Gatefotball 6753

Fra rus til nettsus

Det er noe magisk med fotball. Samspill, glede, seire og innsats. For noen en meningsløs lek med ball. For John og Tina: Veien til et nytt liv. I samarbeid med Frelsesarmeen.

• Foto: Haakon Sand / Tekst: Emil Skartveit / Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 36, 2022
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Det er NM i gatefotball, arrangert av Frelsesarmeens rusomsorg. Stedet er Sandvika. Hver eneste fotballspiller har sin egen historie. Ingen av dem ville vært her om alt hadde vært straight. Om livet hadde gått på skinner. Du ser det ikke på dem. De aller fleste kunne blandet seg med hvem som helst og du ville ikke klart å plukke dem ut. Men disse spillerne har sine fortellinger som skiller seg fra den vanlige. Det kan være rus eller psykiatri, utenforskap og sårbarhet. At de spiller fotball, ler, gleder seg og kjenner på vennskap, er ingen selvfølge. John (21) og Tina (39), begge fra Stavanger, er to av dem.

Jeg hadde ikke kontroll

For syv år siden tok Tina en gastrisk bypass operasjon. Hun hadde spist for mye for lenge, var blitt for stor og fikk fjernet magesekken. Det var da den tidligere frisøren begynte å ruse seg.

– Etter operasjonen hadde jeg mye smerter og fikk skrevet ut smertestillende. Hvor behovet for å stille smerten etter hvert tok slutt og misbruket startet, kan jeg ikke si, men etter hvert stappet jeg i meg tabletter. Sperrene på hva som var greit og ikke, var visket ut. Tina var på full fart inn i verre ting, Det endte med at familien kontaktet barnevernet. De var redde for sønnen til Tina.

– Da var sønnen min blitt 14-15 år. Han hadde hatt noen tøffe år. Barn er lojale, beskytter oss foreldre med klør og nebb. Jeg fikk beholde ham. Det ble gjort en utredning, hvilken type behandling jeg trengte. Det ble poliklinisk. Jeg gikk i nesten to år i slik behandling uten å bruke annet enn det jeg fikk av legen. Men det var mer enn nok. Det ble skrevet ut over en lav sko. Tina ruset seg fremdeles.

– Det gikk en periode, men en kveld kom brødrene mine på døra og fortalte hvordan de opplevde situasjonen. Tina forstod at hun trengte hjelp. Følelsen av at hun var i ferd med å miste forstanden, var skremmende.

– Jeg hadde ikke kontroll. Tina fikk time hos psykolog.

– Jeg skjønte at jeg trengte mer hjelp. Det var slik hun havnet på Frelsesarmeens rusbehandlingstilbud i Fetsund, Behandlingstunet. For å si det forsiktig: Det var en god match.

– Jeg ble veldig betatt av de folka som var der, folka som jobba der. De var veldig inkluderende med en som «ikke trengte noe nytt miljø!» Men Tina trengte det. Måten hun hadde levd på, oppført seg på, hadde skadet eller ødelagt mange relasjoner.

– Noen av dem har jeg klart å redde. Andre ikke.

Les mer om Krigsropet her

Gatefotball 6502
John er en ivrig tilskuer når han selv ikke spiller.

60 valium og overdose

John (21) er denne gladgutten du tenker er selve drømmeungdommen. Smil, latter, en sprek kropp. Slik er det ikke. Men han bekrefter det med et smil:

– Jeg har alltid vært en snill gutt.

– Hvordan begynte rusmisbruket for deg?

– Det begynte med hasj fordi det var gøy. Lenge var det «bare hasj og alkohol». Men en dag kom en kompis med en pose. «Prøv dette,» sa han til John. Det var kokain. John fikk det han opplevde som «smaken av det gode liv». At det skjer noe. At tempoet er høyt. Humøret på topp. John klarte å holde seg til misbruk i helgene. Han gjennomførte bygg- og anleggslinje på videregående og endte opp som forskalingssnekker. Fast jobb og god lønn.

– Utrolig nok klarte jeg det. Selvsagt «med hjelp av» rusmidler som amfetamin. Det gjorde at jeg klarte å konsentrere meg. Det eskalerte. John begynte å selge stoff selv. Han så at kameratene som solgte, hadde mye penger mellom hendene. Mer enn han hadde i lønn. Og han brukte mye stoff selv også.

