bløt og glatt. Det er kaldt, hun har på seg lue, skjerf og boblejakke. Med en krykke under armen halter hun forbi noen bekjente som står og prater i en klynge. Et ekko av høye stemmer høres i bakgrunnen i det hun går opp trappene til Feltpleien som holder til på Fyrlyset – Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige i hovedstaden. Heidi lever et liv preget av rus. Det har hun gjort lenge.

– God dag! hilser Grete Ødegård, fagansvarlig sykepleier i Feltpleien.

Heidi har takket ja til å fortelle om sin opplevelse av å komme hit.

– Jeg er jo ikke noe glad i å snakke, hva skal jeg liksom si?

– Det der er ren løgn! Du elsker å prate, svarer Grete og smiler.

Heidi fniser og gjemmer ansiktet bak hendene sine.

– Ja, jeg gjør vel egentlig det.

Grete viser vei til et samtalerom. Heidi finner seg fort til rette i en sort skinnstol ved vinduet. Her har de sittet sammen mange ganger før.

Les flere artikler fra Krigsropet her

Omsorg og veiledning

Feltpleien er et gatenært helse- og omsorgstilbud for personer med rusproblemer over 18 år, og har et lavterskel drop-in-konsept som gjør det enkelt for folk å søke hjelp. De som kommer hit, kan få hjelp med blant annet sårstell, vaksiner, råd og veiledning, og det er fokus på smittevern og skadereduksjon. De får også hjelp til å etablere kontakt med helsetjenester, samt NADA-akupunktur og samtale.

– Jeg er her nesten hver dag, på både godt og vondt, sier Heidi og sparker med hælen i gulvet.

– Heidi og jeg har vært gjennom mye. Det som er bra med den relasjonen vi har, er at vi har kjent hverandre lenge, faktisk i mange år. Jeg føler jeg kan være helt ærlig med deg, og du er ærlig tilbake. Kanskje litt for ærlig noen ganger. De ser på hverandre og ler.

Det er en slags mor-datter-dynamikk mellom dem. Grete forklarer at forholdet mellom pleier og pasient er annerledes på Feltpleien. De ansatte får i mange tilfeller en rolle som pårørende, da de jobber så tett på pasientene.

– Mange av menneskene som kommer til oss, mangler et nettverk. De har kanskje blitt utstøtt, eller har trukket seg bort fra familie og venner selv. Da er det vi som er med dem på møter hos Nav, eller som kommer med tannbørste og rent tøy om noen har havnet på sykehuset, sier Grete og fortsetter:

– Vi bryr oss. Om det går en stund uten at vi hører fra en person som ellers er regelmessig innom, ringer vi og spør hvordan de har det. Om noen har bursdag, så prøver vi å gjøre noe hyggelig, som å bake en kake eller gi en liten gave.

– Denne fikk jeg i bursdagsgave av Grete i fjor, sier Heidi og viser frem munnbindet sitt.

Det er rødt, med bilde av Lille My på – en liten, hissig jentekarakter fra Mummitrollet. Hun forteller at hun har blitt kalt for Lille My siden hun var liten, og det husket Grete på.

– De som jobber her gjør så mye mer enn sårstell, de bryr seg virkelig om oss, sier Heidi.

Fotballdrømmen knust av alkoholen

Heidi ble født i Finland, og var bare et par dager gammel da hun ble skilt fra sin biologiske mor og tatt med til Norge.

– Jeg kom til Trondheim fordi jeg hadde en bestemor der. Men hun kunne ikke ta meg imot fordi hun allerede tok vare på halvsøsteren min og bestefar som var alkoholisert. Da ble jeg plassert på Lykkebo barnehjem, drevet av Frelsesarmeen, forteller hun. Da Heidi var to og et halvt år gammel, ble hun adoptert til en familie på Nordmøre. Der vokste hun opp på gård, med hester, musikk, friluftsliv og fotball. Men perfekt var det ikke.

– Jeg flyttet ut da jeg var 13 år, uten noen til å oppdra meg eller ta vare på meg. Men jeg var smart, jeg gikk til idretten.

Heidi forteller at hun er fotballfrelst, og at det er Rosenborg og Liverpool som gjelder. Som ung trente hun seg opp og spilte en periode for FK Fortuna i Ålesund. Da hun var 19 år, fikk hun tilbud om å spille for Asker Fotball, og takket ja til det. Fotballkarrieren ble kort, da alkoholen fikk større og større plass. Til slutt, tok den helt over.

– Rusen ble dessverre viktigere. Nå er jeg 41 år og har ikke noe sted å bo. Om sommeren bor jeg i telt, og når det er skikkelig kaldt, får jeg sove hos en kamerat. Hun panter flasker for penger, og dagen bør helst starte med et par øl for å unngå abstinenser.

– Ofte våkner jeg om morgenen og vil ikke stå opp. Men jeg kommer til Feltpleien, for her vet jeg at jeg blir møtt med et smil. Noen dager er det alt jeg trenger, sier Heidi.

