Irene kom tilbake fra Ukraina i mai, og rett inn i en situasjon på jobben der det var behov for å brette opp ermene igjen.
– Da høsten kom og forespørselen etter hjelp økte veldig, skjønte jeg at det ville bli et trykk inn mot julen, og det hadde allerede skjedd en del tidlige på året. Jeg ønsket å være føre var innenfor jula, og handle forebyggende.
Hun spurte lederne sine om Frelsesarmeen fremdeles hadde en avtale med Institutt for Sjelesorg, og det hadde de.
Rekreasjonsuke
Oberstløytnant Elisabeth Henne har vært offiser i Frelsesarmeen i 40 år. Hun er pensjonert, men har en 50 prosent stilling som sjelesørger på Institutt for sjelesorg på Modum.
– De som kommer på en rekreasjonsuke hos oss, kommer av mange ulike grunner. Noen har kanskje en lang sykemelding, eller er på vei til en utbrenthet. Noen kan stå i en akutt krise, stå i sorg, sykdom, eller en skilsmisse. Det er veldig mange ulike grunner til å komme hit. Det du får hjelp til her, er å sortere og rydde i tanker og følelser, sier hun.
På Institutt for Sjelesorg har de plass til omtrent 20 personer på hver Rekreasjonsuke, og har mellom 12 og 15 slike uker i året.
– Hvor mange som melder interesse varierer, men akkurat nå har vi fullt på alle ukene. Vi tar imot påmeldingene fortløpende, og det er «førstemann til mølla»- prinsippet.
Rekreasjonsuka er en uke rammet inn av tidebønner, små bønnestunder med leste bønner og bibeltekster, både på morgenen og til middag. Man får tilbud om tre samtaler med en sjelesørger, og man får tilbud om to undervisningsøkter, hvor hver av dem er på 45 minutter.
– Den enkelte får et godt rom, vi har god mat, og så er vi veldig opptatt av at når du er her, så er du her for din egen del. Mange som kommer hit er folk som er i stillinger hvor de skal være noe for andre. Gjerne omsorgsyrker hvor de tar imot andre og viser omsorg. Her får alle beskjed om at «her er det du som er hovedpersonen. Du skal ikke snakke med andre her om din sak, det skal du snakke med sjelesørgeren din om».
Alt på stedet er frivillig. Vil du ikke gå på tidebønner, vil du ikke komme til middag, eller i samtale, så er det helt opp til hver enkelt person. Man kan få gjøre akkurat som man vil. På Institutt for Sjelesorg skal man kjenne at man kan hvile, og gjøre det som er godt for en selv.
– Denne uken skal jeg ha et innlegg, og det har jeg kalt «Å være leder i eget liv». Det handler blant annet om å forebygge utbrenthet. De som ofte er i fare for å bli utbrent, er gjerne mennesker som brenner for noe, som har en idealisme i seg, som vil gjøre en forskjell, sier Elisabeth.
Det du får hjelp til her, er å sortere og rydde i tanker og følelser.– Elisabeth Henne, sjelesørger ved Institutt for Sjelesorg på Modum
Symptomer på utbrenthet kan være at du sliter med søvn, mister matlysten, ikke orker å stå opp og blir liggende i sengen, eller har en rastløshet. Men det som er sikkert, er at denne slitasjen som utbrentheten representerer, den setter seg i kroppen. Man kan også bli deprimert, og kan utvikle angst. Det er viktig å sette grenser. Om man ikke setter grenser i tide, møter vi den brutale grensen som heter å «møte veggen». Og da kan veien tilbake være fryktelig lang, sier hun.
– Hvordan kan man unngå å møte veggen?
– Det handler mye om hvordan man håndterer livet sitt. Jeg har to grunnpilarer som jeg tror er ganske viktige. Den ene er å skaffe seg en veileder eller sjelesørger i «fredstid», og med «fredstid», mener jeg mens livet fremdeles er godt. Å ha en som du kan gå til og snakke med om livet ditt, som kan hjelpe deg til å sortere og rydde. Som kan hjelpe med å sette grenser, og som kjenner deg den dagen du nærmer deg en utbrenthet. Det å ha en veileder, en samtalepartner i livet, det tror jeg er noe av det aller viktigste for å forebygge utbrenthet, sier Elisabeth.
– Som kristen så tror jeg på at Gud skapte jorden. Jeg sier ofte: «Vi må ikke tro at vi er bedre enn Gud. Selv Gud hvilte på den syvende dag.» Mens vi gjerne står på, syv dager i uka. Det er noe med å skaffe seg en rytme i livet som gjør at det er plass til både arbeid og fritid. Vi har lett for å tenke at å sette grenser er negativt. Vi er skapt med muligheter, men også med begrensninger. Grensene er gitt oss av Gud, de kommer fra skapelsen, ikke fra syndefallet, smiler hun.
Forebyggende
Det banker på døren til kontoret. En frivillig lurer på hvor han finner en bibel, da han skal bruke den til å lære seg norsk. Irene svarer med et smil, og hopper tilbake inn i samtalen.
