Frelsesarmeesoldater 1

Fire ferske frelsesoffiserer

De ser kanskje like ut i uniformene sine, men har hver sin unike historie. Fire nyutdannede frelsesoffiserer forlater nå skolen på Jeløy og er klar til tjeneste i hver sin by.

• Foto: Tekst: Ingebjørg M. Lyster Foto: Mattias Aamland/Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 35 2021
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Vil være en medvandrer

Siw-Marlen Arctander ler når hun tenker tilbake på «den
første grusomme skoledagen» for to år siden: – Hva har jeg
gjort, og hva er meningen med dette, tenkte jeg
.

– Jeg var 52 år og hadde aldri bodd alene. Det var dønn stille på hybelen, og jeg fikk litt panikk. Men det gikk seg til.

Les mer om Krigsropet her

«Livslang læring» er blitt et begrep, og Siw-Marlen føyer seg inn i rekken av alle dem som velger et nytt yrke i voksen alder. Hun er takknemlig overfor mannen sin som er raus nok til å støtte henne i et ganske uvanlig yrkesvalg som vil prege også hans liv. Han har sett hvordan hun har blomstret opp i møte med Frelsesarmeen.

– Jeg har hatt tilhørighet til kirken i Lillestrøm hele mitt liv. Men da våre tre barn var små, ble vi invitert med på et nytt barnearbeid på Frelsesarmeen. Der trivdes vi kjempegodt, både barna og jeg.

En dag satt Siw-Marlen i kirken og hørte presten lese fra Jesaja 43: «Tenk ikke på det som hendte før ... Nå skaper jeg noe nytt.». Der og da tok hun valget, reiste seg opp og løp bort til Frelsesarmeen hvor de hadde begynt på «Armé-kaffen».

– Siden har jeg vært der, og jeg jobbet i seks år i Lillestrøm som barne-og ungdomsarbeider, forteller hun.

Løytnant Siw-Marlen Arctander feirer fullført offisersutdanning i ny uniform og et stort smil
«Yessss!» Løytnant Siw-Marlen Arctander feirer fullført offisersutdanning og nytt arbeidssted: Frelsesarmeen på Grünerløkka

Vil skape møteplasser

Den gang var det ingenting som tydet på at bankansatte Siw-Marlen noen gang skulle stå på en talerstol eller lede en gudstjeneste. Hun beskriver en helt annen og veldig sjenert og tilbakeholden utgave av seg selv.

– Men takket være den omsorgen og kjærligheten soldatene møtte meg med, fikk jeg muligheten til å vokse og utvikle meg i mitt tempo, slik det var best for meg. Jeg starta med å smøre mat, og prøvde å snike meg ut bakveien for å slippe å hilse på folk. Men jeg ble hanket inn på en vennlig måte, og nå er det ingenting jeg liker bedre enn å jobbe tett på andre mennesker. Jeg stortrives med det!

Etter årene som barne- og ungdomsarbeider på Frelsesarmeen i Lillestrøm, jobbet hun også fire år som sersjant i Frelsesarmeens nærmiljøkirker på Majorstua og Grønland i Oslo. Hun vet derfor godt hva hun går til, men også hva hun trengte å lære mer om de to årene på Offisersskolen.

– Vi har hatt dyktige lærere i alle fag, og jeg har lært spesielt mye innenfor sjelesorg, diakoni og bibel. Jeg har gjennom livet hatt en enkel tro, det har liksom vært Jesus og meg. Jeg trengte kunnskap og tid til å reflektere over troen, bli utfordret til å tenke, rett og slett.

Nå skal hun til Frelsesarmeen på Grünerløkka som nyutdannet løytnant. Med hus og familie i Lillestrøm er det godt at det fins mange Frelsesarmé-enheter i pendler-avstand.

– Hva gleder du deg mest til når du kommer til Grünerløkka?

– Jeg gleder meg til å være med å skape møteplasser for alle generasjoner og kulturer. Jeg gleder meg til å vandre sammen med mennesker, være med dem i prosesser, og aller helst oppleve at de får se noe av Jesu kjærlighet. ▪

Vil vise evangeliet i handling

Ingvild Skartveit har fått røde klaffer på uniformen og skal jobbe på Hamar. Det gjør hun med en følelse av å ha kommet hjem.

