Frelsesarmeen kjemper mot digital diskriminering

«Last ned vår app for å kjøpe billett». «Du har fått et brev, logg deg inn med Bank-ID for å lese». «Logg deg inn på klinikkens nettside for å fornye resepter og sende meldinger til legen».

Vi blir stadig oftere møtt av slike meldinger. Enkelt og greit for mange. Men mange eldre er ikke digitale. Når digitaliseringen griper inn på stadig flere samfunnsområder, blir de eldre sittende igjen på sidelinja. Oppgaver de tidligere gjorde uten problemer, blir plutselig veldig vanskelige.

Les mer om Krigsropet her

– Det handler ikke bare om at man ikke klarer å henge med i utviklingen. Dette er digital diskriminering som er svært inngripende i livet til en stor gruppe mennesker, sier Rona Therese Reistad engasjert. Hun er leder for seksjon for eldreomsorg i Frelsesarmeen.

– Jeg vil at eldre skal vite at dette er noe Frelsesarmeen jobber med. Vi ønsker både bedre tilgang til opplæring i bruk av internett, og ikke minst at det skal bli lettere å være ikke-digital i Norge. For dette skaper utenforskap, og det rammer mange av dem som ikke roper høyest, understreker Rona.

Gjelder mange

Definisjonen på å være ikke-digital er at man enten ikke bruker internett, eller at man har svake kunnskaper. En undersøkelse gjort av Kompetanse Norge i 2020 viste at hele 480 000 eldre over 60 år er i den kategorien. I tillegg kommer andre grupper som av ulike grunner ikke er digitale, til sammen gjelder dette rundt 600 000 personer. For dem kan mange hverdagsoppgaver bli vanskelige.

Rona trekker fram Oslos kollektivselskap Ruter som ett eksempel. I Oslo er det ikke lenger mulig å kjøpe billett hos sjåføren eller putte penger på en billettautomat på holdeplassene. Man må ha et kort man fyller penger på, eller en billettapp.

– Mange eldre gruer seg til å reise kollektivt, og for en del betyr det at de ikke tar buss eller bane lenger. Dermed forsvinner kanskje mye av ansikt til ansikt-kontakten med venner og familie.

De som har bil kan kanskje velge den isteden, men det er ikke gitt at det er enklere. For når de kommer fram og skal parkere bilen, må de ofte likevel ha en app.

– Stadig flere av parkeringsautomatene har sluttet å virke. Jeg opplevde det nylig selv da jeg var på et møte i Oslo sentrum. Jeg trakk kortet i en parkeringsautomat uten at det fungerte. Så jeg ringte kommunen, og fikk beskjed om at «da må du bare bruke appen vår».

Digital diskriminering skaper ikke bare praktiske problemer, det gjør også noe med opplevelsen av å ha betydning.

– Mange eldre setter ord på blant annet følelsen av isolasjon og av å ikke være så viktig. Man sitter med en følelse av at «det tydeligvis ikke betyr så mye om jeg ikke deltar i samfunnsfelleskapet lenger».

Og det er gjerne ikke viljen det går på. Mange vil gjerne klare seg selv digitalt. Men tempoet oppleves alt for raskt og uoversiktlig, og mange sitter igjen og føler seg dumme som ikke får det til. Det oppstår også et skille mellom de som har familie eller andre som kan hjelpe dem, og de som ikke har det. Men samtidig, Rona har møtt mange eldre som har noen å spørre, men som synes det er vanskelig å stadig føle seg til bry.

Økonomiske forskjeller

En del ting kan fortsatt gjøres på «gamlemåten». For eksempel kan man fortsatt be om å få fakturaer sendt i posten og oppsøke en av de stadig færre bankfilialene for å betale den. Men de som trenger det, straffes med gebyrer.

– Er det rettferdig at de som ikke klarer å bruke nettbank skal betale 100 kroner ekstra hver gang de må betale en regning? Det er flott at digitale løsninger finnes. Men vi mener ikke-digitale alternativer må være tilgjengelige og ikke koste noe ekstra, sier Rona.

Og det burde ikke mangle penger til å ivareta løsninger for de som ikke bruker internett. For grunnen til at det meste digitaliseres er enkel: Som samfunn sparer vi mange hundre millioner på det.

– Da bør det være mulig å bruke de midlene som trengs for å sikre at man ikke skaper økonomiske forskjeller i tillegg til utenforskap.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Bankene har nå fått en bransjestandard som trer i kraft i høst, på initiativ fra eldreombudet. Bankene skal blant annet sørge for at det er mulig å få kontoinformasjon, betale regninger og overføre penger uten hjelp av digitale løsninger. De skal også tilby veiledning til kunder som ikke behersker de digitale løsningene.

– Det er virkelig en gladnyhet. Jeg tenker at dette er et steg i riktig retning, og at det blir viktig å følge godt med på at bankene faktisk følger kravene som de nå er pålagt av Finans Norge. Nå håper jeg at flere følger etter, og at det bare er starten på ivaretakelse av ikke-digitale eldre.

Det å få grunnleggende opplæring i å bruke digitale verktøy er ikke bare viktig, det er faktisk en lovfestet rett for alle, ifølge Rona.