Det blir stille et øyeblikk. Hun ser ned og drar hendene over tårevåte kinn.

– Sannheten er at jeg ikke ville vært her i dag, om det ikke var for dere, sier hun og ser på Grete.

Feltpleien skulle være midlertidig

Frelsesarmeen har lang tradisjon for å hjelpe mennesker med rusproblemer. På slutten av 1990-tallet var det en økning av overdosedødsfall i Oslo, og mange rusavhengige var underernærte og hadde dårlig helse. Siden det ordinære offentlige helseapparatet ikke var tilpasset for denne gruppa, valgte mange å ikke gå til legen. Da startet Frelsesarmeen opp Feltpleien sammen med Oslo kommune, for å gi de rusavhengige bedre helse og få ned overdosedødsfallene. Feltpleien er en spesialtilpasset tjeneste med godt kvalifiserte ansatte. Målet var også å være et tilbud der de med rusproblemer kunne komme og føle seg ivaretatt. Via sin form og lokalisering skulle Feltpleien nå frem til målgruppen.

– Selv om tallene har gått noe ned, er det fortsatt en tragisk statistikk over hvor mange som dør av overdoser, sier Grete.

Ernæringssituasjonen har bedret seg noe, da flere tiltak deler ut næringsrik mat. Helsetilstanden til mennesker med rusproblemer er ofte dårligere enn hos de uten. Feltpleien har en viktig oppgave med å identifisere helseproblemer og hjelpe pasienter i behandling for blant annet KOLS, hepatitt C og nyresvikt.

– Det er lettere å oppsøke hjelp når det er drop-in, og venterommet er designet slik at pasientene skal trives og føle seg trygge. Det har også mye å si at de kjenner sykepleierne som jobber på huset, sier hun.

Her opplever ikke folk at de blir sett rart på, eller at andre flytter seg mens de sitter og venter.

– Feltpleietilbudet skulle egentlig være midlertidig, frem til det ordinære helseapparatet var mer tilpasset for personer med rusproblemer. Men her er vi fortsatt. Mange sier at de ville gått mye lenger med et helseproblem hadde det ikke vært for Feltpleien. På huset finner man flere sykepleiere, samt en lege og en psykolog. De tar omtrent 4000 konsultasjoner i året, og har mellom 500 og 600 unike pasienter.

En god samtalepartner

– Hovedsakelig er vi en samtalepartner. Det er mange ensomme i rusmiljøet, så vi tar oss tid til det, og det skal ikke være noe tidspress når vi sitter i samtale, sier Grete.

Hun forteller at det viktigste de ansatte gjør, er å være interessert, slik at pasientene føler seg sett og hørt. Mange føler seg verdiløse, rare og sett ned på. Selv om dette er et godt sted å være, er Feltpleien ukentlig i kontakt med politiet.

– Vi har klare rammer for hvordan brukerne skal møte oss og hvordan de møter andre som er her. Ingen får trakassere, være voldelige eller ufine. Om vi ser noen kriminelle handlinger, eller at det bygger seg opp en konflikt, ringer vi politiet, sier Grete.

Personalet har faste møtepunkter med veiledning, og har evalueringer etter hver arbeidsdag. Om det skjer noe dramatisk, så kan de velge å stenge hele senteret og snakke om det som har skjedd.

– Jeg er avhengig av gode kolleger for å kunne yte mitt beste i en slik jobb, og det har jeg her, sier Grete.

Humor er også viktig

Men for det meste er det god stemning.

– Selv om det er alvorlige saker vi er borti, så klarer vi likevel å ha god humor og le masse. Oss kolleger imellom, men også sammen med pasientene, sier hun og smiler.

Heidi drar av seg lua, rufser til håret og ser på Grete.

– Det å bli sett i øynene og blir møtt med ekthet, det er Feltpleien, sier Heidi.

– Det er godt å høre, sier Grete.

– Det er jo sant, jeg snakker fra levra jeg, den lille prosent leverfunksjon som er igjen, i hvert fall, sier Heidi spøkefullt.

Begge bryter ut i latter.

– Galgenhumor er det veldig mye av her. Vi tenker at det meste er det mulig å le av, det er faktisk utrolig viktig. Brukerne har godt humør og kommer ofte med ironiske utsagn sånn som nå. Jeg angrer på at jeg ikke har skrevet det ned, for man hører så mye morsomt! smiler Grete.

Personer med rusproblemer blir ofte forhåndsdømt. Den erfarne sykepleieren forteller at hun føler seg heldig som får bli kjent med hele mennesket.

– Vi får se alle sider, og det er helt fantastisk. De er ekstremt ressurssterke, og alle er så mye mer enn det fæle de har opplevd. For de fleste som kommer til Feltpleien, er rusen det som har holdt dem i live gjennom traumer og overgrep. Man skal få komme hit og bli møtt med respekt og verdighet, sier Grete.