32-åringen har rukket mye inntil nå, men ikke helt klart å slå seg til ro i utdanning og yrke.

– Jeg studerte samfunnsøkonomi i Norge og i Tyskland, og begynte på en master som jeg ikke ble helt ferdig med, begynner hun.

– Miljøet handlet mye om å gjøre karriere, og jeg trivdes ikke med det. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne bruke matematikken, tysken og samfunnsøkonomien på en måte som ville bety noe for folk. Dermed tok jeg pedagogikk og jobbet i fem år som lærer på videregående skole.

– Og det trivdes du med?

– Ja, men ikke helt hundre prosent. Det var noe jeg savnet. Jeg følte nok at jeg måtte legge bort en veldig viktig del av meg selv i arbeidstiden, den delen som handler om det viktigste i livet, og det er troen min.

Den som ikke kjenner Ingvild, vil ganske snart gjette at hun har bodd mange steder. Når du har bestemt deg for at hun definitivt må komme fra Skiens området, forandres setningsmelodien til noe i retning Stavanger. Hun forteller om en oppvekst som barn av offiserer i Frelsesarmeen.

– Født i Kirkenes, bodde i Vadsø, Færøyene, Oslo, Stord og Stavanger, ramser Ingvild opp.

– Overalt har Frelsesarmeen vært et hjem for meg på mange måter. Jeg har spilt i hornmusikken, og det har nok i perioder vært med på å holde meg i Armeen. Men det viktigste er at jeg har hatt gode mennesker rundt meg, og jeg har fått et nært forhold til Gud.

Det er denne erfaringen som fikk den bare nesten fornøyde læreren til å velge å bli offiser i Frelsesarmeen.

– Jeg vil være med å gi Jesus til folk. For meg er troen et anker, og det er så godt for meg, så jeg ønsker å hjelpe andre til å rotfeste livet sitt hos Gud.

Ingvild Skartveit er den av de fire som feirer fullført offiserutdanning.
– Jeg ønsker å hjelpe andre til å rotfeste livet sitt hos Gud, sier løytnant Ingvild Skartveit. Kommandør Lisbeth Welander gledet seg med Ingvild etter ordinasjonen.

Hva ville Jesus gjort?

Ingvild er også veldig opptatt av det sosiale arbeidet som Frelsesarmeen driver, men hun er nøye med å presisere at det sosiale arbeidet og det evangeliske går parallelt. Det er ikke slik at hun vil «hjelpe folk med mat for at de skal bli kristne».

– I møte med mennesker vil jeg alltid tenke på hva Jesus ville ha gjort. Han helbredet ikke folk for å oppnå noe annet, men fordi han så nøden deres, sier hun og blir ekstra ivrig når vi kommer inn på hvorfor det norske samfunnet fremdeles trenger Frelsesarmeen.

– Jeg er bekymra for at vi profesjonaliserer medmenneskelighet i samfunnet vårt. Det kan gjøre oss til små øyer som ikke har tilknytning til hverandre. Frelsesarmeen viser evangeliet i handling ved å løfte mennesker opp til et bedre liv.

– Er det noe spesielt i din tidligere utdanning du kan ta med deg inn i offiserstjenesten?

– Jeg er begeistra for den tankemåten samfunnsøkonomien har, og jeg vil ta med meg den analytiske tilnærmingen. Jeg vil tenke på hvilke mål jeg vil nå, analysere situasjonen her og nå, og vurdere hvilke verktøy jeg har til å nå målet.

– Hva ser du fram til i Hamar?

– Jeg skal jobbe sammen med flinke folk som er der fra før, både offiserer og soldater. De har en solid kjerne med lokale folk som jobber hardt og involverer seg sterkt i arbeidet. Læreren i meg ser fram til sånne ting som undervisning og konfirmantarbeid. Jeg er opptatt av arbeidet både blant unge og eldre, det å være sammen med folk fra livets begynnelse og til livets slutt. ▪

Fire glade, nyutdannede offiserer
Fire glade, nyutdannede offiserer

Vil formidle det virkelig viktige

Veien til Frelsesarmeens offisersskole på Jeløy har vært lang, bokstavelig talt, for Zoila Berg. Den startet med en ferietur til Norge som ble til en dobbel kjærlighetshistorie.