– I starten av 2020 var jeg skikkelig utpå. Gikk ikke på jobb. Hadde ingen kontroll, ingen grenser. John var på en så dårlig plass i livet at han ville ta livet sitt ved hjelp av en overdose.

– Jeg heiv i meg 60 valium, sendte «snap» til en kompis som forstod hva jeg hadde gjort. Han ringte ambulansen. Det berget livet. John har takket ham for det. Paradokset er likevel at redningsmannen selv er i miljøet og tidligere hadde bidratt til at John havnet utpå. Etter et psykiatrisk opphold, kom John inn på Veksthuset i Stavanger. Mens kameratene fortsatt festet, kjempet han for et nyktert og rusfritt liv. Det var ikke noe annet alternativ. Kampen er enda ikke over. Men John vet hva han vil, og fotballen er et av instrumentene han bruker for å vinne tilbake det gode livet.

Gatefotball er det beste felleskapet jeg har vært i.
– John

Sykt kjekt liv

For det er noe med denne fotballen. Denne leken med kula. Felleskap, prestasjoner, spenning og seire. Alt dette som også er overførbart til det som kalles livet. Fotballen ble viktig for Tina, som også er tatt ut på landslaget i gatefotball.

– Vi spilte nettopp nordisk mesterskap, som vi vant. Til høsten venter New York og VM. Det blir fantastisk! Jeg har aldri vært der før. Gjennom fotballen får vi opplevelser som vi aldri hadde fått ellers. Tina ser utover banen og mengden av spillere som er med i NM.

– Jeg har det helt topp med fotball, folk og landslag. Dette er noe som er større enn meg selv. Jeg får enormt gode tilbakemeldinger. «Sykt kjekt liv du har!» sier de. Jeg har det. Jeg er privilegert. Å være i et miljø med et mangfold av personligheter, folk som heier på hverandre – det er fantastisk! John fant veien til gatefotball gjennom Veksthuset.

– Jeg traff ei som hadde vært der og som gikk og spilte gatefotball. Det var kjekt, en gøyal måte å spille fotball på. Det som er så greit, er at alle som er der, har vært der jeg har vært. Vært helt på bånn. Overdoser. De forstår meg. De vet, og jeg vet. Det gir en god tilknytning. Nå har jeg spilt i halvannet år. NM og Landslaget gir John en grunn til å være rusfri. For fire måneder siden tegnet han landslagskontrakt.

– Da kan jeg ikke ruse meg. For meg er det avgjørende og har hjulpet meg mye. Gatefotball er det beste felleskapet jeg har vært i. Jeg har vært i mange klubber, men aldri opplevd et så godt fellesskap. Han fortsetter.

– Ikke minst som her. Vi kjenner hverandre fra før, og kan spørre: «Går det greit?» Ingen er bedre enn andre. John trekker også frem fellesskapet hjemme i Stavanger.

– De bryr seg om meg oppriktig. Kommer jeg ikke på trening, får jeg en melding. De er støttende og inkluderende.

Gatefotball 6646
Godt vennskap er en del av gatefotballens DNA.

Noe som er større

Tina setter fotballen inn i en større sammenheng.

– Jeg har vokst opp i en kristen familie, kan litt av språket og referansene. Hun smiler.

– Jobben Frelsesarmeen gjør er helt fantastisk. Det er kult å være en del av den. Tror du selv?

– Jeg gjør nok det, men skriker ikke høyest. Jeg har ikke bedt så mye. Det har min far gjort. Han har bedt mye. Jeg har en familie som er verdens beste og er veldig takknemlig for at noen grep inn da jeg trengte det. Jeg hadde sluttet å føle at jeg hadde noe å leve for. Tinas ønske er å hjelpe andre ut av rus.

– Jeg er bekymret for rus blant «vellykkede », og da særlig alkohol. Nå er jeg totalavholds og kan fra utsiden se hvor dominerende alkoholen er i folks hverdag. Selv er hun ikke lenger redd for å havne utpå igjen.

– Jeg føler på en måte at jeg har møtt på og utfordret de triggerne som kan utløse rusmisbruk. Smerte var en slik trigger for meg. Får jeg angst, eller blir redd, har jeg også fotballen og fellesskapet der.

Gatefotball 5837
Hver eneste fotballspiller har sin egen historie. Ingen av dem ville vært her om alt hadde vært straight.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER