– Forandringer må begynne med oss selv!

Åtte år før Ferida Nurmagamedova ble født i Georgia, kom Frelsesarmeen til det lille grenselandet mellom Europa og Asia. Fem år gammel ble hun med en venninne dit, og nå er hun student i Frelsesarmeens Dynamo-prosjekt i Norge.

– Til å begynne med gikk jeg til Frelsesarmeen fordi det var morsomt for barna der. Det var spill og leker, og det var en god atmosfære som jeg trivdes i, forteller hun. 22-åringen drar tankefullt i det lange, svarte håret mens hun prøver å huske hvordan det var. Hjemlandet hennes ligger ved Svartehavet, med grenser mot Russland, Tyrkia, Armenia og Aserbajdsjan. Ulike religioner kommer tett på hverandre, de inngår i manges nasjonale identitet, og gjennom historien har det ofte vært konfliktskapende.

– Mamma er muslim, og pappa er ortodoks kristen som veldig mange i Georgia, så jeg er vokst opp med begge deler. Moren min ble med meg til Frelsesarmeen og snakket med offiserene, og da hun så at jeg ikke kunne gjøre noe galt der, fikk jeg lov til å fortsette.

– Folk i Georgia kjenner kanskje ikke til hva Frelsesarmeen er?

– Nei, det er ikke så mange kirker utenom den ortodokse, og det er kanskje vanskelig for Frelsesarmeen å bli tatt seriøst av folk. Det var en periode jeg syntes det var flaut å si på skolen at jeg var med der. Det kunne høres ut som om jeg var med i en sekt.

Les mer om Krigsropet her

Ville være med å hjelpe

I dag forteller Ferida med stolthet om Frelsesarmeen i hjemlandet sitt. På hjemmesiden deres på internett finner vi en film hvor den blir omtalt som «en liten armé med et stort hjerte». Ferida oppdaget dette store hjertet, og som ganske ung ble hun en av dem som stilte opp for de vanskeligstilte i byen.

– Da jeg så hvor mye Frelsesarmeen hjalp andre, ville jeg også være med på det. Vi hjalp fattige med mat, og vi reiste hjem til ensomme og syke folk som ikke kunne dra ut selv for å hente mat og medisin. Vi besøkte også barnehjem for å gi barna skolesaker, mat, klær og andre ting de trengte. Ferida forteller at etter hvert som hun ble eldre, begynte hun også å gå på gudstjenestene på søndag, og hun begynte å tro mer og mer på det som ble forkynt. Hun forteller med varme i stemmen om hjemlandet og om miljøet på Frelsesarmeen.

– Lengter du litt hjem?

– Ja, men ikke så mye, for jeg merker at Frelsesarmeen er den samme overalt. Jeg kan merke den samme kjærligheten. Vi er som en stor familie. Og jeg ser og lærer så mye mens jeg er her i Norge. Det er også veldig fint å vite at Frelsesarmeen i Norge støtter arbeidet i Georgia med å sende penger.

Har framtidsplanene klare

Før Ferida begynte på Dynamo, et årsstudium i kristen tro og tjeneste, hadde hun temmelig slitsomme dager. Hun hadde studert reiseliv etter videregående, men det var vanskelig å finne en god jobb.

– Det ble til at jeg jobbet på en kafé, og det var ikke det beste arbeidet. Turnusen var slik at jeg jobbet 16 timer i strekk i to dager, og så hadde jeg to dager fri. Men nå vet jeg hva jeg vil gjøre med livet mitt framover. Ferida smiler forsiktig, men forteller uten å nøle om framtidsplanene.

– Jeg skal reise hjem og utdanne meg til lærer. Etterpå vil jeg antakelig søke på Frelsesarmeens offisersskole. Jeg tror at det som trengs for å bli en god lærer, er mye av det samme som man vil trenge som offiser. Det handler mye om å kunne kommunisere godt med mange forskjellige mennesker, og også å kunne undervise. Og så vil jeg lære flere språk. Det tror jeg er veldig nyttig.

– Hvilke språk kan du allerede?

– I tillegg til georgisk, kan jeg russisk, engelsk og fransk. Jeg kan også snakke med ukrainere, fordi jeg har sett mye på ukrainsk tv. Det har kommet godt med dette året. Vi reiste med Dynamo-teamet og hjalp til på flyktningmottaket på Kongsberg, og vi har også møtt ukrainere på Frelsesarmeen her i Moss hvor vi bor. Nettopp denne kombinasjonen av teori og praksis er det Ferida trekker fram som veldig positivt med Dynamo-studiet.

– Vi studerer mye, men vi reiser også rundt omkring og praktiserer på mange forskjellige steder med Dynamo. Vi har vært i Harstad, Tromsø, Oslo, Kongsberg og flere steder, og snart skal vi til Island. Først lærer vi teori om det å jobbe blant barn og unge, og så drar vi ut for å praktisere. Det er en veldig god metode.

– Hvordan fant du på å reise fra Georgia til Norge for å være med i Dynamo-teamet?

– Det var offiseren som ringte meg og fortalte om Dynamo og lurte på om jeg kunne ha lyst. Da leste jeg meg opp på det og fant ut at jeg ville dra.

Tro og håp for verden

– Det har vært en spesiell tid med krig i Ukraina, en krig startet av nabolandet ditt, Russland. Hvordan har det preget året ditt her?

Ferida nikker alvorlig og tenker seg om. Naboskapet med Russland har vært konfliktfyllt også for Georgia. I 2008 ble nesten 400 drept og bortimot 1500 skadet i det som kalles «krigen i Sør-Ossetia», en region nord i Georgia ved grensen mot Russland. Heldigvis ble det en rask våpenhvile som stoppet krigshandlingene, men det er lett for en georgier å føle konflikten i Ukraina som veldig nærme, selv om avstanden er som fra Norge til Polen.

– Det skjer mye i verden nå, og det er hardt å se det. Det kan bli for mye for oss. Men vi må ikke gi opp. Det er nå vi trenger Gud, og vi trenger å be til ham. Det er nå vi må våkne opp og komme på gode tanker å tenke. Vi ser at Ferida oversetter fra georgisk til engelsk i hodet før hun former ordene om hva en av de gode tankene kan være.

– Forandringer må begynne med oss selv, og deretter kan vi forandre andre.