Historien til 47-åringen fra Den dominikanske republikk kunne fylt et helt Krigsrop, men Zoila gir oss kortversjonen på et upåklagelig norsk.

– Jeg vokste opp med fire søsken, mor og bestemor. Vi gikk i pinsekirken, så troen har jeg med meg derfra. Familien min er spredt omkring i verden, og søsteren min giftet seg her i Norge. Så jeg dro for å besøke henne, og her ble jeg kjent med Magne.

Det var i 2011. Zoila smiler varmt, og vi forstår at det er den første av to kjærlighetshistorier som begynner nå. Den handler om Magne Berg, som hun fant den romantiske tonen med.

– Det skjedde noe mellom oss, vi ble kjærester og etter hvert giftet vi oss. Det vi hadde sammen fra første stund, var vår felles tro. Vi snakket mye om den. Og så ler jeg meg i hjel av Magne, humrer hun.

Alle som har sett «strykedansen» på YouTube, vil forstå henne. Magne og Zoila, som er både foreldre og besteforeldre, startet livet som ektepar på Geilo, hvor han var rektor og hun var kokk. Det var der Zoila også ble «forelska» i Frelsesarmeen, som hun uttrykker det.

– Det var noe som traff meg veldig sterkt, noe annerledes som jeg ikke hadde opplevd før. Det var den store kjærligheten til mennesker. Det var ikke bare å møtes og synge lovsanger, men det var evangeliet i handling.

Zoila blir ivrig når hun forteller hvordan hun så at folk ble tatt imot og ønsket velkommen med varme, at de som trengte hjelp, fikk hjelp, og de som trengte en samtale, fikk tid og omsorg.

– Offiseren, Marta Maria, ledet arbeidet, men også alle de andre formidlet den samme kjærligheten til folk rundt seg. Jeg ble øyeblikkelig forelska, og jeg ville også være soldat i Frelsesarmeen, forteller hun.

– Jeg gleder meg til å være sammen med folk som trenger meg.
– Zoila Berg, løytnant

Løse teltplugger

Zoila hadde hundre prosent jobb som kokk på Geilo og senere i Kristiansund, og på jobben foregikk kommunikasjonen på engelsk. Fra jobb dro hun direkte til norskundervisning på kveldstid. Språket ble bedre og bedre, men hun lengtet etter å bruke mer tid på Frelsesarmeen.

– Jeg hadde hele tiden «noen bak øret» som kalte på meg, forklarer Zoila, og etter en tid gikk det store ønsket i oppfyllelse. Magne ble sektorleder for oppvekst i kommunen, og hun selv ble medarbeider i Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Elverum.

– Med denne erfaringen vet du vel mye om hva du går til som nyutdannet offiser?

– Ja, jeg fikk en god del erfaring, og så har jeg lært utrolig mye på Offisersskolen. Den skriftlige delen av skolearbeidet har vært vanskelig, men nå etter to år går det bedre og bedre. Og fellesskapet på skolen er så godt, vi er som en familie. Hver morgen samles vi til andakt, vi synger og ber før vi starter dagen. Det har vært en veldig givende del av skolehverdagen.

Zoila og Magne, som er vant til å leve med «løse teltplugger», skal nå sette kursen mot Gjøvik. Magne har vært offiser tidligere, og gleder seg til å komme tilbake til denne tjenesten.

– Hvordan skal den nyutdannede fungere sammen med en som er gammel i gamet?

– Vi vet fra før at vi samarbeider godt når vi holder gudstjenester. Magne er veldig god på sang og musikk, og jeg ser fram til å være med på å tale og formidle Guds ord. Jeg har lært mye på skolen om dette. Jeg er også oppdatert på hvordan ting foregår i Frelsesarmeens nærmiljøkirker nå for tiden, for eksempel når det gjelder det administrative arbeidet. Jeg tror vi skal utfylle hverandre godt.

– Hva gleder du deg mest til når du kommer til Gjøvik?