- Mange er ikke klar over det, og det offentlige følger ikke opp sin plikt til å sikre folk rett til slik opplæring, sier hun.

Dataopplæring er derfor en viktig prioritet i Frelsesarmeens eldreomsorg. På Ensjøtunet i Oslo har de faste dager med drop in for opplæring i bruk av nettbrett, pc eller mobil. Her kreves ingen for-kunnskaper, og uansett hva deltakerne lurer på, får de hjelp.

– Vi har veldig tro på lavterskeltilbud. Vårt tilbud er gratis og åpent både for beboere og andre over 60 år. Man kommer når det passer, det er ikke et kurs der man må møte opp hver uke. Det er også mulig å avtale hjemmebesøk over hele Oslo for de som trenger det.

Ikke bare et forbigående problem

Selv om digitalisering er en stor utfordring for mange, sank andelen ikke-digitale fra 24 til 14 prosent fra 2010 til 2020. Noen bruker derfor argumentet om at dette er et forbigående problem. Neste generasjon eldre kommer til å være digitale. Men så enkelt er det neppe.

Seniorforsker Hanne Størset i Kompetanse Norge skriver blant annet i en kronikk på Forskersonen.no om at svake digitale kunnskaper blant eldre handler om både generasjonseffekten og alderseffekten.

Dagens eldre vokste ikke opp med data, det vil endre seg i neste generasjon. Men alderseffekten vil fortsatt være der. Digitale ferdigheter kan svekkes når vi blir eldre. Det handler blant annet om helseutfordringer ved høy alder, og at man går ut av arbeidslivet som er en viktig arena for å vedlikeholde og utvikle digital kompetanse.

Rona har heller ikke sans for argumentet om at dette bare er forbigående. Hun mener utfordringene til alle de ikke-digitale her og nå må tas på alvor. Utfordringen gjelder heller ikke bare de aller eldste. En god del eldre arbeidstakere melder for eksempel om at det er tøft å henge med på alt som nå kreves av digital kompetanse i arbeidslivet. For noen blir det så krevende at de førtidspensjonerer seg.

– Det å få en hel befolkning til å bli digitale, er ikke realistisk. Det er på høy tid at det anerkjennes at digital diskriminering er et kollektivt samfunnsansvar hvor alle bidrag er viktige for å skape et inkluderende felleskap.

Mye styr

En av dem som skulle ønske ikke-digitale løsninger var lettere tilgjengelig, er Anne Kathrine Lien (67). Hun har brukt drop-in tilbudet på Ensjøtunet innimellom det siste året, spesielt for å lære seg å bruke nettbank.

– Data og jeg er ikke alltid helt venner. Det er så mye styr, sier hun.

Hun har etter hvert fått ganske god kontroll på nettbanken, og bruker e-post innimellom. Men helst vil hun bruke meldinger på telefonen isteden, det er enklere. Anne Kathrine er slett ikke imot internett. Blant annet er stereoanlegget hennes lite i bruk for tiden, for hun finner så mye fin musikk på YouTube. Men hun mener den eldre generasjonen som ikke har vokst opp med data, ikke burde bli påtvunget digitale løsninger.

– Man kan for eksempel fortsatt betale regninger med brevgiro, men det koster 15 kroner. Jeg synes det burde koste det samme uansett. Min bank har heldigvis en filial jeg kan dra til og spørre om ting, men da må jeg reise inn til sentrum. Og når jeg ringer banken får jeg ofte beskjed om at jeg er nummer 50 i køen, eller noe sånt. Det må kunne være mulig å stille spørsmål på telefon uten å bli sittende i kø halve dagen!

En av tingene Anne Kathrine synes har blitt frustrerende komplisert, er å kjøpe bussbilletter. Hun kommer fra Møre, og når hun skulle til hjemtraktene før, var det bare å hive seg på en buss. Nå må man kjøpe billett til Nettbuss digitalt på forhånd hvis man skal være garantert å få bli med.bussen

– De har ikke lenger noen reservebuss hvis det blir fullt, slik de hadde før. Man kan fortsatt kjøpe billett av sjåføren. Men bussen kan bli full etter hvert, og hvis det kommer på folk med forhåndskjøpt billett, risikerer de som kjøpte av sjåføren å måtte gå av. Heldigvis kan søsteren min kjøpe billett for meg, men jeg synes det har blitt veldig tungvint.

En utfordring både hun og mange andre merker, er også at det ikke holder å lære ting én gang for alle.

– Hvis man ikke driver med det hele tiden, så glemmer man det. Og plutselig er appen eller nettsiden endret, og så vet man ikke hvordan den nye versjonen fungerer. Man blir jo litt redd for å trykke noe feil, også. Den ene søsteren min driver med data på jobb, men også hun trenger hjelp innimellom, forteller hun.

Anne Kathrine føler seg heldig som har søstre hun kan be om hjelp.

– Men tenk på alle som ikke har noen å spørre! Det er nok mange som sitter og føler seg helt dumme fordi de ikke får til alt det nye.

---

Krigsropet vil utover høsten fortsette å følge den viktige tematikken knyttet til digitalt utenforskap.