– Uken på Modum var kjempefin! Det var første gang jeg var der. Jeg kjente ikke at jeg var nære ved å møte veggen, hadde ikke noe utmattelse, og tålmodigheten var fortsatt på topp. Det føles litt rart ut å spørre om en slik uke når man fortsatt egentlig har det bra, men jeg visste at det var lurt, sier hun.
– Man får tilbud om ro og hvile, det er fantastisk natur, det er ikke en lyd der, det er helt stille. Det var ingen krav, og ingen som etterspurte noe. Man får lov til å ha fokus kun på en selv. Det er vi i omsorgsyrker gjerne for dårlige til. Oppholdet på Modum var rett og slett forebyggende, og jeg tror jeg gikk styrket inn i en hektisk tid.
Irene forteller at det nok er en fordel at hun er voksen, og har jobbet mange år i omsorgsyrker. Hun har opparbeidet metoder og verktøy for å kunne ha en god balanse mellom jobb og fritid.
– Jeg er introvert, men sosial. Så jeg er sosial på jobb, og så går jeg rett inn i bobla mi etterpå. Jeg vet hva jeg har behov for daglig. Jeg trenger å være alene når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg har en katt, da, men det går greit, han er ikke så krevende, smiler hun.
Men det nytter ikke å ringe på døren til Irene uanmeldt, da lukker hun ikke opp.
– Alle i blokka vet det nå, humrer hun.
Hun snakker om det å gi seg selv tid. Tikker det inn meldinger på telefonen, har hun ikke noe problem med å tenke: «Dette kan jeg svare på i morgen».
– Jeg har det hyggelig hver kveld når jeg kommer hjem. Jeg gjør det jeg liker, og har mange hobbyer som gir meg ro. Jeg liker kreative ting, og har blitt helt hekta på å veve, så nå driver jeg og vever sånne filleryer.
Hun ler: – Da får man slått litt fra seg med den bommen, også! Nei da …
Irene forteller at hun av og til tar det hun kaller en «indre helsesjekk».
– Jeg stiller meg selv spørsmålet: «Hvem er jeg?». Ikke offiseren, ikke lederen, ikke tante Irene. Men hvem er jeg. Det er viktig å «se seg i speilet» med jevne mellomrom. Da tror jeg man gjør mye for å unngå å bli utbrent.
Sett grenser
– Hva kan en arbeidsplass gjøre for å forebygge utbrenthet, tror du?
– Jeg tenker at en nærhet mellom en ansatt og leder er viktig, da blir det lettere å se signalene, eller se om en endring skulle skje. Om man opplever en endring hos en kollega, eller en du er tett med, si ifra. Om du opplever selv at du nærmer deg en utbrenthet, si ifra.
I januar skal hele staben på Slumstasjonen på Institusjon for sjelesorg i tre dager, på fagsamling. De skal også ha individuelle samtaler.
– Nå har vi hatt snart tre år med pandemi, og det har skjedd mye. Jeg tror alle har godt av en «indre helsesjekk», sier hun.
Hun snakker om at det er viktig å kjenne seg selv. Da er det lettere å sette grenser.
– Jeg er glad jeg er såpass gammel, og har jobbet mange år i omsorgsyrker, før Frelsesarmeen også, så jeg har lært noen verktøy underveis, og i livet. Det viktigste tror jeg kanskje er å lære seg selv å kjenne først. Hun snakker om grensesetting, å vite når man skal legge fra seg privatlivet, og når man skal legge fra seg jobb.
– Når jeg går inn døra her på jobben, så legger jeg fra meg mitt liv, mine bekymringer og utfordringer. Så fort jeg går ut av døra fra jobb, så er jeg privatperson igjen. Jeg går gjerne sivilt kledd, uten Frelsesarmé-skjold på klærne. Da kan jeg sitte sur på bussen og spille musikk på ørene.
– Heavy metal, eller?
Hun smiler bredt.
– Jeg hører faktisk på alt utenom heavy metal. Alt «fra Kaptein Sabeltann til hardingfele», tro det eller ei. Og når jeg går til jobb, så liker jeg litt trykk og fart. Jeg vokste opp i en tid hvor det var en del rave partyer, så jeg liker å høre på rave-musikk, ler Irene.
– Når jeg kommer på jobben, så er jeg Irene frelsesoffiseren, som skal møte både mennesker i nød, ansatte og frivillige. Jeg trives så godt i jobben min, og har et fantastisk team rundt meg!
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
Holder liv i fars tradisjon med Julegryta
– Han måtte ha den 1000-lappen til Frelsesarmeen hver jul, sier Gerd Johanne Kjærstad (83). Snaut to år er gått siden hennes livsledsager døde, men den lilla seddelen "hans" havner fortsatt i Julegryta.
-
Egil fikk dronningen på sengekanten
– Det er trygt og godt at dere finnes, sa H.M. Dronning Sonja da hun besøkte Frelsesarmeens gatehospital på vei inn i juleferien.
-
Ønsketreet oppfyller 50 % flere drømmer i år
I fjor satte Oslo City ut et stort juletre pyntet med ønsker fra barn hos Frelsesarmeen på Grønland. Det kom inn 100 gaver. Denne høytiden har antallet økt med 50. Minst. Og foreldre gråter av glede.