– Jeg gleder meg mest til å være sammen med folk som trenger meg, og å lede folk til tro. Det er det jeg er kalt til. ▪

Zoila Berg, Siw-Marlen Arctander, Lárus Óskar Sigmundsson og Ingvild Skartveit står utenfor offiserskolen på Jeløy
Etter sin toårige utdanning ved Frelsesarmeens offisersskole på Jeløy, er løytnantene Zoila Berg, Siw-Marlen Arctander, Lárus Óskar Sigmundsson og Ingvild Skartveit klare for heltidstjeneste.

Vil være noe for medmennesker

Lárus Óskar Sigmundsson har fått både mor og bror på besøk fra Island i anledning avslutningen av skoletiden og begynnelsen av offiserstjenesten. De gleder seg med ham.

Lárus skal uttales «Laurus» med tydelig a og u, og dermed blir det med én gang musikk i navnet. Det passer bra, for musikken er selve motoren i livet til den ferske frelsesoffiseren. Han er å finne både på Spotify og på YouTube med egenprodusert musikk, og flere låter venter på utgivelse.

– Det begynte da jeg fikk et trekkspill som tiåring, forteller Lárus som har rukket å bli 31.

Etter trekkspillet lærte han seg piano, gitar og bass, og trommer lærte han seg på Frelsesarmeen i Kristiansand.

– De bare plasserte meg i hornorkesteret med et par trommestikker, ler Lárus før tankene vender tilbake til Island for å gi oss kronologien i historien.

Det er tross alt ganske eksotisk å ende opp som en av fire kadetter ved Frelsesarmeens offisersskole i Norge. Han ble født i Reykjavik, men flyttet til Akureyri i 2013. Der hadde han lyst til å finne seg et kor å synge i, og det fant han på Frelsesarmeen. Dermed ble han også med på gudstjenester når koret skulle synge.

– Var det skole eller jobb som gjorde at du havnet i Akureyri?

– Jeg løp etter ei jente, kommer det kjapt og selvironisk fra Lárus.

– Men det ble slutt da jeg valgte å reise med Dynamo til Norge. Det var trist, men det var riktig.

– Hva var Dynamo?

– Jeg vil kalle det et misjonsprosjekt i Frelsesarmeens regi. Vi var noen ungdommer som bodde et år i Øst- Finnmark for å bygge opp arbeidet der. Korpsene, eller nærmiljøkirkene som vi kaller det nå, hadde ikke hatt offiserer på lang tid. Vi jobbet med menighetsarbeid, som ungdomsklubber, gospelkor og gudstjenester. Vi hadde base i Vadsø, men var også i Vardø og litt i Kirkenes.

– Lyktes dere med dette?

– Antallet møtebesøkende ble mer enn fordoblet, så jeg syns det. Fra før var det 15 trofaste soldater, og vi kom opp i 40 deltakere på gudstjenestene.

Etter året i Finnmark ble Lárus medarbeider på Frelsesarmeen i Kristiansand, og der ble han i to år.

– Der fikk jeg se Frelsesarmeen i et større lys. Det er et godt etablert korps med mange aktiviteter, og jeg fikk være med å starte et gospelkor. Det var hardt å reise derfra, men jeg har fått venner for livet.

Å gå sammen med Jesus

Som ordinert offiser og løytnant drar Lárus snart videre til Bergen. Han er glad for å skulle jobbe i team med de andre offiserene der. Som de andre nye offiserene, uttrykker også han glede og forventning til det å være en medvandrer.

– Det er nok et klassisk svar, men det ligger meg virkelig på hjertet. Jeg vil bringe det gode budskapet videre, og jeg vil gå sammen med mennesker, slik Jesus går sammen med meg gjennom livet.

– Hvordan går Jesus sammen med deg? Har du noen ord som kan forklare det?

Lárus trekker pusten et lite øyeblikk før han velger å tegne et bilde med ord.

– Når jeg møter et nytt menneske, ser jeg for meg at han eller hun går i midten, mens jeg går på den ene siden og Jesus på den andre.

Dette bildet, som er veldig levende for Lárus, hjelper ham til å møte alle slags mennesker.

– Det spiller ingen rolle hvem de er eller hvordan de er. Jeg kan nok grue meg litt til å møte mennesker som lever et hardt liv. Hvordan skal jeg klare å være noe for dem? Men jeg vet at jeg har Jesus der på den andre siden, og han vil hjelpe meg å takle situasjonene jeg kommer i. ▪

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER